De gode vanene – en tid for alt *

ENGLISH
Når jeg forsøker å finne ut hva disiplene gjorde riktig mens de ventet på at Den hellige ånd skulle komme, ser jeg at det var viktig at de fulgte Jesu instruksjon. De vendte tilbake til Jerusalem, slik jeg leste i går, men Jesus hadde ikke sagt noe om hvor. Så hva skulle de da gjøre? De gjorde det som var mest naturlig for dem:

Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til.
Apg 1:13

Mitt liv preges av en omflakkende tilværelse, og når jeg kommer til nye steder hører jeg ofte setninger som «Her pleier vi å ….» og rett etter kommer like ofte et unnskyldende «men ‘Pleier’ er død». Selvfølgelig kan noen vaner være til hinder for nytenkning, men det finnes gode vaner som vi bør holde fast ved. Dessverre har det dødd litt for mange ‘Pleier’ i menighetene våre. Det er godt å tenke på at da Den hellige ånd falt på pinsedagen, var det på et sted hvor de ”pleide” å møtes. 

Vi har en tendens til å reise på spesielle stevner eller kongresser for å få et nytt møte med Den hellig ånd, men tenk om han faktisk kommer der hvor vi pleier å holde til? Spørsmålet er vel heller hva vi ‘pleier’ å gjøre når vi samles der vi ‘pleier’ holde til. Hva disiplene gjorde der de pleide å møtes skriver jeg mer om i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å ta vare på gode vaner

--------------------------------
(1) Bildet er et eksempel på 'gode vaner': Det er to som blir soldater i Romania. De er de første soldatene i en korpsplanting i Bacau. Trosartiklene blir stadfestet, De signerte soldatpakten under bønn. Alt dette er 'gode vaner':

• plante menigheter, 
• gjøre mennesker til disipler og soldater, 
• bekjenne troen, 
• være i bønn og 
• ha et paktsforhold med Herren. 

Oberst Rodney Walters foretok innvielsen for noen dager siden.

* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Fornyelsesreise

Ansvarlighet står høyt på Frelsesarmeens internasjonale dagsorden. Det er viktig at vi som kirke og virksomhet er ansvarlige og gir mennesker innsyn i hvordan vi forvalter alt det som er betrodd oss. Ansvarlighetskampanjen har fått navnet ‘Journey of Renewal’ - «Fornyelsesreise». Dersom du er interessert i hva den går ut på, kan du lese mer om det i denne fotnoten (1).

I går skrev jeg om hvor viktig det er å utvikle gode vaner, og nevnte hvor viktig det er å bli holdt ansvarlig i en prosess mot å få en livsstil preget av hellighet. Relasjonen mellom Paulus og Timoteus er et glimrende eksempel på et slikt ansvarlighetsforhold. Paulus ga Timoteus råd på hans «fornyelsesreise», og holdt ham ansvarlig:

Kjære Timoteus, ta vare på det som er betrodd deg!
1 Tim 6:20a

Samtidig ansvarliggjorde Paulus seg selv overfor sin unge venn gjennom hvordan han selv levde sitt liv og fullførte sitt fornyelsesløp:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.
2 Tim 4:7 

Jeg innser at jeg som Jesu etterfølger er blitt betrodd veldig mye. I tillegg er det å få virke innenfor Frelsesarmeens rammer en betroelse av et viktig oppdrag. Da kan det være nyttig å bruke litt tid sammen med Paulus og Timoteus i en tid framover. Det blir en liten reise i ansvarlighet, eller et fornyelsesløp.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ta vare på det som er betrodd meg

--------------------------------------------
(1) Journey of Renewal (offisiell hjemmeside) og Facebookside

Det handler om livsstil

Hellighet handler på mange måter om livsstil, og livsstil er et resultat av vaner. Det hevdes at det tar tre uker å danne en vane og tre måneder å få en livsstil.

Akkurat den tesen er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i mange land. Lake knytter dette prinsippet til daglig bibellesning og bønn. Det tar tre uker før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag, og etter tre måneder er det blitt en livsstil. Særlig i startfasen krever det disiplin, og da kan det være greit å ha en mentor.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene og et resultat av hans kjærlighet. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet er sammenfallende med prinsippene for det åndelige livet.

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. På samme måte som jeg ikke kan «frelse meg selv», kunne jeg heller ikke «skape meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Av og til kan det være godt å ha en mentor som kan komme med oppmuntringer som for eksempel:

«Men du, Guds menneske» (1)
1 Tim 6:11a

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at hellighet skal bli en livsstil

----------------------------------------
(1) Paulus sin oppmuntring til den unge Timoteus. Det er ikke usannsynlig at det blir fortsettelsen.

Det handler om vaner

Jeg nærmer meg avslutningen med refleksjoner hentet fra «Hellighetens brønn». Det er ikke sikkert du vil merke at jeg sakte beveger meg over på andre tema. Under de drøye tre månedene jeg har fokusert på hellighet, har jeg også hentet impulser fra tema som relaterer til hellighet. 

I og med at hellighet i prinsippet berører alt som har med kristenlivet å gjøre, er ikke det så rart om temaene flyter over i hverandre.

I et par dager kommer det fortsatt til å handle om hellighet, men knyttet til vaner. 

Siden Jesus er forbildet, kan det være nyttig å se hvilke vaner han hadde. Vanene mine bidrar sterkt til hvordan jeg utvikler meg, og jeg tror også de påvirket Jesus også:

Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide.
Luk 4:16

Jeg tror at Jesus hadde bygget et solid grunnvoll på grunn av vanen med å gå i synagogen. Det vi pleier å gjøre blir så naturlig at det skjer nesten av seg selv. Derfor er det viktig at vanene er gode. Maria og Josef må ha påvirket og oppmuntret sønnen til å få gode vaner. Jeg tror vi kan påvirke hverandre slik at det dannes gode vaner. Det skal jeg skrive mer om i morgen. I dag takker jeg Gud for at Jesus gjorde det han pleide å gjøre, og at det var nettopp på det stedet han pleide å gå at han under Åndens salvelse proklamerte hvem han er (1).

Dagens manna:

Hellighet handler om at gode vaner dannes

-----------------------------------------
* Barn ber før de går til søndagsskolen - Magna tok bildet i Georgia søndag 27. nov 16
(1) Se: «Det handler om en viktig del av pakken»

Den daglige dusjen

Selv om vannet i Moldova ikke alltid lukter like godt, gjør det godt med den daglige dusjen. Den hører med til rutinen. 

Dagen er ikke helt den samme uten, sa VG om seg selv, og jeg sier det om dusjen i dobbelt forstand:

Enhver som har dette håp til ham, renser seg, slik Kristus er ren.
1 Joh 3:3

Johannes var veldig opptatt av «renselsen» (1). Motivet dukket opp tidlig i brevet, og det er også sentralt i evangeliet – blant annet i beretningen om fotvasken. Det er en god rutine å «rense seg». Det betyr ikke at frelsen som gjør meg ren i Kristus ikke er god nok, for han er ren slik dagens vers også bekrefter. 

Men det handler om å rense tanken for de impulsene som river ned og ødelegger den del jeg har med Jesus (2). Det å ha del med ham gir en god følelse av velvære som også gjør meg glad. Derfor håper jeg at omgivelsene mine merker at jeg har vært i dusjen. Jeg tror i hvert fall at de gjør det dersom jeg ikke har vært der.

Dagens ‘manna’ er

En daglig dusj!

-----------------------------------
(1) Se: Å være ren
(2) Se: Noen får aldri nok 
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Går det an å glemme det viktigste?

Magna og jeg har et artig minne. Jeg tror det var første gang vi skulle ha besøk av barnebarna til overnatting alene. Da det ble leggetid hørte vi eldstemann si: «Er det mulig?» og han gjentok det flere ganger, og det lød veslevoksent fra femåringen. Jo, det var mulig. Mamma hadde glemt å pakke tannbørsten. 

Nå tror jeg situasjonen ble reddet fordi mormor hadde et lite lager nye tannbørster. Likevel er tanken på den lille gutten som ble så oppgitt av at det gikk an å glemme noe som var så viktig, for alltid festet seg som et muntert minne (1).

Jeg ønsker å stå i «vinden». Jeg innrømmer at jeg liker utfordringer, og her i Øst-Europa står de i kø. Noen ganger ikke bare blåser det, men det stormer, og det kan være riktig forfriskende. Men akkurat nå er det dagens vers jeg tenker på:

Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.»
Joh 20:22

Det er den aller viktigste «vinden». Andre «vinder» kan ta så mye oppmerksomhet at det aller viktigste glemmes. «Er det mulig?» spurte barnebarnet om det å glemme en viktig ingrediens i den daglige rutinen. Ja, selv om det reduserer risikoen når noe er blitt en daglig rutine, er det faktisk mulig. Forklaringen kan være så enkel som at du var på reise. Du var på en annen arena. Hele tiden vil det komme innspill som kan true den daglige rutinen. Det er en av livets utfordringer.

Derfor Herre, sitter jeg her med min daglige rutine. Arenaen kan skifte – i dag er jeg i Romania, men det vet du allerede. Kom med din vind, pust på meg. For å møte de andre "vindene", trenger jeg deg, Hellige ånd, hver eneste dag!

Dagens ‘manna’:

Pust på meg!

PS - Og for ikke å glemme noe annet viktig - gratulerer med dagen Magna. Takk for at jeg får være din!
----------------------------------------
(1) Og for dem med veldig god hukommelse, jeg har brukt illustrasjonen før: «Er det mulig?»

Hellighet – et spørsmål om vilje?

I min begrepsverden hører disiplin og vilje sammen. Dersom jeg vet hva jeg vil, handler resten om hvordan det skal bli en virkelighet, og da krever det disiplin. Disiplin handler for en stor grad om å skaffe seg gode vaner, og da må jeg ta konkrete valg. 

Det er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Lake hevder for eksempel at det tar tre uker med daglig bibellesning og bønn før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag. Etter seks uker blir det altså et «tomrom» dersom jeg ikke får lest eller bedt.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt både i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet faller ofte sammen med prinsippene for det åndelige livet. 

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. Jeg kunne ikke «skape meg selv» på samme måte som jeg ikke kunne «frelse meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Det passer å sitere Jesu ord om hvor viktig den personlige innstillingen er:

«Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Joh 7:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg vil

----------------------

Selvinnsikt

Jeg merker at jeg trives godt sammen med mennesker som har god selvinnsikt. De er mennesker som vet hvem de er og som er trygge på sin identitet. «Integritet» er en verdi jeg setter veldig høyt, og for å være integrert er det viktig med selvinnsikt. Den gir også trygghet i forhold til at det er noe jeg kan og noe jeg ikke kan.

Innenfor sosial-psykologien brukes ofte noe som kalles et Joharri-vindu. Målet er å skape en dialog som reduserer det «blinde feltet» det vil si det område hos meg som jeg ikke vet om. I sin tale om frigjøring er Jesus i dialog med jødene, og forkynnelsen hans avdekket en blindflekk hos tilhørerne:

De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?»

Joh 8:33

Jødene røper på den ene siden stolthet over sin identitet – og det er bra, men på den andre siden røper de dårlig selvinnsikt. For det første er det ikke sant at Abrahams ætt aldri hadde vært slaver. De hadde vært slaver i Egypt, de var mer eller mindre slaver i Babylon – i hvert fall i den forstand at de var blitt flyttet dit imot sin vilje. Sist men ikke minst bodde de som uttalte seg i et land som var okkupert. Så i fysisk forståelse av bundethet, var de absolutt i behov av frigjøring.

Det ville vært et paradoks om folkemengden plutselig hadde gått over i et annet modus enn det fysiske og forstått at Jesus talte om åndelig frihet. Men også i åndelig modus vil deres krav om «aldri å ha vært slaver» vært direkte usant. GTs beretninger om avgudsdyrkelse lar seg ikke bortforklare.

Som fri i Kristus, vet jeg at det er fort gjort å bli «slave» av vaner som drar meg bort fra friheten i Kristus. Det behøver ikke være dårlige vaner – men vaner som jeg er avhengig av og som tar oppmerksomheten bort fra det aller viktigste.

Dagens ‘manna’:

For en troende er Kristus-identiteten en viktig del av selvinnsikten

-------------------------------------  

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En dynamisk kombinasjon

I beretningen som følger rett etter Jesu himmelfart, er det to ting jeg merker meg. Kombinasjonen av dem er viktig når de knyttes til oppfyllelsen av løftet om Den hellige ånd: 

Da vendte de tilbake til Jerusalem… Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til.
Apg 1:12-13

At de vendte tilbake til Jerusalem er en lydighetshandling i forhold til Jesu klare pålegg om ikke å forlate Jerusalem. Det er ikke sikkert de trodde på det som skulle skje, men de trodde på ham som ga befalingen. Derfor blir lydigheten også et uttrykk for tro. Jeg har berørt denne tematikken mange ganger, og her ser jeg det tydelig igjen. Det er ikke sikkert at de hadde forstått en brøkdel av hva løftet innebar. De hadde helt sikkert ikke peiling på hvilke konsekvenser det skulle komme til å få. Dersom det hadde vært et krav å tro alt dette, ville nok apostlene blitt på oljeberget og under Peters ledelse bygget ”hytter” eller venteværelser med takvinduer hvor de kunne fortsatt å se opp mot himmelen. Men det første skrittet i lydighet var å forflytte seg tilbake til Jerusalem. Den enkle lydighetshandlingen er også en troshandling.
 
Det neste er at de dro dit de pleide å holde til. Hvis ikke Den hellige ånd sier noe annet, er dette en god regel og vane. Ofte tror vi at vi må dra til spesielle steder, stevner eller konferanser for å oppleve Den hellige ånd. Jeg tror det er en ”bedragerisk ide”. Hvis vi ikke har forventninger til at det kan skje noe der vi pleier å holde til blir vi fattige i vårt kristenliv. Det kan være godt å komme sammen til en konferanse eller kongress, men det må aldri bli det viktigste for vårt åndelige liv. En gang i mellom er det hyggelig og godt å gå ut å spise på en god restaurant, men jeg er så takknemlig for den gode maten jeg daglig kan spise hjemme. Jeg tror det var godt for gjengen fra Oljeberget å komme ”hjem”.

Dagens ’manna’:

Den dynamiske* kombinasjonen lydighet og gode vaner er dynamitt* i Guds rike

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

* Dynamisk og dynamitt kommer fra dynamis som er det greske ordet for kraft.

Vanenes snarejakt

I går skrev jeg litt om at det er mulig å gå i fella og leve som ”hedning”. Paulus har gitt oss ei liste over kjennetegn på hva det vil si å leve på den måten. Det er lite hyggelig lesning, og jeg innrømmer gjerne at det har vært en fristelse å skynde seg videre for å komme inn i et mer oppmuntrende modus.

I kapittel 2 i Efeserbrevet tegnet Paulus et bilde som viste kontrastene mellom det gamle og det nye livet. Her tar han opp igjen tråden i den forstand at han advarer mot å falle tilbake i gamle vaner. Dersom jeg styres av sinnets forfengelighet kommer følgende konsekvenser:

deres forstand (er) formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet.
Ef 4:18

Er det mulig for en troende å leve slik? 

Jeg konkluderte med ”ja” i går, og står fortsatt på det, men også i dag velger jeg en annen oversettelse av enkelte ord: 

Det greske ordet for ”forstand” (dianoia) kan like gjerne oversettes med ”forståelse” eller ”refleksjon”. Dersom jeg velger å la sinnet styre, må jeg samtidig velge å gjøre hjertet hardt, da blir min evne til å reflektere over det som hører Gudslivet til værende i mørket og dermed lukkes også muligheten for å bli bedre kjent med Gud. 

Ja – det er faktisk mulig å gå i den snaren – og enda kommer det mer i morgen. Likevel er det viktig å ta med seg disse advarslene. Og om det går galt og jeg har gjenopptatt gamle vaner, er det godt å vite at Jesus fortsatt kan bryte hver lenke. Da blir dagens ’manna’:

Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare.
Snaren røk, og vi slapp fri.
Salme 124:7