Da Gud presenterte seg som «Jeg er», var det mulig å tolke verbet både uselvstendig og selvstendig. Men det er ingen hensikt å begrense Gud til én tolkning. Egentlig er han heller ikke begrenset til ett verb, men som selvstendig verb er å «være» en forutsetning for alt annet, inkludert alle andre verb. Fordi han «er», er han den grenseløse Gud «som fyller alt i alle» (Ef 1:23).
Dersom jeg bare måtte forholde meg til Det gamle testamentet, ville jeg valgt å fokusere på den selvstendige betydningen «Jeg eksisterer». Men på bakgrunn av Det nye testamentet, og i særdeleshet Johannesevangeliet, er den uselvstendige betydningen like viktig.
Det bekreftes blant annet av Jesu utsagn i den øversteprestelige bønnen:
«Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden»En del av Jesu oppdrag var å fylle det uselvstendige «Jeg er» med innhold. Det gjorde han både gjennom de helt konkrete «Jeg er»-utsagnene (1), men enda mer i måten han levde sitt liv på.
Joh 17:6
Selv om profetene kunne høre Gud si: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15), var det først da «Ordet ble menneske» at dette ble kjent for vanlige mennesker.
Gud ville åpenbare seg som noe mer et uselvstendig verb som vanlige mennesker sannsynligvis oppfattet som et ‘abstrakt begrep’. Det er interessant at det greske logos, som oversettes med «Ordet» - også betyr ‘begrep’ – jeg liker den oversettelsen bedre!
Ved at Gud ble menneske kunne jeg bli «kjent» med Gud som «bor hos den som er knust og nedbøyd». Mer om dette i morgen!
Dagens ‘manna’:
Gud er hos meg!---------------------------
De syv "jeg er" utsagnene:
* Jeg er livets brød. Joh 6:48
* Jeg er verdens lys. Joh 8:12
* Jeg er porten. Joh 10:9
* Jeg er den gode gjeteren. Joh 10:11
* Jeg er oppstandelsen og livet. Joh 11:25
* Jeg er veien, sannheten og livet. Joh 14:6
* Jeg er vintreet. Joh 15:5
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar