‘Go for it!’

ENGLISH
Oppfordringen: "Go for it!" kan høres i mange sammenhenger - også på 'norsk'. Du kan høre det i en ‘timeout’ på en sportsarena når treneren oppfordrer laget til å gjøre det lille ekstra for å vinne en kamp. Når beslutninger blir fattet på et styre sier vi gjerne «La oss gå for det!» 
En oppfordring til å "Gå for noe!" passer godt for menigheter generelt og Frelsesarmeen spesielt.

Det greske ordet Paulus bruker når han oppfordrer oss til å være "ivrige etter å få nådegavene" (1) er det samme ordet som ga navn til den fjerde av de jødiske religiøse partiene - Selotene. En av Jesu disipler, Simon (ikke Peter), antas å ha vært medlem av denne gruppen (2), og noen teologer mener Paulus kan ha vært en av dem (3). Selotene (ivrerne) var lidenskapelige i sin tro og kamp for sin kultur og sitt land. Paulus oppfordrer oss til å ha samme lidenskap.

I forrige uke skrev en venn fålgende kommentar på blogginnlegget mitt:

Skulle ønske at mange flere ville bli brennende i Ånden og søke etter nådegavene. For meg er det å bli brennende et valg hver enkelt menneske må ta, brannen starter når en velger å være en disippel og bruke tid i bønn.
Jeg er helt enig og svarte:

Dette er veldig viktig. Disiplene fikk DHÅ og gavene fordi de var desperate i sin lengsel etter DHÅ. Det er jeg som må ta initiativet til at DHÅ bruker sitt initiativ i meg... Det er fordi Den hellige ånd er Gud og Guds vesen er kjærlighet - han tvinger seg ikke på noe menneske.

Derfor blir det å "Gå for noe" faktisk det samme som å "gå for Ham". Det innebærer å gi mer og mer av meg selv, fordi Jesus allerede har gitt alt sitt til meg - inkludert Den hellige Ånd. Døperen Johannes hadde oppdaget dette til og med før Jesus hadde ofret alt og han uttrykte det slik:

Han skal vokse, jeg skal avta.
Johannes 3:30

Så enkelt, og likevel ofte så vanskelig.

Dagens ‘manna’:

Å gå for Ham betyr å miste meg selv for å bli funnet i Ham.

-------------------------------------------------- ------
(1) 1 Kor 14: 1 - se også: Hvilke er de "største nådegavene"?
(2) Matteus 10:4, Apg 1:13
(3) For det første - når Paul refererer til Selotene i brevene sine er det preget av respekt.
For det andre - Paulus var militant (som selotene) i måten han forfulgte de første kristne

Hvor hører du vel hjemme? – 5

Det siste landet jeg besøker i år er «Pekeland» (1). Det hørte med til barneoppdragelsen at: «Det er stygt å peke», og det kan være ubehagelig å bli pekt på.

Samtidig kan det være både en stor hjelp og velsignelse. Jeg tror apostlene opplevde det slik da Jesus «pekte dem ut» (2). Oppdraget de fikk var å forkynne. Forkynnelse kan sammenliknes med å peke. 

En som ofte blir framholdt som «Pekeren», er døperen Johannes. Gjennom sin gjerning og sine ord pekte han på Jesus:

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! ... han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»
Joh 1:29-34

Å avslutte et år med å bli minnet om hva jeg er kalt til å peke på, er godt å ta med seg inn i et nytt år. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere som leser bloggen for året som gikk. Det har vært 150.000 lesere i 2016, og det å få meldinger om at det har bidratt til at flere har funnet tilbake til troen i løpet av året er en stor velsignelse. Da blir det enda flere borgere i «Pekeland»

Dagens ‘manna’:

I Guds rike peker vi på Jesus!

-------------------------------------------------
(1) Den aller viktigste julesangen
(2) Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne.
Mark 3:14

Det handler om å være kaptein i sin egen sjel

Jeg har aldri lagt skjul på at Nelson Mandela er et av mine store forbilder (1). Selv om jeg hører med til dem som virkelig må motivere meg for å se en film, har jeg sett filmen «Invictus» flere ganger, og jeg vil se den igjen. Filmens tittel er hentet fra et dikt ved samme navn. Det er skrevet av William Ernest Henley, og var det som holdt motet oppe i Nelson Mandela da han satt på fangeøya. 

For meg er Nelson Mandela et av de beste eksemplene jeg kan nevne når jeg tenker selvbeherskelse og integritet. Jeg er overbevist om at nøkkelen var at han beholdt kontrollen over hvem som var «hans sjels kaptein» (2).

Diktet (2) er livssynsnøytralt, men jeg mener det på en fantastisk måte beskriver den siste kvaliteten av Åndens frukt slik Paulus har listet dem opp:

Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Gal 5:22-23

Dersom jeg ikke er «min sjels kaptein», har jeg heller ikke muligheten til å overgi styringen til Den hellige ånd. Kanskje det er det Paulus sikter til når han skriver at en eldste skal også skal være 'herre over seg selv' (3)? Først da kan jeg bruke min frie vilje til hver dag å bestemme at det er Den hellige ånd som skal lede meg gjennom dagen. Da blir selvbeherskelsen en frukt av samværet med Ånden, og ikke min egen prestasjon. Min innsats begrenser seg til å ta riktig valg, og jeg kan vitne med Paulus og si: «Jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer» (4).

Døperen Johannes er et annet eksempel på en som var kaptein i sin egen sjel og som visste stor selvinnsikt og selvbeherskelse:

«Han skal vokse, jeg skal avta.»
Johannes 3:30

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om være kaptein i egen sjel

-----------------------------------------------
(1) Refleksjoner med henvisning til Mandela
(2) Her er min norske oversettelse av diktet Invictus som betydde så mye for Nelson Mandela:

Midt i en natt så mørk og svart,
fra et dyp av en bunnløs sjakt,
takker jeg gud av hver en art,
at min sjel er bevart intakt.

Under omstendigheters smertegnag
har jeg ikke klynket og grått.
Truffet av skjebnens piskeslag
har jeg blødd, men fortsatt stått.

Over et sted med slag og sår
blir fryktens teppe spredd;
Men truslene gjennom mange år
har aldri funnet meg redd.

Hva betyr et grunnløst straffeskriv?
Hva betyr den første stein?
Jeg er herre i mitt eget liv
Jeg er min sjels kaptein.

English version

(3) Titus 1:8
(4) 2 Tim 1:12

Det handler om høst

Det er ikke tvil om at det er høst i denne delen av verden. Temperaturen synker. Det er synlig på Magnas bilde fra markedet: Høst betyr innhøstning, og den feirer vi på Frelsesarmeen i Øst-Europa – gjerne i kombinasjon med at vi gir vår gave til selvfornektelsesinnsamlingen. Da pyntes lokalene med frukt og grønnsaker som deles med dem som trenger det. Det følger velsignelse med en god høst.

Forutsetningen for å høste er at jeg har sådd. Det skremmende i et åndelig perspektiv er at jeg alltid sår. Selv det å bevisst la være å så, er faktisk å så, for jeg høster også frukt av neglisjering. Paulus beskriver dette slik:

Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.
Gal 6:7b-9

Dette er den 61. refleksjonen som jeg henter fra «Hellighetens brønn». Dersom målet er å høste hellighet, kommer det an på hvordan jeg sår. Paulus fokuserte på å 'så i Ånden'. Det viser klart at hellighet ikke er noe jeg kan få til i egen kraft. Det må skje i Ånden.

Da døperen Johannes sto fram med sitt budskap, oppfordret han tilhørerne slik:

Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Matt 3:8

Et par vers senere pekte han på ham som kom etter, og sa «Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild», han forsto altså at Den hellige ånd var avgjørende for å høste frukt av omvendelsen. Dette er starten på noen dager med høstrefleksjoner.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om å høste

----------------------------------
Se refleksjonen "Drømmen om Torstein"

Enda en bekreftelse

Det er alltid moro å få bekreftelse på noe jeg har sagt og skrevet mange ganger – ikke fordi det er et mål i seg selv å ha ”rett”, men når jeg mener at det jeg påstår er viktig, er det godt med enda et bibelsk signal om at det er riktig:

«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.»
Joh 3:36

Dersom du har lest bloggen min over tid, kan du ikke unngå å legge merke til at jeg er overbevist om at tro er lydighet. Det står ikke direkte i Bibelen, men flere vers støtter en slik oppfatning. Dette verset sier helt klart at det motsatte av tro på Sønnen er ulydighet mot Sønnen. Tro er da et ønske om å være lydig og ikke en ”fritt-flytende følelese”. Tro er å følge Guds vei, å velge sin egen er synd. Konsekvensene er tydelige i det Døperen sier: Den som tror har evig liv. Den som er ulydig, har ikke evig liv og skal heller ikke se det.

Dagens ’manna’:

Tro er lydighet!

----------------------------------------


Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Allerede nå?

Den ”lineære tiden” med en skapelse som leder fram til tidens ende og nyskapelse, står sentralt i jødisk og kristen tro. Den står i motsetning til den sykliske forståelsen av tid som er vanlig i Østens religioner der også reinkarnasjonstanken står sterkt.

Jeg oppfatter ikke at Johannesevangeliet avviker fra det lineære tidsbegrepet, men fordi både Johannes og Døperen så klart har sett at den evige, tidløse Gud ble menneske, blir også det de henholdsvis skriver og sier preget av det tidløse evighetsperspektivet

Da Døperen pekte ut Jesus for sine disipler, sa han blant annet «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29). Dette var jo noe som lå i framtiden, men som Døperen allerede hadde sett. Videre sier han: ”Han er det som døper med Den hellige ånd” (Joh 1:33). Med andre ord noe som skjer allerede nå. Mens Matteus gjengir samme melding som noe litt lenger fram: ”Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.” (Matt 3:11).

Jeg har også vært inne på at i Jesus i sin tale til Nikodemus er opptatt av at dommen er i ”nået”*, og dette perspektivet tar jeg med meg når jeg leser dagens vers:

Faderen elsker Sønnen og har gitt alt i hans hånd.
Joh 3:35

Faren har gitt alt i Sønnens hånd – men er det der allerede?

Ja, for den som har sett Jesu verk fullbrakt er det der allerede. Jeg tror Døperen hadde sett det i sin ånd, og kanskje han opplevde det som et allerede nå. I Matteus-evangeliet bekrefter Jesus det etter sin død og oppstandelse: ”Jeg har fått all makt….” (Matt 28:18)

Dagens ’manna’:

Forholdet mellom tid og evighet er et mysterium så lenge vi lever i tiden.

--------------------------
* Jfr "Tid som bakteppe"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Skrik fra 300, og tale fra én.

”Kunstneren” Marina Abramovic har fått 300 Oslo-borgere til å ”skrike solo” til ære for Munch og bildet «Skrik». De siste dagene har spørsmålet om dette er ”kunst” eller ikke blitt heftig debattert i media. Dette er ikke et bidrag i den debatten, men jeg har alltid vært opptatt av hva som gjør kunst til kunst.

Jeg tror det handler om å formidle noe magisk, noe som griper ikke bare menneskets sanser, men også berører menneskets ånd. Komponisten kan ha skapt noe magisk, men dersom ikke utøveren fanger det og formidler det, blir det kun en ”uekte” reproduksjon.

Hva er det som gjør at noe blir Guds ord? Jeg tror Døperen har funnet svaret:

Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.
Joh 3:34

Det er mulig at han var det første mennesket som så den tydelige koblingen mellom ”Ånden som gis” og ”ordet som tales”. Koblingen ble bekreftet på pinsedagen* og gjennom hele fortellingen i Apostlenes gjerninger. Hver gang disiplene ble fylt av Den hellige ånd, forkynte de Guds ord. Døperen hadde tidligere vitnet om Jesus: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham» (Joh 1:32). Det faktum at Guds ånd ble værende over Jesus, var for Døperen et tegn på at det Jesus sa var ord fra Gud. Det var sant for Jesus da han vandret på jorden, og jeg tror det samme er sant for hans etterfølgere i dag.

Dagens ’manna’:

Ånden og Ordet gir liv.

--------------------------------------------
* Jfr "Pinse = jul"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Underskrift

”Det kan jeg skrive under på!” var en frase som ble mye brukt i overført betydning, men som jeg ikke hører så ofte lenger. Dersom jeg for eksempel sier ”Denne sommeren har det været vært veldig bra”, vil mange respondere og si ”Ja, det kan jeg skrive under på!”. 

Samtidig vet både de og jeg at det aldri vil bli snakk om en fysisk underskrift. Henvisningen til ”underskriften” er likevel et sterkt signal. Den forplikter meg på det jeg har undertegnet. I et slikt lys leser jeg dagens vers:

Men den som tar imot hans vitneutsagn, har skrevet under på at Gud taler sant.
Joh 3:33

Grunnteksten sier egentlig ”har satt sitt segl på”, og det gjør bildet enda sterkere:

1. Keiseren satte sitt segl på Jesu grav for at ingen skulle komme og stjele Jesu kropp (Matt 27:66). Det var kun på keiserens befaling at seglet kunne brytes. Når jeg tar imot noe fra Gud, setter jeg mitt segl på det. Ingen kan bryte dette seglet uten at jeg gir tillatelse til det*.
2. Det at jeg tar imot er et ”svar til Gud”. Antikkens brev ble forseglet med avsenders segl. Johannes har et sterkt fokus på at det er kun en som er verdig til å bryte seglet i ”det himmelske” (jfr Boken med sju segl – Åp 5) og det er ”lammet som ble ofret” = Jesus.
3. Når Gud tar imot svar, setter han også Åndens segl på meg. Hos Paulus er dette en sentral tanke **, men tanken er heller ikke fremmed i GT (jfr Esek 9:4) eller hos Johannes (Jfr Åp 7:3).

Dagens ’manna’:

Jeg setter mitt segl på at dette er sant!

-------------------------------------
* Jfr refleksjonen ”Plombering”
** Jfr refleksjonen ”Beseglet skjebne”
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

For døve ører

Det har nok hendt at jeg har følt at jeg har talt for døve ører. Da hender det også at jeg tenker: ”Hva er det jeg gjør galt?” – det spørsmålet er absolutt relevant. Det kan ha med måten jeg uttrykker meg på. Jeg kan ha brukt for tungt og vanskelig språk – eller det kan ha bunnet i at jeg ikke kan språket til tilhørerne godt nok.

Men også når jeg mener at jeg har ytt mitt beste, også gjennom åndelig forberedelse, kan jeg sitte igjen med en undring over at budskapet ikke synes å berøre eller angå tilhørerne. Da kan det være en trøst at også der har Jesus vært:

Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn.
Joh 3:32

Hvorfor gjorde de ikke det?

Jeg tror det er noe av mysteriet som er bakgrunnen for at Johannes skrev evangeliet sitt. Det kunne være fordi de ikke trodde det Jesus sa, men det er lite i evangeliet som antyder det. Det kan være apati, men evangeliet har flere historier som forteller om folks nysgjerrighet og interesse. Jeg tror Johannes identifiserer seg veldig med Døperens forklaring om at de ikke tok imot vitneutsagnet. ”Å ta imot” forstår jeg som at de ikke befattet seg med det fordi de ikke forsto hva det dreide seg om. Dersom de i det minste hadde forstått at det dreide seg om et himmelsk mysterium, så kunne de i hvert fall åpnet opp og tatt imot mysteriet selv om de ikke forsto hvordan det hele hang sammen.

Sist mandag fikk jeg en bok av Jørn-Kr. Jørgensen som er en samling refleksjoner over de eksistensielle spørsmål. ”Mens tiden går” kan absolutt anbefales. Den første refleksjonen henter tittelen fra et sitat av Søren Kierkegaard: ”Tro handler om å løpe en risiko. Å vite at man løper en risiko, men likevel gjør det fordi man dypt inne føler, ja, vet at man bør, tør og skal gjøre det. Å tro er på en måte å vite at man ikke kan vite, men samtidig innerst inne vite at man har visshet”.

Den trosreisen begynner med åpent å ta imot Jesu eget vitnesbyrd, og vitnesbyrdet fra dem som har våget å gjøre som Døperen, Johannes, Søren og mange, mange andre. Vi vet ikke, men vi vet likevel innerst inne.

Dagens ’manna’:

Visshet er også et mysterium!

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt oppslukt

For et par dager siden skjedde det igjen. Jeg så et innslag på TV med en person som er helt oppslukt av det han holder på med. Torstein Halstensens misjon er å redde Kveitebestanden i Sør-Norge. Han gjør en frivillig, egenfinansiert innsats, og han er helt oppslukt av det han brenner for. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se programmet, men jeg ble helt oppslukt av Torsteins begeistring. Likevel handlet ikke programmet om ham, men om kveita - du verden så mye jeg vet om havets dronning nå som jeg ikke visste før bare fordi en person brenner for et stort oppdrag.

De menneskene som har grepet meg mest ned gjennom årene, er de som er ”oppslukt av Jesus”. I mine øyne er de ”store”, men det er fordi de fokuserer på en Jesus som er mye større enn dem selv. Derfor er det ikke dem jeg ser, men Jesus i dem og dem i ham. Jeg håper at Døperens disipler skjønte at det var akkurat det de også var vitne til og at de så Jesus gjennom lederen sin da han sa:

Han skal vokse, jeg skal avta.
Joh 3:30

Som ung tenkte jeg: ”Wow, det må være tøft!” – som voksen tenker jeg: ”Wow, så deilig!”. Det er slitsomt å være stor selv, men en hvile å få være liten i en stor Jesus.

Dagens ’manna’:

Jesus er stor og jeg vil at han skal ta enda større plass både i mitt liv og der jeg er!

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bryllupsmotivet

I sommer var jeg så heldig å få være med i et flott bryllup i Tirana. Jeg har vært i mange bryllup og alle er spesielle på sin måte. Det var familiebåndene til brudgommen som førte oss til Albania, og det var godt å se hvor lykkelig han var. Jeg gledet meg over hans glede. Det er akkurat slik det skal være i brylluper: Brud og brudgom er lykkelige og vennene gleder seg sammen med brudeparet.

Bryllupsmotivet forekommer ofte i Bibelen. Det er sterkt til stede i de johanneiske skriftene, og i evangeliet dukker det opp i det første underet i Kana. I sin tale til disiplene sine bruker Døperen motivet for å illustrere sin relasjon til Jesus:

Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.
Joh 3:29

Døperen er ikke hovedpersonen. Han er kun venn av brudgommen, men deler brudgommens glede. Han beroliger disiplene med at det er akkurat slik det skal være. Her er det ingen konflikt. I relasjon til Jesus har jeg flere ”roller”. Jeg er en del av menigheten = bruden, men som vitne er jeg også brudgommens ”venn” som gleder meg sammen med brudgommen når flere legges til menigheten. Også vennemotivet dukker opp igjen i Johannesevangeliet, men det tar litt tid før disiplene kommer til ”vennestadiet” (jfr Joh 15:15).

Dagens ’manna’

Han er min glede, han er min sang. Ham vil jeg prise livsdagen lang. Han skal jeg evig love hos Gud. Han er min brudgom jeg er Hans brud.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Samstemt

Selv om det kan være forskjell i vektlegging og innhold i symbolske handlinger, er det fullt ut mulig for mennesker å være ”samstemte” eller i ”harmoni”. Det er Døperen Johannes et fantastisk eksempel på. De opprørte disiplene hans var ikke nødvendigvis ute etter å skape en konflikt, men kimen til en konflikt var absolutt til stede. Måten Johannes håndterte det på er eksemplarisk.

De ti siste versene i kapittel 3 er en tale i miniatyr. Første del v. 27 – 30 beskriver Døperens forståelse av sitt oppdrag og sin relasjon til Jesus. Siste del v. 31 – 36 beskriver Jesus, hans oppdrag og relasjon til Gud. Det er full harmoni mellom Døperens vitnesbyrd om Jesus, og Jesu vitnesbyrd om seg selv i samtalen med Nikodemus tidligere i kapittelet (v. 13 – 21)*.

Johannes starter med å si:

«Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.»
Joh 3:27

Ved første øyekast kan det se ut som dette er en forklaring på Jesu framgang og at det er Jesus som blir gitt noe fra himmelen. Jeg er ikke helt tilfreds med en slik tolkning, for Døperen ser Jesus som ”kommet ovenfra” (v 31). Det kan selvfølgelig være at han mener at Jesus som kommer ovenfra gir sine disipler autoritet som fører til framgang, men jeg tror at Døperen henviser til sitt eget oppdrag. Han har fått det fra himmelen og har vært tro mot det han har fått. Det som nå er i ferd med å skje med Jesus og hans disipler, er en bekreftelse fra himmelen på Døperens oppdrag – ikke det motsatte slik hans egne disipler frykter. Mer om det i fortsettelsen.

Dagens ’manna’:

Det er viktig å forstå sin rolle i Guds rike slik at jeg kan glede meg også når rollen tilsynelatende blir mindre viktig i menneskers øyne.

-----------------------------------------
* I teologien sees dette som et tydelig eksempel på ”det johanneiske kerygma” = det sentrale i evangelistens forkynnelse. Jfr Rudolf Schnackenburg: “The Gospel According to St. John vol 1”, New York 1990, s 380-409)

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Viktig informasjon?

Det er flere grunner til at redaksjonen i Krigsropet har klare rammer for lengde på innhold i artikler, andakter og ledere. Jeg var fast skribent i Krigsropet før det ble en del av min ”hverdag”, og når jeg hadde skrevet for mange ord (som ikke er en uvanlig problemstilling), måtte jeg kutte ned. Da var det viktig å kutte det som var minst viktig.

Jeg har flere ganger nevnt at forfatteren av Johannes-evangeliet er tydelig på at han har valgt bort veldig mye av det Jesus sa og gjorde (jfr Joh 21:25) og at evangeliet derfor er strengt redigert. Av samme årsak er det derfor grunn til å anta at alt som er tatt med er viktig. Da er det underlig at det ganske ofte kommer vers som virker helt ubetydelige for sammenhengen. 

Du som følger bloggen min, har for lengst oppdaget at jeg også gir slike vers oppmerksomhet. Hva er viktig med:

Dette var før Johannes ble kastet i fengsel.
Joh 3:24

Det er ekstra underlig ettersom han akkurat har skrevet at Johannes døpte i Ainon ved Salim – løslatelse på prøve var neppe vanlig i det herodianske regimet. Men jeg ser i hvert fall to viktige ting:

1. Detaljkunnskap er «øyenvitnespor». Til tross for redaksjon av stoff og hendelser som i liten grad tar hensyn til en historisk tidslinje, tror jeg det er viktig for forfatteren å etterlate spor som bygger opp under hans krav om være ”den disippelen Jesus elsket” – altså en fra den nære kretsen.

2. Han forutsetter forhåndskunnskap. I dette tilfellet det faktum at Døperen senere ble fengslet og henrettet. Indirekte sier han at det er legitimt i en presentasjon av evangeliet å forutsette noe forkunnskap. Det er interessant ettersom han sannsynligvis ikke bare hadde ”menighetsfolk” i tankene, men beretningen om Døperens skjebne var en del av den ”kulturelle” arv – også utenfor Israels grenser.

I tillegg er presiseringen relevant for den ”konflikten” jeg annonserte i går. I følge Mark 1:14 begynte Jesu offentlig virke etter at Døperen var kastet i fengsel – med andre ord var han sannsynligvis i den innledende fasen hvor han samlet disipler, og det var så vellykket at det gikk på bekostning av virksomheten til Johannes.

Dagens ’manna’:

Når evangeliet forkynnes er det legitimt å forutsette noe forkunnskap.

---------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

ICA og REMA

Ca 10 km fra ”hytta vår” er det et lite kjøpesenter. En matvarebutikk har hatt domene så lenge senteret har eksistert – i dag er den driftet av ICA. Til høsten etablerer Rema en butikk vis-a-vis senteret. Jeg tror det er bra for senteret generelt, men vil begge matvarebutikkene overleve? 

Problemstillingen er klassisk, og det er akkurat en slik problemstilling Johannes presenterer som ramme for neste avsnitt med undervisning:

Etter dette dro Jesus og disiplene hans videre til Judea. Der ble han nå en tid sammen med dem og døpte. Johannes døpte også, i Ainon ved Salim. For det var mye vann der, og folk kom dit og ble døpt.
Joh 3:22-23

Jeg liker den nøkterne presentasjonsformen, og jeg tror at det er viktig for forfatteren å få fram det pragmatiske både hos Jesus og Døperen. Det virker som om det ikke var spesielt viktig for Jesus å døpe rent fysisk, for det var disiplene hans som døpte og ikke han selv (se Joh 4:2). Denne samme type pragmatikk ser jeg i Døperens valg av sted. Han valgte Ainon fordi ”det var mye vann der!”. 

For meg understreker begge eksemplene at det er innholdet som er viktig – ikke formen eller stedet. Selv i presentasjonen av rammen for det som skal komme legger forfatteren inn ”hjertesakene”, men rammen er nok den viktigste her: Jesus og disiplene har ”trengt seg inn” på Døperens domene. Sånn kan det bli konflikter av. Mer om det i morgen.

Dagens ’manna’:

Ingen disipler har domene på Guds rike

------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å bli hørt!

I går skrev jeg at gjentakelse er nødvendig for å sikre at man blir hørt. Etter å ha gjentatt: ”Se, Guds lam!” får det en umiddelbar effekt på de to disiplene:

De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus.
Joh 1:37

Vi hadde noen grunnleggende verdier da vi skulle oppdra våre barn. En av de viktigste var at de skulle våge å bli selvstendige og ta sine egne valg. De ble tidlig klar til å ”forlate redet”. Jeg var stolt, men det var også et stikk av smerte. Å nå målet innebar at de klarer seg uten meg.

Slik er det også med de åndelige barna som vi er med å oppdra. For et par år siden skrev jeg dette: ”Det har faktisk hent et par ganger at ’mine’ disipler har forlatt ’min’ Jesus-fokuserte virksomhet fordi Jesus ba dem å gå et annet sted. Selv om det menneskelig sett er tøft, er det viktig å løfte blikket å få et Gudsrike perspektiv. Det var det Johannes hadde. At disiplenes hans forlot ham betydde ikke at det han sto for var dårlig eller mindre verd – snarere var det å miste disiplene sine et tegn på at han hadde lykkes. Jeg tror Johannes klarte å se det, men jeg er overbevist om at han må ha kjent en liten smerte” – han var jo en slags ”åndelig far” for disiplene sine.

Dagens ’manna’:

Å oppdra åndelige barn betyr også å ”slippe dem løs”.

-------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjentakelse

I mitt femte år med daglig blogging er det naturlig at sentrale sannheter blir gjentatt. Som ung og nybakt predikant, var jeg opptatt av at jeg alltid skulle ha noe nytt å komme med. Etter hvert gikk det opp for meg at det viktigste ikke er å servere nye retter, men at det som serveres er ferskt.

Til daglig gleder jeg meg like mye over mat laget etter tradisjonelle oppskrifter som å smake nye retter. Det er blitt mye viktigere at næringsinnholdet er riktig. 

Om jeg går tilbake til åndelig føde, var heller ikke Døperen redd for å gjenta seg selv. Innholdet i det han fokuserte på var så viktig at han kunne servere det hver dag!

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!»
Joh 1:35-36

Vi vet ikke hvor mange eller hvem som hadde vært der dagen før, men jeg ser ikke bort i fra at de to disiplene som fikk budskapet denne dagen også hadde hørt det sagt dagen før. Var det fordi de ikke hadde respondert slik Døperen ønsket at han gjentok seg? Så han allerede at disse to disiplene ikke tilhørte ham selv, men ham som han var utsendt for å rydde veien for? Han forsøkte i hvert fall ikke å stoppe dem da de forlot ham og fulgte etter Jesus. Noen ganger må et budskap gjentas flere ganger før ”tilhørerne” griper det og handler i tro.

Dagens ’manna’:

Jeg må aldri gå trøtt av å formidle et budskap med viktig ”næringsinnhold”.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn en døgndue

Nei - det er ikke en trykkfeil! Når noe eller noen gjør en kort karriere kaller vi det gjerne en døgnflue (se bildet). Duen er et av symbolene på Ånden, men det var ikke symbolet Døperen Johannes skulle se etter. Kanskje han ikke engang tenkte på duen som et slikt symbol?

Det Gud hadde sagt til ham var:

«Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd...»
Joh 1:33

Dersom han hadde fått beskjed om at Den hellige ånd skulle komme som en due, ville det vært en fare for at Døperen hadde vært altfor opptatt av å se etter symbolet. Det er mye mer symbolbruk i Johannes-evangeliet enn i de andre evangeliene, men evangelisten er opptatt av å se forbi symbolene – også duen. Døperen kunne fortelle: 

«Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham.»
Joh 1:32

Jeg tror at det var det forunderlige med den duen som ble værende som fortalte Johannes at det var Ånden. Tegnet han skulle se etter var ”varigheten” – ikke ”duen”. Duen var tilstrekkelig lenge over Jesus til at det ble tolket som noe ekstraordinært der og da. Det står ingenting om at den fulgte Jesus resten av hans jordiske liv, men Ånden ble hos ham (se v 33). Tegnet er altså utelukkende et symbol.

Det er interessant å merke at oversetterne har valgt å bruke preposisjonen ”hos” slik som i ”Ordet var hos Gud”. Det er to forskjellige preposisjoner på gresk, men begge kan oversettes ”hos”. Slik Ordet var hos Gud er Ånden nå hos Jesus - En flott tanke som kan videreføres på Kristi kropp i dag = oss som tror. På samme måte som Jesu virke startet med at Ånden kom over ham og ble hos ham, startet menighetens virke ved at Ånden kom over den og ble hos den.

Dagens 'manna':  

Ånden er ikke en ”døgndue” – han er alltid hos oss!  

 
-----------------------


Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Guds ”GPS”

De fleste mennesker sliter med en form for skyldfølelse. Derfor blir det et paradoks at vi kristne er blitt så redde for å snakke om synd og skyld. Det er vanskelig å formidle en løsning – et botemiddel – dersom vi ikke klarer å formidle hva det er man blir fridd fra. Han som under veggteksten ”Jesus er svaret” tilføyde ”Hva er spørsmålet?”, kom egentlig med en helt berettiget formidlingskritikk. Av frykt for å støte mennesker fra oss ved å tale tydelig om hva det er spørsmål om, klarer vi ikke å formidle det gode budskapet.

Døperen var så tydelig at det til slutt kom til å koste ham hodet. Da han pekte på Jesus, sa han:

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»
Joh 1:29

Det er spennende at han identifiserer Jesus med oppdraget. Først litt senere presenterer han ham som «Guds Sønn» (v 34). Guds Sønns oppdrag var å ta bort verdens synd. Det ville innebære et offer en gang for alle. Jesus var Guds lam.

Noe av utfordringen når vi skal snakke om synd i 2013, er at vi tenker ”synder” og ikke ”synd”. Johannes snakker om ”synd” i entall. Dersom vi snakker om synder, har vi beveget oss bort fra begrepet ”synd” og snakker om syndens konsekvenser eller symptomer. Dersom jeg er syk og det er mulig å gjøre noe med årsaken og ikke bare symptomene, velger jeg det første alternativet. ”Verden synd” er at menneskene velger sin vei i stedet for Guds vei (jfr. Jes 53:6). Det har ikke endret seg på 2000 år. Den eneste løsningen på å rette opp i at jeg har valgt min vei og ikke Guds, er å se ”Guds GPS”. Det er offerlammet og veien i en og samme person!

Dagens ’manna’:

Jesus er Guds GPS.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Se!

Hun peker og sier ”Se!” – Kommunikasjonsformen er enkel og effektiv. Det er en formidlingsmetode et barn lærer tidlig – sterkt hjulpet av ivrige foreldre. Vokabularet er kanskje begrenset til noen ganske få ord, og det enkle ordet ”se” er et av dem. I kombinasjon med å peke, deler barnet en hel opplevelse med et eneste ord.

Men Døperen sa noe mer enn ”se”, og det han pekte på passet ikke helt til beskrivelsen. Johannes hadde fått åpenbart målet for sitt oppdrag. Da Jesus ble døpt, fikk Johannes bekreftelsen at det mennesket som sto foran ham, var noe langt mer enn det et menneske kunne se. Uansett hva andre så, kunne Johannes peke på den han så som Guds lam*.

Hva han kan ha lagt i det, kommer jeg tilbake til i morgen. Men med oppfordringen til å ”se” det som ikke er en selvfølgelighet å se, har han understreket hovedanliggende i evangeliet: Her handler hver hendelse om å se mer enn det som øyet ser. Jesus følger det opp med oppfordringen ”Kom og se!” – Joh 1:39

Dagens ’manna’:

Her er fortsatt mer å se enn det jeg ser!

----------------------
* «Se, Guds lam» Joh 1:29

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

”Pekeren”

Hvorfor er vi her på FB og andre sosiale medier? Svarene er sikkert forskjellige, men det er ikke tvil om at det er en arena hvor vi blir sett. I tillegg gir det oss en mulighet til å holde oss oppdaterte. Dermed er det to behov som møter hverandre – behovene for å bli sett og bli oppdatert.

Behovet for å være oppdatert var bakgrunnen for utspørringen av Døperen Johannes – og på en måte hadde Johannes også et behov for å bli sett og hørt, men han ønsket ikke fokus på seg selv. Det er tydelig ved at han ikke svarte på ”hvem” han var. Da de også spurte om hvorfor han døpte, kommer nok et kryptisk svar:

«Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner…»
Joh 1:26

Johannes var ”Pekeren” – han brukte oppmerksomhet for å peke på ham de ikke kjente, men som var midt iblant dem. Ja, han kjente ham ikke selv, men visste hvem han var på grunn av den guddommelige bekreftelsen han fikk da han døpte ham. Derfor ble han også i stand til å peke ut den ”ukjente” iblant dem. ”Pekeren” hadde nådd målet for sitt kall og sin tjeneste.

Dagens ’manna’:

Å rydde veien for Jesus i vår tid handler fortsatt om å få oppmerksomhet for å kunne peke!

----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes