Guds makt ved lovsang

Sommeren 1975 leste jeg boken "Guds makt ved lovsang" av Merlin Carothers.* Den gjorde sterkt inntrykk på meg. Dersom det var naturlig for de første disiplene å lovprise både i fengsel, under forfølgelse, nød, angst og sykdom, skjønte jeg at lovprisning kanskje er viktigere for dem som gjør det, enn for ham som får den - (selv om jeg tror hans farshjerte liker å høre min kjærlighetserklæring).

Jeg tror også at det gjør noe med den onde. Det beskrev jeg slik i det siste verset i en sang jeg skrev for noen år siden:

Hver gang Guds barn kommer sammen
Må den onde flykte bort.
Og når lovsangstonen lyder
Har han spilt sitt siste kort.
Herrens kropp er kommet sammen,
Den fornyes av Guds ord.
Det blir liv i alle lemmer;
Liv som bringer håp på jord!**

Men siden mine tanker innfor helgen den siste tiden i stor grad knyttes til et Gowans-vers, er det ikke overraskende at han også har noen tanker om dette temaet.

Velsign Herren, min sjel!

Alt som i meg er,

velsign hans hellige navn.

Salme 103:1

* Jeg nevner Merlin Carothers i refleksjonen HALLELUJA fra 2010

** Se hele sangen: Et under på vår jord

Hva er frihet?

Dette er fjerde dagen på rad jeg stiller et spørsmål knyttet til store filosofiske og teologiske spørsmål. De tre foregående spørsmålene har vært knyttet til «dypdykket» i Johannes-evangeliet. Det hadde ikke vært vanskelig å knytte dagens spørsmål opp til evangeliet også, men det 8. kapittel hvor temaet er gitt stor oppmerksomhet, hadde jeg fokus på for et år siden. Men om noen timer skal jeg tale over dagens tekst som er Marias lovsang:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser».
Luk 1:46-47

Dette er åpningen av Marias lovprisning av Jehova. I seg selv er hele lovsangen et uttrykk for en enorm frihet. Det er et fritt menneske som kjenner og kan bekjenne at «Min ånd fryder seg i Gud, min frelser».

Hvordan i all verden kan det ha seg at Maria var fri?
Hun var ugift. Hun var gravid. Hun var fattig. Framtiden var usikker. Hennes forlovede kunne stikke av, og likevel fryder hun seg.

Jeg tror friheten hennes handler om at hun hadde sagt «ja» til Guds vilje. Den onde klarte å så tvil om Guds gode intensjoner. Mennesket gjorde opprør og søkte uavhengighet uten å bli fri. Å si «ja» til Guds vilje er også et «ja» til ham selv, hvilket innebærer å komme tilbake til den opprinnelige og nære relasjonen. Der oppdages at det å høre til ikke er et «fengsel», men en kilde til velsignelse og glede. Det vil alltid strømme lovsang fra et menneske som har sagt «ja» til Guds vilje. Derfor blir lovsangen også et uttrykk for ekte frihet.

Dagens ‘manna’:

Lovsang er uttrykk for frihet.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt konge

I sin minimalistiske versjon av inntoget i Jerusalem må det være noe som Johannes ser som de andre evangelistene ikke har vektlagt og som det derfor er viktig for ham å få med. Jeg tror det handler om to ting. Det første jeg vil trekke fram er «Konge-motivet». Hos Johannes dukket det opp allerede i folkemengdens Hosianna-rop og han kobler det med profetier*:

Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Joh 12:15

Hos synoptikerne** er det kun Lukas som har med "konge" i sin versjon av hyllingsropet fra folkemengden. Det er sannsynlig at folket hyllet Jesus med flere vers fra skriftene, og verset Lukas gjengir er hentet fra Salme 118:26 hvor folket selv tilføyer «Kongen». Lukas merket seg altså det samme som Johannes, men det er sannsynlig at Lukas koblet dette med englenes budskap til hyrdene og ikke til profetiene. Matteus gjengir den samme profetien som Johannes, men "konge" er ikke direkte nevnt i hyllingsropet.

Johannes er på sin side opptatt av å formidle den triumferende Frelserkongen og da er det viktig at det også har belegg i de jødiske skriftene. Derfor gjentar han det to ganger i en ellers veldig knapp stil. I tillegg vier han det stor oppmerksomhet i samtalen mellom Jesus og Pilatus – og i diskusjonen rundt innskriften på korset.

Hvorfor er kongemotivet viktig?

Kortversjonen er at da jødene krevde å få en konge forkastet de Gud. En konge ble ansett for å være en guddom og jødene skulle ikke bøye seg for noen uten Gud (Les 1 Samuel 8). Når Gud blir menneske er det viktig at han også kommer som konge, som en helt annerledes konge - den egentlige Kongen. Igjen er det underlig at den eneste som tilsynelatende «så» det mens Jesus levde, var Pilatus – altså en av dem man ikke skulle forvente en slik innsikt fra. Og da nærmer jeg meg det andre aspektet som var viktig med den minimalistiske versjonen – mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jesus er helt konge!

--------------------------------------------------
* F. eks. Sakarja 9:9
** Hos synoptikerne står fortellingen i: Mark 11:1-11, Luk 19:28-28 og Matt 21:1-10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvopplevd

Det er forskjell på en konsert og et opptak av en konsert. Selv med den best tenkelige teknologien for å gjengi lys og bilde, blir det aldri helt det samme som å være tilstede der og oppleve det selv. Det magiske ved å være der når alt bare alt stemmer. Som f. eks. i Globen i Stockholm for snart fem år siden da Samuel Ljungblahd havnet på scenen sammen med Krik Franklin. 

Å se det på youtube i et dårlig opptak blir bare en skygge av det å oppleve atmosfæren i salen. Jeg skulle ønske jeg kunne si: «Jeg var der og opplevde det selv» - det kan Janne, dattera vår, og for henne er det et minne for livet. 
 
Her er det klare paralleller til beretningen om Lasarus. Når jeg leser den gripes jeg av innholdet og kan se det for meg, men selv om Johannes gjengir det hele på en fantastisk måte, blir det bare en blek skygge mot det å være tilstede å oppleve det hele. Å være vitne til noe sånn gjør noe med et menneske:

Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham.
Joh 11:45

Jeg har av og til undret meg over at det står «mange» og ikke «alle», men jeg regner med at de som ikke «kom til tro på ham» trodde på ham allerede, for det var helt klart noen av dem blant tilskuerne også.

En personlig opplevelse kan stå under angrep, forsøkes bortforklart eller det kan forsøkes å sette en stopper for at det snakkes om. Men som Peter uttrykker det: «vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4:20). Det klarte ikke de som hadde vært vitner i Betania heller.

Dagens ‘manna’:

Opplevelsene mine kan ingen ta fra meg

………………………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er det du egenlig vil ha?

Av og til kan det være en utfordring å forstå hva andre vil. Det kan for eksempel være forvirrende å lese Jesu ord:

Ære fra mennesker vil jeg ikke ha.
Joh 5:41

Hvordan i all verden skal jeg tolke det, jeg som elsker å ære Jesus og trodde at han ønsket å bli æret?

Utsagnet kan ikke tolkes utenfor den sammenheng det står i. Og da er det lett å forstå.
Jesus som sant menneske ønsket ikke ære av mennesker, men av Gud. Jesus som sann Gud ønsker ære av mennesker. De skriftlærde tok ikke imot ham nettopp fordi han kom ”i sin Fars navn”. Dersom de ikke kunne ære ham som den han virkelig var, ønsket han ikke en form for høflighetsetikette uten at hjerte var med. Det bekrefter fortsettelsen: Jeg kjenner dere og vet at dere ikke har Guds kjærlighet i dere (Joh 5:42).

Dagens ’manna’:

Jesus jeg elsker deg, og jeg ærer og priser ditt navn!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Øse pøse

Sommerferien i fjor var våt, og det er ikke fritt for at jeg ønsker meg litt mer opphold og varme i år. Sist helg øste det ned og jeg nøt det også - det var vakkert og naturen trengte det. 

Paulus skriver at Gud har "overøst" oss med herlighet og nåde. Det nyter jeg også, vakkert er det og naturen min trenger det. 

Men det er ikke for at jeg skal ha noe å rose meg av. Jeg er blitt hans barn ved Jesus Kristus, og fordi at det har skjedd ved ham blir det:

til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. Ef 1:6

Det er et under at det faktum at jeg er et Guds barn er til lov og pris for Gud! 

Dagens 'manna':

Norge trenger mer av nåderegnet!

I mål!

Da er jeg i mål med budskapet i Hebreerbrevet. Mange har vært med på reisefølget og det er alltid hyggelig. Det er ikke umulig at jeg redigerer de ca 130 innleggene og samler dem i ei bok. 

Verset jeg siterte i går avsluttes med

Ham være ære i all evighet! Amen.

Hebr 13:21

Det er vanlig at et budskap avsluttes på en slik måte. Innenfor teologien kalles det en doksologi* – som er en kort lovprisning. Det kunne ha stoppet her, men det blir etterfulgt av noen hilsener som gjør at dette budskapet tross alt får preg av å være et brev.

Dagens ’manna’ er å ta til seg brevets siste vers og hilsen:

 Nåden være med dere alle!

______________________

* av gresk  doksa ære, herlighet, makt, stolthet, lovprisning og logos ord, utsagn, beretning, lære.

… men det er to igjen

Nå nærmer det seg slutten av hebreerforkynnerens budskap. I hele brevet har det vært viktig å understreke at det er slutt med offer fordi Jesu offer er fullkomment. Men det er to offer som Gud fortsatt har behag i at vi bærer fram for ham:

1 Lovprisning

La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.

Hebr 13:15

2 Gode gjerninger

Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud.

Hebr 13:16

Dette er offer som skal prege vår gudstjeneste: Lovprisningen av ham og bekjennelsen av hans navn når vi kommer sammen, og hverdagslivet sammen med dem som trenger et medmenneske. For meg er dette Frelsesarmeens oppdrag i et nøtteskall.

Dagens ’manna’

Det er fortsatt to offer som skal bæres fram!

 

Bønnens mange ansikter

I går fokuserte jeg på mennesket Jesus som lærte lydighet ved å lide. I de samme versene stod det litt om hvordan han bar fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer.

Det tegnes et bilde av en dramatisk bønn. Sannsynligvis har brevskriveren Getsemanekampen i tankene. Det som får meg til å skrive ’sannsynligvis’, er stadfestelsen av at Jesus ble bønnhørt da han ba til ham som kunne frelse ham fra døden*. Den eneste måten jeg kan se at bønnen om frelse fra døden ble hørt er gjennom oppstandelsen.

Når jeg tolker dette inn i min hverdag, betyr det at løftet om bønnhørelse ikke nødvendigvis begrenses til det dennesidige. Det kan like snart peke framover mot oppstandelsen.

Samtidig er jeg åndelig sett allerede død og oppstått med Jesus i det dennesidige, og i den sannhet ligger også forventning om at det er rikelig med forsmak på løftene allerede her. Med den vissheten stiger et annet av bønnens ansikter fram: Lovprisningen. Heller ikke det var fremmed for Jesus: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre….»**

Dagens ’manna’:

Det må være samsvar mellom mitt ansikt og bønnens ansikt

____________________________________
* Hebr 5:7
** Luk 10:21

Glemsomhet

Det er noe som kalles selektiv hukommelse. Jeg vet ikke om det går an å velge hva jeg vil huske eller hva jeg vil glemme. Men det finnes ting jeg ønsker å huske, og andre ting som jeg skulle ønske jeg hadde glemt.

David kommer med viktig oppfordring til seg selv:

Min sjel, lov Herren,
glem ikke alle hans velgjerninger!
Salme 103:1-6

Herrens velgjerninger hører utvilsomt til det som jeg ønsker å huske. Det vil hjelpe når det stormer som verst. Når jeg glemmer det han har gjort og løftene han har gitt, blir troen påvirket av stormen – og ikke motsatt.

Åffer offer a?

Jeg er fra Stavanger og har mange "iddisar"*.
Når dialekten røper meg, hender det at "stavangersk" blir samtaleemne. Mange kommer med ”K’e’u?”** som et eksempel på dialektens mange merkverdigheter.

Før et møte begynner, skulle jeg gjerne vært østlending for da kunne jeg begynt med et ”a’me’n”*** i stedet for å avslutte med det.
Det funker dårlig i min dialekt. Det gjør også ”Åffer offer a?” – men jeg faller for fristelsen likevel.

Hebreerbrevets forfatter er veldig opptatt av å poengtere at Jesu offer var et offer som gjaldt en gang for alle. Derfor er det et lite paradoks at det siste forfatteren gjør før han kommer med de tradisjonelle avskjedshilsenene er å oppfordre til offer:

La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er etter Guds vilje.
Hebr 13:15-16

Hvorfor er slike offer på sin plass? Offeret som Jesus gjorde for oss var et soningsoffer, og i prinsippet var Jesu undervisning og handling er endelig oppgjør med all rituell religion. Han førte folk fra riter til relasjoner. Lovsangen hører til i Gudsrelasjonen, mens godhet og raushet hører med til relasjonene oss i mellom. Jeg tror at forfatteren ved å kalle dette for ”offer” ønsket å gjøre Gudslivet hverdagslig – og hverdagen guddommelig. Gud er i denne dagen – og det er jeg også!

* Etikettene fra sardinboksene kalles "iddisar" på stavangersk.
** Hva er klokka?
*** Av med mobilen

Soul Children

Sist helg var det 1700 av dem på festival* – og de blir stadig flere. Jeg tror de begeistret de fleste, men kanskje noen ble forarget også? Det pleier i hvert fall å skje. Lovprisning av Jesus vil alltid provosere:

Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde, og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja,» svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
Matt 21:12–17

Tydeligere kan det neppe sies, og det er en viktig påminnelse, men fortsettelsen skaper et ubehagelig spørsmål: Så forlot han dem og gikk ut av byen… - Hadde han blitt i byen dersom ”prestene” hadde deltatt i lovsangen i stedet for å forarges? Jeg er redd for at jeg vet svaret – og dermed vet jeg også hva som trekker ham til byen min!

* Flere bilder fra festivalen

Visshet

Jeg ser det som stor nåde at jeg kan synge ”Salige visshet!” og mene det av hele mitt hjerte. Mange kan glede seg sammen med meg fordi de eier den samme vissheten. Andre skulle ønske de kunne synge det - og mene det.

Har jeg bevis?

Ikke håndfaste bevis, men det handler om noe mer og annet enn fysiske bevis. Det som sees er ikke håp eller tro. Man kan være fysisk blind i denne verden og se de åndelige sannhetene krystallklart. Det gjorde Fanny Crosby, og ga oss den vakre sangen og mange, mange andre!

Det handler om Guds Ånd og min ånd:

At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd.
1 Joh 4:10–16

…så enkelt er det for Johannes. At han har gitt meg sin Ånd, det kan jeg bare akseptere som sant ved å tro det. I det øyeblikket det åpenbares som sant, kommer vissheten – og den er virkelig ”salig”.

Stein til byrden

Det er tvilens og troens uke. I dag er det en sanger som tørster og lengter etter Gud. Ikke nok med at han sliter med sitt, men han opplever at ”venner” legger stein til byrden med spørsmålet: «Hvor er nå din Gud?»

Dessverre var han ikke den første som opplevde denne typen tilbakemeldinger. Forskerne regner Jobs bok som den eldste boka i Bibelen. Han fikk høre det han også av sine velmenende (?) ”venner”. Jeg håper at mennesker er mer modne i min samtid, men jeg er ikke veldig optimistisk. Da er det godt å vite at verken Job eller Korah-sangeren mistet motet. Sistnevnte bryter ut:

"Hvorfor er du full av uro, min sjel,
hvorfor stormer det i meg?
Vent på Gud! For enda en gang
skal jeg takke ham, min frelser og min Gud."
Salme 42:2–6

Selv ikke stein til byrden fikk ham til å synke ned i avgrunnen! Sånt er forfriskende å ta med seg inn i dagen.

Musikkstil

Sangen og musikken vi bruker i menigheten vekker alltid følelser. Den norske kirke sliter med å enes om en ny salmebok. Den nye sangboka vi bruker i Frelsesarmeen er jeg veldig begeistret for selv, og jeg hører stort sett positive kommentarer om den.
At Guds ord åpner for et mangfold av stilarter viser dagens utsagn:

”…syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.”
Kol 3:12–17

Når det gjelder valg av musikkstil er det ”hjertet” bak som teller for Gud. Dersom jeg merker denne inderligheten trives jeg med alle stilarter – også dem som i utgangspunktet er fremmede for meg. Som det meste i Guds rike, er også sangen og musikken en ”hjertesak”.

Fortid eller framtid?

Det kan handle om mennesketype – eller er det alderen som avgjør om jeg lever i fortid eller framtid? Det kan handle om grammatikk, men da skrives det gjerne: ”Preteritum eller futurum?”
Men hva er det som gjør at salmisten lever både i fortid og framtid?

Da ropte de i sin nød til Herren,
og han førte dem ut av trengslene.
Han fikk stormen til å stilne,
havets bølger falt til ro.
Glade ble de da det stilnet;
han førte dem til den havn de ønsket.
De skal takke Herren for hans miskunn,
at han gjør under for menneskene.
Salme 107:23–32

På den ene siden refererer forfatteren til noe han har opplevd, lest eller ”sett” – noe som hører fortiden til, men på den andre siden skal det føre til noe som hører framtiden til. Hva er bakgrunnen for denne endringen?
Det begynner det å likne en profeti, og det er ikke vanskelig å se oppfyllelsen i beretningen om Jesus som stiller stormen.

Tenk at det underet også hadde sin profeti. Guds ord er fascinerende!

Menneskets Gud

Julen blir et stadig større mysterium for meg. Derfor har den en voksende tiltrekningskraft.

Som ung var det kraftens Gud som manifesterte seg i undre og gjorde denne kraften tilgjengelig gjennom pinsens mysterium som fikk mest fokus.

Etter hvert kom det en lengsel etter å lære offerets Gud å kjenne gjennom påskens mysterium, og hva dette i tur betød for meg og min stilling i forhold til ham.

I godt voksen alder er det å trenge inn på menneskets Gud og prøve å gripe kjernen i inkarnasjonen* det som opptar mye av min søken og lengsel.
Å gripe dette mysterium tror jeg gir en nøkkel til å ”leve rett”. Så når jeg i dag synger med englene:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Luk 2:1–14

...ærer jeg ham i det høyeste fordi han valgte å ikke forbli der. Hvilket under!

Velsignet julehøytid!
* at han ble menneske (kjøtt)

En profetisk bønn

Jeg blir alltid fascinert når jeg leser tekster fra det gamle testamentet som framstår som klart profetiske og som derfor blir en ”oppkvikker” i troslivet. Slik er det med dagens bibelord:

Send ditt lys og din sannhet,
la dem lede meg
og føre meg til ditt hellige fjell,
til dine boliger.
Så kan jeg gå til Herrens alter,
til Gud, min glede og jubel,
og synge din pris til lyren,
Herre, du min Gud.
Salme 43:3-4

Det profetiske i denne bønnen fikk sin oppfyllelse da Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom til verden. (Joh 1:9) – og det var også slik han omtalte seg selv: ”Jeg er verdens lys” (Joh 8:12) og ”Jeg er ….sannheten” (Joh 14:6).

Det er kun han som kan føre meg til Gud (Joh 14:6). Det er kun han som har åpnet veien inn til Herrens alter (Mark 15:38). Det er kun han som kan gjøre min glede fullkommen (Joh 15:11).

Det er ikke rart at jeg for lyst til å ta fram ”lyren” å synge:

Å, at jeg kunne min Jesus prise
som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
fordi han ville slik nåde vise
å byde meg sitt himmerike til!

Ambisjon

Wiktionary definerer ambisjon slik: ”Målsetning, drøm om hva som kan gjennomføres”. Jeg liker den forklaringen. En drøm kan være helt urealistisk, men en ambisjon er altså en gjennomførbar drøm.

Ordvalget er helt bevisst. En av mine favorittsanger har et refreng som kan virke som en urealistisk drøm, men det er en ambisjon:

Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang til deg
La hvert tone en hyllest til deg være
Og i dager med glede og dager med sorg
Vil jeg leve hver dag til din ære.

David stadfester troen på at det er mulig:

Min sjel, lov Herren!
Ja, alt som i meg er,
skal love hans hellige navn.
Sal 103:1–12

Det bobler!

Jeg er vandt til å tenke at jeg synger lovsang til Gud, men dagens bibelord sier:

I den store forsamling
kommer min lovsang fra deg.
Sal 22:26–32

Det får meg til å tenke på et kor vi sang i ungdommen: ”Det bob, bob, bob, bobler i min sjel” – av og til kjennes det slik, og det er vel slik det må være.
Lovsangen må komme innenfra, og kommer den fra hjertet (les – fra ånden) er det der Guds Ånd bor. Jo, David har nok rett enda en gang.