Halleluja!

Halleluja!

Syng lovsang, Herrens tjenere,
lovsyng Herrens navn!

Lovet være Herrens navn
fra nå og til evig tid!

Salme 113:1-9

Slik begynner den første salmen i syklusen som kalles ”Hallel-salmer”. De ble sunget i forbindelse med påskemåltidet *. Det er underlig å tenke på at dette ble sunget etter at Judas hadde forlatt måltidet for å forråde Jesus. Jesus visste hva som skulle skje. Disiplene burde ha skjønt det, men likevel sang de lovsang.

Merlin Carothers skrev en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den for 35 år siden. I "Guds makt ved lovsang" beskriver han ved hjelp av bibelske beretninger og egen erfaring hvordan lovsangen utløser Guds makt.

Dersom ”vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje” (Rom 8:28) burde det være naturlig, men det strider mot fornuften – og brukt i sjelesorg strider det mot empatien. I en slik sammenheng er jeg forsiktig med å foreslå løsningen.

Men blir lovsangen en del av min livsstil, da blir jeg som mauren som samler føde i de gode tidene** og har et lager i mitt hjerte når det butter imot. Lovsangen steg fra en gruppe menn på vei mot Getsemane, lovsangen steg fra Haitis ruiner, lovsangen gir håp.

* Les mer i min artikkel "Hymne" på wikipedia
** Ordsp 6:6-8