Latterens makt

På tirsdag skal jeg ha en forelesning på ”Fagdag” på Det teologiske fakultetet om gavens ”makt”. Mitt fokus er mottakerens verdighet. Gave må tolkes i et vidt spekter, men også der en person gir en ”gave” fullstendig uten betingelser er det forbundet med makt.
Jeg vokste opp med skolens formidling av begrepet ”Kunnskap er makt”, men tolket dette i overført betydning. I dag kan en 12 åring med tilstrekkelig datakunnskap lamme en hel verden og gjøre Obama maktesløs for en tid.

På 80-tallet så jeg et kort nyhetsinnslag fra Livets ord, der Ulf Ekman ledet forsamlingen i en hånlatter over djevelen. Tatt ut av sin sammenheng ble innslaget sendt til ”skrekk og advarsel”. Vi kan sikkert diskutere formen, men jeg tror på innholdet. Det er makt i latter, og når den brukes som våpen mot noe(n) fungerer det sterkt.

Jeg setter pris på at ”vitsene” mine slår an. Dersom responsen uteblir har latterens makt gjort at jeg vil være mer forsiktig en annen gang. (Barna mine vil påstå at jeg aldri har lært det). Blir jeg ledd av fordi jeg ufrivillig har dummet meg ut, er det verre. Da kan latteren bryte ned og lamme.
Det var Ulf Ekmans poeng – og Hannas:

Mitt hjerte fryder seg i Herren,
Herren gir meg stor kraft.
Nå kan jeg le av mine fiender,
for jeg gleder meg over din frelse.
1 Sam 2:1–10

Jeg ler og gleder meg i Herrens frelse og nærvær, og jeg ler av djevelen som dummet seg ut da han trodde han hadde seiret ved Jesu død. Det var akkurat da han tapte. Jeg gleder meg til påske – livets fest!