I går fokuserte jeg på mennesket Jesus som lærte lydighet ved å lide. I de samme versene stod det litt om hvordan han bar fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer. Det tegnes et bilde av en dramatisk bønn. Sannsynligvis har brevskriveren Getsemanekampen i tankene. Det som får meg til å skrive ’sannsynligvis’, er stadfestelsen av at Jesus ble bønnhørt da han ba til ham som kunne frelse ham fra døden*. Den eneste måten jeg kan se at bønnen om frelse fra døden ble hørt er gjennom oppstandelsen.
Når jeg tolker dette inn i min hverdag, betyr det at løftet om bønnhørelse ikke nødvendigvis begrenses til det dennesidige. Det kan like snart peke framover mot oppstandelsen.
Samtidig er jeg åndelig sett allerede død og oppstått med Jesus i det dennesidige, og i den sannhet ligger også forventning om at det er rikelig med forsmak på løftene allerede her. Med den vissheten stiger et annet av bønnens ansikter fram: Lovprisningen. Heller ikke det var fremmed for Jesus: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre….»**
Dagens ’manna’:
- Det må være samsvar mellom mitt ansikt og bønnens ansikt
* Hebr 5:7
** Luk 10:21
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar