Troens mysterium

Når jeg underviser får jeg ofte spørsmål om troens funksjon i forhold til helbredelser. Nesten hver gang spørsmålet kommer opp blir jeg vár sårhetene som kan ligge bak spørsmålet. Skuffelsen over en helbredelse som lar vente på seg fører ofte til leting etter en forklaring, og da er det veldig lett å havne i spekulasjoner rundt tro.

Jeg har berørt temaet mange ganger på bloggen, og det finnes ingen enkle svar. At «tro» påvirker helsen er helt klart. Pasienter opplever gjerne den effekten av en medisin som legen sier de vil få – også om de får placebo-produkter.

Derfor kan jeg aldri påstå at tro ikke spiller inn når det er snakk om guddommelig helbredelse. Spørsmålet blir da hvordan en slik tro skal defineres slik at det ikke blir en prestasjonsjag, men en hvile. Ved for eksempel å be om forbønn gir et menneske et klart uttrykk for sin tro, og Bibelen sier at troens «størrelse» er uvesentlig*. Når jeg leser om den lamme ved Betesda, må jeg lete etter tro:

Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.Joh 5:8-9

Hadde mannen tro?

Det står det egentlig ikke noe om. Kanskje det er en av grunnene til at underet er tatt med – som en kontrast til den troende embetsmannen fra Kapernaum i forrige kapittel. Likevel ligger det en «trosinnrømmelse» i erkjennelsen av at «jeg har ingen» - og kanskje det kunne fortsatt: ”så siden du spør, ja jeg trenger deg!”. At underet skjer umiddelbart kom nok som en overraskelse på mannen. Og ved umiddelbart å følge opp det Jesus sa, viste han også en form for tro. Det er denne enkle typen tro jeg ønsker å formidle. Så enkel, men likevel er den et mysterium som kompliseres dersom jeg prøver å fatte den. Derfor blir

dagens ‘manna’:

Å tro det er å tro det

-------------------------------
* Luk 17:6

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes