Var det takknemligheten?

Sist fredag, på vei til helgens korpsting, ble jeg oppringt fra søndagsavisen i NRKp2 radio. Spørsmålet var om jeg kunne delta i samtale om temaet ”Er Norge blitt et kynisk og egoistisk land?”

Jeg svarte at det ville jeg prioritere, og fortalte litt om mine synspunkter om at grådigheten er i ferd med å spise oss opp innenfra. Vi gjorde en tentativ avtale, men jeg fikk en sms om at de hadde snakket med en av filosofene som allerede det var inngått avtale med, og han hadde svært sammenfallende synspunkter med mine. Dermed hadde de allerede det de trengte.

Fint, for da kunne jeg konsentrere meg om korpstinget, men dumt fordi jeg har så mange eksempler på hvor utakknemlige vi er blitt i Norge. Når fagforeningsledere for eksemplet kan si at et tilbud om en lønnsøkning på 3,5% er en ”hån”, oppfatter jeg en slik uttalelse som en ”hån” mot resten av verden. 

Vår utakknemlighet gjør oss så fattige at undrene kommer til å gå oss forbi. For var det ikke en takkebønn som gjorde at mennesker kunne spise seg mette i ødemarken?

Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha.
Joh 6:11

Det er så fort gjort å havne blant dem som syter og klager. Mon om det ikke alltid finnes noe å være takknemlig for, noe som gjør meg glad? Når jeg med takk i hjertet deler det jeg har, vil det bli til mat for mange, og det vil også gi meg et rikere liv.

Dagens ’manna’:

Takknemlighet, takknemlighet, takknemlighet.

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes