Tanke-smuler om ensomhet

ENGLISH
Emnet ‘ensomhet’ er så stort at de tankene jeg deler blir som små smuler (1). For noen kan ensomhet fortone seg som en forbannelse, mens andre oppsøker ensomheten som en velsignelse. Som med det meste her i livet, trenger vi både fellesskap og ensomhet. Paulus er intet unntak, og han virker nesten litt desperat når han skriver:

Kom til meg så fort du kan.
2 Tim 4:9

Mentoren trenger disippelen. Det viser hvor viktig det er med gjensidighet. Vi trenger hverandre som mennesker. Vi trenger hverandre som disipler i oppdraget vi har i Guds rike. 
For noen år siden forrettet jeg i en begravelse hvor en av sønnene kom med følgende hilsen ved farens båre: «Gjennom hele livet, var det du som bekreftet oss, de siste par årene var det vi som måtte bekrefte deg, og jeg gjør det igjen: Du var en god far!». Jeg tror det var sant og jeg ble rørt av bekreftelsen.

Mye tyder på at Paulus trengte en han stolte på som kunne bekrefte ham på den siste delen av pilegrimsreisen. Kanskje han trengte å høre Timoteus si: «Gjennom hele mitt liv, har du alltid bekreftet meg som din ‘ekte sønn i troen’, nå er det min tur til å bekrefte deg som mentor og en sann far i troen» (2).

Det blir litt mindre ensomt når det er noen som ser meg. Et blikk, et godt håndtrykk eller en klem gjør godt. Intet menneske er en øde øy. Når den allmektige Gud skapte mennesket i sitt bilde er det et tegn på at vi er skapt til fellesskap med hverandre og med ham.

Dagens ‘manna’:

Skapt til fellesskap med rom for å være alene

--------------------------------------------
(1) I lys av at Søren Kierkegaard bruker begrepet «Filosofiske smuler», blir mine tanker knapt nok frø...
(2) Se «Bekreftelse og ansvarliggjøring»

Fragmented thoughts on loneliness

NORSK
'Loneliness' is such a big topic that the thoughts I share are mere fragments (1). For some loneliness is considered a curse, while others seek it as a blessing. 

As with most things in life, we need both solitude and fellowship. Paul was no exception, and in some ways I can feel his desperation when he wrote:

Please come as soon as you can
2 Timothy 4:9

The mentor needs his disciple. It shows the importance of reciprocity. We need one another as humans, and we need one another as disciples in the mission in God's Kingdom. 

A few years ago I conducted a funeral where one of the deceased’s sons came with the following message as a last greeting to his father: “Throughout our lives, it was always you who confirmed me and my brothers, the last couple years we needed to confirm you, and I do it again: you were a good father”. 
I believe it was true and I was touched by the statement.

The letter suggests that Paul needed someone he trusted who could confirm him as he was approaching the last part of the pilgrimage. May be he needed Timothy to say: “Throughout my life, you have always confirmed me as your true son in the faith, now it is my turn to confirm you as a mentor and a true father in the faith” (2).

The feeling of loneliness is alleviated when there is someone who sees me. A glance, a good handshake or a hug can do a lot of good. No man is an island. When God the Almighty created man in His image it is a sign that we are created to have fellowship with each other and with him.

‘Manna’ for today:

I am created for fellowship with room for solitude

--------------------------------------------
(1) In light of the fact that Soren Kierkegaard used the term "Philosophical fragments" my thoughts should only be considered minor particles...
(2) See “Affirmation and accountability”

Hvor hører du vel hjemme? - 4

ENGLISH
I dag tar jeg meg en tur til «Hinkeland» (1). På norsk bruker vi det mest om å hoppe på en fot, men det kan også brukes som synonym for å halte. Synonymordboka (2) bruker også ord som ujevn, usikker og vaklende. 

I et åndelig perspektiv kjenner jeg mange som befinner seg i hinkeland, og som også vedkjenner seg det. Ofte tror jeg vedkjennelsen deres har utspring i frykten for å bli satt i «bås». I mine øyne har mange av dem tro så det holder. 

For meg er tro først og fremst et spørsmål om valg. Dersom jeg velger å tro, det vil si å handle som om det jeg tror faktisk er sant, da opplever jeg at troen bekreftes. Selvfølgelig kjenner jeg meg ustø når jeg handler på denne måten. Det er fordi jeg står på én fot, på Guds. Det er han som har kontrollen, og ikke jeg. Jeg minner om Søren Kierkegaards utsagn: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.»

Dagens vers er utfordrende:

Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.
1 Kong 18:21

Det handler om å velge hvilken fot jeg vil stå på.

Dagens ‘manna’:

Julemysteriet er at Gud ble menneske for å gi oss sin fot å stå på.

------------------------------------------------
(1) Den aller viktigste julesangen
(2) Se «Hinke i synonymordboka»

Where do you belong? - 4

NORSK
Today I will take a trip to the “hobbling country" (1). To hobble has synonyms like to limp, shuffle, falter or even to proceed irregularly.

In a spiritual perspective, I know many who live in the land of hobbling people, and they even acknowledge that they live there. I think that they choose to confess their hobbling in fear of being labelled as believers. In my eyes many of them are true believers who have postponed their confession.

For me, faith is primarily a matter of choice. I choose to believe, and to act on what I believe with a presumption that it is actually true. This is also how I experience that my faith is confirmed.

Of course I feel that I lose my footing when I act this way. The reason is that I step on only one foot, on God’s. It is God who has the control and not me. Again I quote Søren Kierkegaard's statement: 

“To dare is to lose one's footing momentarily. Not to dare is to lose oneself.”

Elijah challenged the people in this way:

“How long will you hobble back and forth between two opinions? If the Lord is God, follow God. If Baal is God, follow Baal.” The people gave no answer.
1 Kings 18:21

Faith is about choosing which foot I will stand on.

'Manna' for today:

The Christmas mystery is that God became man to give us his foot to stand on.

------------------------------------------------
(1) The most important Christmas song

It is about the ingredient faith

NORSK
Yesterday I wrote about the fact that I need to find recipe for my favourite Christmas cookies even though I am able to recall most of the ingredients. The order the ingredients go into the dough is important, likewise the temperature, but I will write about the temperature later. 

I do not think that it was an accident that Peter started his “fruit-recipe” with the ingredient ‘faith’ (1). Without faith everything I write is just rubbish, or ‘foolishness’ to use the word of the Bible (2).

I believe all human beings have received a measure of faith. The Norwegian world evangelist, Aril Edvardsen, said something similar to this on several occasions: “The problem is not that people do not believe, on the contrary they are ready to believe in anything!”

It is understandable. I have had a lot of conversations with self-declared non-believers, who are ready to confess that they have a great desire to believe, but are not able to. It is a paradox that they have this desire if there is nothing that creates that desire. I believe that desire is there because we are created in the image of God. We long to come back to our origin, to our right element, to use an image Augustin used (3).

Many dare not believe because they are disappointed by religion in general, and by “Church” – in this context synonym with all organized expressions of Christianity. And I do understand them. I am not in the Salvation Army because it is a flawless organization run by flawless people. First and foremost, I believe because I have experienced that it is all about life and reproduction of life. That I have chosen to live this life in the Salvation Army is secondary.

To believe is a pilgrimage in the direction of the mystery we call ‘God’, a pilgrimage home where I belong, and it is an indescribable experience to be received as a ‘home-comer’. Of course I lose my footing when I start on such a journey, but that is momentarily. If I do not dare to start I lose myself. Even those words were not mine. I borrowed them from Søren Kierkegaard, but I have experienced that it is true. Faith is a movement, it is not an accomplishment, but it does help make an effort (1)!

‘Manna’ for today:

Fruit-production starts with the ingredient ‘faith’

------------------------------------
(1) For this very reason, make every effort to add to your faith 2 Pet 1:5
(2) 1 Cor 1:18
(3) Augustin: ‘Like the bird in a cage longs for the air, and the fish on the shore longs for the sea, so does man long for his right element – God!’

Det handler om ingrediensen tro

I går skrev jeg om at jeg trengte å finne oppskriften på favoritt julekakene selv om jeg husker de fleste ingrediensene. Rekkefølgen er viktig, og det er også viktig med temperaturen, men den skriver jeg om senere. 

Jeg tror ikke det er tilfeldig at Peter starter sin «frukt-oppskrift» med troen (1). Uten den blir alt det jeg skriver om bare tull, eller «dårskap» for å bruke bibelens eget ord (2).

Jeg tror alle har fått et mål av tro. Aril Edvardsen sa noe i denne retning flere anledninger: «Problemet er ikke at folk ikke tror, men at de tror på hva som helst», så kan man spøkefullt tilføye: «Ja, troende til hva som helst!»

Det er ikke så rart at det er slik. Jeg har hatt mange samtaler med erklærte ikke-troende som har et desperat ønske om å tro. Hvorfor ønsker de det dersom det ikke er noe som drar dem? Jeg tror det handler om noe så enkelt som igjen det faktum at vi er skapt i Guds bilde. Vi lengter tilbake til utgangspunktet, til vårt rette element, slik Augustin var så opptatt av (3).

Veldig mange er blitt skuffet over religion generelt, og av «Kirken», i denne sammenheng synonymt med all organisert kristendomsutøvelse. Og jeg forstår dem. Jeg er ikke Frelsesarmeen fordi den er en feilfri organisasjon drevet av feilfrie mennesker. Jeg er først og fremst en troende fordi jeg har opplevd at det handler om liv og videreføring av liv - og har valgt å leve dette livet i Frelsesarmeen.

Å tro er som en pilgrimsreise i retning av mysteriet Gud, en reise hjem dit hvor jeg hører hjemme, og opplevelsen av at det er så uendelig godt å bli tatt imot der. Selvfølgelig mister jeg fotfeste når jeg begynner på en slik reise, men dersom jeg ikke våger det, mister jeg megselv. Heller ikke det var mine ord. Jeg har lånt dem av Søren Kierkegaard, men jeg har opplevd at det er sant. Troen er en bevegelse, det er ikke en prestasjon, men det hjelper med litt iver (1)!

Dagens manna:

Fruktproduksjonen starter med ingrediensen tro

------------------------------------
(1) «Sett derfor all deres iver inn på ... troen» 2 Pet 1:5-8
(2) 1 Kor 1:18
(3) Augustin sa at slik en fisk på land vil lengte til vannet, og en fugl i bur vil lengte til luften vil et menneske lengte til Gud.

Caught in the middle

Uttrykket (1) ble gjerne brukt dersom man havnet midt i en ildveksling mellom to stridende parter. Jeg har lett etter norske varianter uten å finne noe som helt dekker. Det nærmeste er kanskje «Klemt mellom barken og veden». 

Uansett – det var i hvert fall der Pilatus befant seg. Han skjønte at Jesu kongedømme ikke var en trussel for Romerriket og keisermakten, og så velger jødene å trekke akkurat det kortet :

Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.»
Joh 19:12

Snakk om å være caught in the middle. Pilatus befant seg midt i ildlinjen - klemt mellom barken og veden. I ryggen hadde han hele det romerske riket – foran seg hadde han en flokk jøder som hadde kommet med en selvbestaltet konge. Han kunne ikke ignorere «opprøret» selv om han forsto at det ikke var et politisk opprør. For om han gjorde det, måtte han ta konsekvensen av sitt valg og da hadde han også valgt en «ny konge» i sitt liv, og det var han ikke klar for.

Derfor satte Pilatus i gang «showet». Det var et spill for galleriet. Så mye som han selv måtte ønske det, klarte han ikke å gå ut av den formelle rollen. Du verden så menneskelig Pilatus var. Han er så typisk at det er lett å kjenne seg igjen. Ingen av oss ønsker å tape ansikt, samtidig er det akkurat det som må til for å finne fred. Men noen ganger er det nødvendig å miste alt for å finne det viktigste. Så enkelt og så vanskelig. Akkurat der befant Pilatus seg da han tok plass i dommersetet. Mer i morgen.

Dagens ‘manna’:

Å våge er å miste fotfestet for en stund;
å ikke våge er å miste seg selv.(2)

------------------------------------
(1) Uttrykket er også tittel på en av A1s største hits
(2) Søren Kierkegaard - Se Fjørtoftfinta som også handler om å miste seg selv.

Å forklare det uforklarlige

Norge kan se tilbake på en uke med spenning: Det ble varslet stor flom – men noen mener at varselet ikke var stort nok. Ødeleggelsene var store. Varselet om «Mannen» som skulle rase ut var stort nok, men foreløpig har det kun rast småstein. Noen stilles til ansvar og må forklare. Det er ikke lett å skulle forklare når man står overfor ukontrollerbare krefter – og dette handler foreløpig bare om det jordiske - om naturkreftene. 

Hva så når jeg beveger meg til det himmelske? Jesus hadde talt og bedt: «Far, la ditt navn bli herliggjort!» og Far hadde svart. Jeg leser:

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.»
Joh 12:29

Vår store utfordring i møte med det uforklarlige er å akseptere det i tro. Noen har innstillingen «Dersom det bare kan forklares, skal jeg tro det». Men å akseptere en forklaring er ikke å tro. Jeg har ikke lest mye av Søren Kierkegaard, men i morgen skal vi sammenlikne noen av hans tanker med Frelsesarmeens teologi. Jeg er overrasket over hvor lett det er for meg å identifisere meg med Kierkegaards tanker. Tenk f. eks. på dette utsagnet:

«Dersom nemlig Christendommen var en Lære, saa var forholdet til den ikke Troens, thi til en Lære gives der kun et intellectuelt Forhold. Christendom er derfor ingen Lære, men det Faktum at Guden har været til», skriver han, og konkluderer: «thi Christendommen er en Existents-Meddelelse og kan kun fremstilles ved at Existere».

Med andre ord er ikke kristendommen en lære jeg forholder meg til eller en religion jeg praktiserer, men fordi jeg er død med Kristus og oppreist med ham, er det et liv jeg lever. Nok en gang er beskrivelsen «Det er i ham jeg lever, beveger meg og er til» dekkende for gjenopprettelsen som har skjedd i Jesu forsoning. Da betyr det heller ikke om det var torden eller en engel som formidlet budskapet fra himmelen. Troen har ikke behov for å forklare det.

Dagens ‘manna’:

Kristendommen kan kun leves!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Finale

En finale skal være et klimaks. Det skal bringe et verk, en konkurranse eller hendelse til en konklusjon. De 18 første versene i Johannes som utgjør det vi kaller «Prologen», er på mange måter et selvstendig verk – slik en Overture er det i relasjon til en opera. Konklusjonen i prologen er så tydelig og sterk , at om det skulle være et snev av tvil om hva Johannes mener og tror, kommer det nå i klartekst: 

  Ingen har noen gang sett Gud,
  men den enbårne, som er Gud,
  og som er i Fars favn,
  han har vist oss hvem han er.
  Joh 1:18
Jesus, som Sønn, er Gud og han har vist oss hvem Gud er – punktum!

Resten av evangeliet er Johannes sin oppfattelse av hvordan har vist akkurat det. Beretningen er ikke kronologisk. Det var heller ikke intensjonen. Hendelsene, samtalene og undervisningen er nøye regiskjert med ett mål for øye – å bygge opp under prologens finale. Jeg behøver ikke være teolog for å se det:

Det første Nikodemus sier til Jesus er «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» - Joh 3:2. Det eneste tegnet Johannes har beskrevet før denne samtalen, er Jesu første tegn: Vinunderet i Kana. Det andre under beskrives først i kapittel 4 – og blir beskrevet som Jesu andre under. Midt i mellom disse to plasseres samtalen med Nikodemus, en skriftlærd som hadde hørt om mange tegn. Derfor må det være en grunn til å plassere samtalen der, og den er ikke tidskronologisk begrunnet, men teologisk begrunnet i prologen.

Slike detaljer kommer jeg tilbake til når jeg fortsetter «Dypdykket i Johannes». Og - dersom Søren Kierkegaard skal tas bokstavelig, skal vi ned på 70.000 favners dyp. For ham var tro det samme som å kaste seg ut på 70.000 favners dyp – og et dypdykk i Johannes handler definitivt om tro: Vi skal finne ut hvem Gud er! *

Dagens ‘manna’:

             Gjennom Jesus vil jeg finne ut hvem Gud er!
------------------------
* Søren Kierkegaard:
Uden Risico ingen Tro. Tro er netop Motsigelsen mellem Inderlighedens uendelige Lidenskab og den objektive Uvished. Kan jeg objektivt gribe Gud, saa troer jeg ikke, men netop fordi jeg ikke kan det, derfor maa jeg troe; og vil jeg bevare mig i Troen, maa jeg bestandig passe paa, at jeg fastholder den objektive Uvished, at jeg i den objektive Uvished er ”paa de 70,000 Favne Vand”, og dog troer.
Fra Afsluttende Uvidenskabelig Efterskrift 1846 kapittel 2 del 2.     

Fjørtoftfinta

"Den som våger kan miste fotfeste for en stund, men den som ikke våger mister seg selv!" - jeg brukte Søren Kierkegaards utsagn i gårsdagens tale i konfirmasjonsgudstjenesten. Den "berømte" Fjørtoftfinta er en god illustrasjon på dette:



Da TV-jounalisten ba om en kommentar på den spektakulære scoringen svarte Jan Åge:
"Det er en finte som ser utrolig flott ut når jeg lykkes, men som får meg til å framstå som total idiot når jeg mislykkes".
Så små marginer - Det er et paradoks at det er så kort mellom suksess og fiasko. Man må våge å miste fotfeste for å lykkes med noe slikt.
Jeg hadde en gang en student fra Russland - la oss kalle ham Nika. Hans medstudenter tok imot ham på en fantastisk måte - både fordi det var spennende å bli kjent med en russer (dette var rett etter perestroika og åpnere grenser), men også fordi de tok sjansen på å investere i mennesker. De ble fullstendig avvist med følgende begrunnelse: "Jeg skal bare være her i ni måneder -sannsynligheten for at vi treffer hverandre igjen er minimal - hvorfor skal jeg bruke tid på å bli kjent med dere." Han våget ikke å å investere i noe som kanskje ikke kom til å vare - og på sett og vis mistet han dermed seg selv.

Å tro er også å miste seg selv, kanskje det er derfor Jesus sier:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Joh 14:1Jeg kan kjenne litt angst når jeg mister fotfeste når jeg tar et skritt i tro. Samtidig har jeg erfart at de gangene jeg ikke våger har jeg mistet noe av meg selv.