Let etter meg! - II

Jeg har møtt mange ”skjebner” gjennom livet. En ung mann på Island passer bestemt til kategorien. Da han var gutt skulle hjelpe faren med å lakke et gulv, ble trøtt og sovnet ved siden av lakkboksen i et dårlig ventilert rom. Han våknet, men var ødelagt for livet. Selv om han var midt i tjueårene gikk han fortsatt på søndagsskolen hos oss. De andre var vandt til at det av og til kunne komme ukontrollerte skrik og ble ikke skremt. Det var sjelden han klarte å sitte gjennom en hel time. Fra tid til annen traff jeg ham på byen. ”Jósteinn, vilt þú biðja fyrir mér?” var standard. Selv om jeg visste svaret når jeg spurte: ”Hva vil du jeg skal be om?” ventet jeg til han hadde fått sagt: ”at jeg må finne ro!” –jeg ba og tror at det varte en stund. Han klarte ikke å finne roen selv. Roen måtte finne ham. I det siste verset i Bibelens lengste salme står det:

Jeg har gått meg vill som en bortkommen sau.
Let etter meg, din tjener,
for jeg har ikke glemt dine bud.
Salme 119:169-176

Jeg behøver ikke å være ”skadet” for å kjenne at også jeg har behov for å ”bli funnet” i en urolig verden, men når jeg søker ham og han leter etter meg, vet jeg at vi er nødt til å møtes. I det møtet finner jeg ro.

Se også "Let etter meg! - I"