”We’ll meet again…

…don’t know where don’t know when” - sang Vera Lynn og gjorde sangen til en av 2. verdenskrigs mest berømte. Den var en oppmuntring for alle som opplevde smerten ved atskillelse.

Det kan være vondt å ikke få være sammen med dem man er glad i. Jeg har opplevd det. Det kan ha vært selvvalgt fordi jeg valgte å si ”ja” til et kall eller et ønske om å ”utvide horisonten” eller det har vært noen av mine nærmeste som har gjort tilsvarende valg.

I tillegg til dette aspektet har jeg også mennesker som har ”gått foran” – krysset linjen mellom dette livet og det neste. Uansett kjenner jeg meg hjemme i oppmuntringen: ”We’ll meet again” – selv om jeg ikke vet når.

Det må ha vært slik disiplene opplevde Jesu ord:

Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.
Joh 16:20-24

De var engstelige, men jeg tror de ble trøstet. Livet mitt har vært fylt av sterke gjensyn med mennesker jeg har savnet, og det slutter ikke med dette livet. En utrolig spennende tanke. Tenk å få møte Jesus også – jeg får nesten lyst til å si ”kult”! I mellomtiden gleder jeg meg over at han ser meg - jfr. "Jeg er så glad!"