lørdag 30. mars 2013

Ro i Herrens vilje?


De siste par dagene har jeg skrevet litt om profetier om forfølgelse og lidelse i Jerusalem, og Paulus som på tross av advarsler likevel mener det er rett å dra dit, koste hva det koste vil. De som sto ham nærmest, hadde også advart, men da de forsto at planene til Paulus sannsynligvis var Herrens vilje konkluderte de:
Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»
Apg 21:14
Jeg ser at det står at ”vi slo oss til ro”. Det er altså en bestemmelse de som bærer bekymringen selv må ta. Men jeg tror det er et samarbeid her. Herren svarer med fred når jeg er i hans vilje, men det er også viktig at hans vilje blir min vilje. Jeg kan velge å tvile på om det virkelig er det Gud har sagt, om det virkelig er hans vilje. Det blir garantert uro av det. 
Eller jeg kan slå meg til ro med at han har lovet at 

  • han er med meg alle dager, 
  • gjerningene ligger klare for at jeg skal vandre i dem, 
  • Gud er større enn verden
  • ingenting kan ta meg ut av ham. 

Det er et hav av fred i overgivelsen til Guds vilje, til og med i en storm, et forlis eller et martyrium, som for Paulus. 
De nærmeste som slo seg til ro med Guds vilje for Paulus, skulle oppleve det de også. Midt i det hele fikk den en fred som ikke er av denne verden. Det er også min opplevelse (1).

Dagens ’manna’:

Ro i Herrens vilje er også mitt valg.
--------------------
(1) Se: Fred midt i terroren
Innlegget er revidert til den 29. juli 2016

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ingen kommentarer: