Hva driver meg?

Det er et veldig interessant spørsmål. Mange kristne forfattere har bidratt med viktige tanker rundt tematikken. Gordon MacDonald satte det 'å være drevet' opp mot 'det å være kalt' (1). Han har definitivt et poeng - en kalt person følger Mesteren; en drevet person kan lett løpe foran ham. 

Gud 'driver' aldri noen mot deres egen vilje; jeg kan imidlertid bli så ambisiøs på Guds vegne at det kan slite meg helt ut. Det kan selvfølgelig også være positivt å ha driv. Rick Warren har skrevet en flott bok om hvor viktig det er å være hensiktsdrevet (2).

For ti måneder siden skrev jeg om «Fire faktorer som påvirker bevegelse» og plasserte «Lidenskap og pasjon» som den første drivkraften. Denne uken har jeg lest om Nehemja og beundret hans ledelseskvaliteter enda en gang. Den første kvaliteten jeg ser er at han ble drevet av lidenskap.

Da Nehemja mottok nyheten om at jødene, som hadde overlevd fangenskapet i eksil og vendt tilbake til Jerusalem, var i stor i ‘stor ulykke og vanære’ på grunn av byens tilstand, ble hjerte hans fylt med sorg, men også med brennende lidenskap (3). Sammen med lidenskapen kom det også en overbevisning om at dette nå var hans ansvar å gjøre noe med. 

Hvis det er noe jeg brenner for, da ønsker jeg å engasjere meg. Jeg kan ikke sitte og bare se på at andre involveres eller at ingen gjør noe i det hele tatt. Ekte lidenskap vil føre til handling, og en slik drivkraft er en god ting.

Vi finner denne lidenskapen hos banebrytende åndelige ledere. Pasjon førte Jesus til korset. Lidenskap gjorde at Paul skrev:

Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. 
Rom 9:3

Med andre ord var Paulus villig til å ofre sin egen frelse hvis det kunne redde hans eget folk. En lignende lidenskap finner jeg hos mennesker som John Knox som brant for folks frelse og ba: «Gi meg Skottland, ellers dør jeg».

Lidenskap gjorde at Catherine Booth ropte: «Aldri!» da kirkelederne ville sette restriksjoner på Williams tjeneste. Lidenskap gjorde at den gamle William Booth proklamere: «Jeg vil kjempe til siste slutt!» i sin aller siste tale (4).

Dagens ‘manna’:

Jeg ønsker å være drevet av Jesu lidenskap

--------------------------------------------
(1) Gordon MacDonald: ‘Ordering Your Private World’ se Tidsforvaltning
(2) Rick Warren: "Målrettet liv” NB Jeg har skrevet en serie refleksjoner bygd på Målrettet liv

(3) Nehemja 1:3-4
(4) "Så lenge kvinner gråter..."

Det handler om frukt som gir styrke

Det er snart 40 år siden jeg første gang tok avskjed med Frelsestemplet i Bergen. I nesten ett år hadde jeg vært assistent der, og det var min første ordre etter at jeg ble utnevnt til offiser.

En av de godt voksne soldatene, Bjarne Kongevoll, kom bort til meg etter farvelmøtet og sa: 
«Du er sterk du, Jostein!». 
Jeg stusset litt, og spurte: «Hvorfor sier du det?»
«Fordi du er glad!» svarte Bjarne, 
«I Bibelen står det at ‘gleden i Herren er deres styrke’ (1) – la ingenting ta fra deg gleden i Herren!»

Jeg ser ikke bort fra at Bjarne hadde gjort en korrekt observasjon, og at gleden var den egenskapen ved Åndens frukt som preget meg mest da jeg var ung. Jeg kan i hvertfall bekrefte at det var andre egenskaper som var mer eller mindre fraværende. Men Bjarne hadde en gave når det gjaldt å oppmuntre. Jeg visste at han levde nær Herren, og jeg kjente gleden i Herren. 
 
Kjærligheten er en veldig sterk kraft, men den bærer på en måte hele styrke-registeret i seg. Jeg kan for eksempel ikke elske uten også å bli sårbar. Guds egen kjærlighet er et bevis på det. 

Gleden, som er den andre i rekken av egenskaper ved Åndens frukt (2), er tydelig en styrkende egenskap. De første kristne opplevde at gleden styrket dem i motgang og forfølgelse:

De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.
Apg 5:41

Jeg tror også at Paulus opplevde styrken i gleden. Selv opplevde han stadig forfølgelse, fengsling og pisking før det jordiske punktum ble satt med martyrdøden, men han velger å gjenta gledesoppfordringen for å understreke hvor viktig den er:

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!
Fil 4:4

Jeg kjenner meg ikke igjen i det karikerte triste bildet som ofte tegnes av kristne. Min erfaring fra oppveksten og som troende voksen er tvert imot at gleden et sterkt tilstede.  Samtidig har jeg besøkt fellesskap av troende, hvor det har vært lite rom for glede og gledesuttrykk. Da må jeg kjenne etter om det er det er religion eller liv jeg er vitne til. Gleden hører utvilsomt med til livet i Kristus, livet i vintreet. Så da er vel konklusjonen at fravær av glede, er fravær av Jesus.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om styrken i gleden i Herren.

---------------------------------------
* En ung glad mann  - intervjuet i Vårt Land 10. mai 1976
(1) Neh 8:10
(2) Åndens frukt er … glede – Gal 5:22

Det ingen kan ta fra meg!

Vi har opplevd å ha uvedkommende på besøk som har tatt ting i fra oss. Jeg har vært utsatt for lommetyver og blitt frastjålet penger. Noen har også kopiert bankkortet mitt og brukt alt innholdet på kontoen i et handlesenter i USA mens jeg og bankkortet befant oss i Norge. Noen har forsøkt å ta fra meg troverdigheten, og i barndommen var det noen på skolen som forsøkte å ta fra meg det jeg hadde av selvtillit og Gudstro. Man kan bli engstelig av sånt, og da er det godt å bli minnet om at det er noe som ingen kan ta fra meg:

Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Joh 16:22

De virkelige verdiene er det ingen som kan ta fra meg, og det er de som gjør meg sterk. Gleden over ha en oppstanden og levende Frelser hører definitivt med til de virkelige verdiene. Ting, penger og kapital på konto kan være nyttig å ha, men de gjør meg ikke sterk. En finanskrise kan snu opp ned på det i løpet av noen timer. I Moldova på nittitallet skjedde det en så dramatisk devaluering av valutaen at de som hadde penger til å kjøpe en leilighet den ene dagen, opplevde at de nå hadde fått en verdi som tilsvarte prisen på en ekse konfekt.

Men den ekte gleden kan ikke devalueres. Nehemja visste det og at det var det folket trengte i utfordrende tider. Derfor minnet han dem om at «gleden i Herren er deres styrke» (Neh 8:10).

For seks år siden skrev jeg en refleksjon over dette verset og hva det var som kunne ta gleden bort og hvilke konsekvenser det får. Det er riktig at det ikke er «noen» som kan ta gleden fra meg, men det er «noe» (se: Jeg er så glad!)

Dagens ‘manna’:

Jeg er så glad!

-------------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Valfartsfest

Det nærmeste jeg kommer ”valfartsfest” i min tradisjon, er Frelsesarmeens årskongress. Det har blitt veldig mange turer til denne årvisse begivenheten i løpet av livet, og noe jeg sikkert også vil prioritere i framtiden. Der møter jeg gamle og nye venner, deler fellesskap med dem og med Vårherre. Jeg vet også at et slikt arrangement er med å forme min identitet som soldat.  

I går skrev jeg at Jesus foretrakk å være i Galilea framfor å dra til Judea. Den neste opplysningen er:

Det var like før løvhyttefesten, en av jødenes høytider.
Joh 7:2

Løvhytten er en av de tre valfartsfestene i jødedommen. Sannsynligvis var det en tradisjon for Jesu familie å dra til den festen. Det var en fest som varte i en uke og er en kombinasjon av en innhøstningsfest og et minne om israelittenes opphold i ødemarken. Tradisjonen begynte da Israelsfolket hadde kommet tilbake fra eksil på Nehemjas tid:

Hele forsamlingen, de som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, laget løvhytter og bodde i dem. Før denne dagen hadde israelittene ikke gjort dette siden Josva, sønn av Nun, levde. Gleden var stor.
Neh 8:17

Skulle Jesus nå følge strategien med å holde seg borte fra Judea, eller skulle han følge tradisjonen? Jesus var sant menneske, derfor må han også ha hatt utfordringene som alle mennesker har: Hva skal jeg velge nå?

Det var tydeligvis ikke et religiøst krav å dra til Jerusalem under Løvhyttefesten, men en av de positive aktivitetene man kunne delta i. Innholdet var det mulig å markere på annet vis. Dette er enda et bevis på Johannesevangeliets bevisste fokus på ”åndslivets” frigjøring fra det ”institusjonelle”.

Dagens ’manna’:

Religiøse fester har en egenverdi, men er ikke et mål i seg selv

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Jeg er så glad!

Jeg trives best når jeg er glad. Det er ikke noe rart med det. Pietismen har veldig mye positivt med seg, men blir ofte oppfattet negativt på grunn av et tilsynelatende fravær av glede. Kristendommen sier ”ja” til livet. Den er glad, slik Jesus selv var det. Om du leter i arkivet til høyre finner du en overskrift som sier ”Prøv med tårer!” og andre alvorlige tema, men alvor er ikke gledens motstykke. Det er heller ikke sorg. Jeg kan være glad midt i en situasjon med sorg. I dagens bibelord taler Jesus om en tid med atskillelse, men at han så skal se disiplene igjen og at deres hjerte da skal bli fylt av glede (legg merke til at det står at han skal se dem – ikke motsatt – så lenge jeg vet at Jesus ser meg, kan hjertet mitt være fylt av glede!) Så sier han:

og ingen skal ta gleden fra dere
Joh 16:20-24
Det er altså ingen som kan ta bort gleden, men det finnes likevel en gledestyv, noe som kan frarøve meg gleden. Jeg har blitt konfrontert med dette mange ganger i mitt liv. Det er synden som tar bort gleden, og når gleden forsvinner får det alvorlige konsekvenser:

1 – styrken forsvinner, for: ”Gleden i Herren er min styrke” (Neh. 8:10)

2 – helsen blir dårligere, for: ”Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på marg og ben.” (Ordsp. 17:22)

3 – jeg gleder ikke andre, og da tapper jeg dem for styrke og sprer usunnhet - for: ”Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!»” (Jes 52:7)

Jeg er så glad!