Østens tre vise aper

De tre apene som ikke vil si noe ondt, se noe ondt eller høre noe ondt står som symboler for gode dyder. Men det kan også bli en lei vane, slik at jeg lar være å si noe fordi det er vanskelig, eller lar være å se og høre noe som jeg synes er ubehagelig. 

Jeg hadde en fjern slektning som de siste 30 år av sitt liv nektet å høre nyheter på radio og fjernsyn fordi det bare var ubehageligheter. Sikkert greit for henne, men hva skjer dersom vi alle ”melder oss ut”?

Jesus hadde akkurat avsluttet en veldig sterk undervisning om "Brødet fra himmelen". Han hadde tydelig sagt at brødet er hans egen kropp og at dette brødet må ”spises” for å få evig liv. Reaksjonen lot ikke vente på seg:

Mange av disiplene hans sa da de hørte det: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?»
Joh 6:10

Det er interessant at det er ”disipler” som reagerer – og de velger metoden til Kikazaru = apen som holder seg for ørene og ikke vil høre mer.

Da jeg begynte min vandring sammen med Jesus, kunne det nok hende at jeg også lukket ørene til det som ble for vanskelig eller som jeg ikke forsto. Men etter hvert har jeg lært å ”gjemme det jeg hører i hjertet” – så vil Den hellige ånd plutselig åpne det for meg slik at jeg forstår det jeg har hørt eller lest. 

Når det skjer, klarer jeg ikke å la være å snakke om det. I hjertet er det fortsatt ting som jeg gjemmer på, og jeg lagrer stadig nye ting jeg ser eller hører der, for jeg vet at en dag, enten her i tiden eller i evigheten vil også de bitene falle på plass.

Dagens ’manna’:

Også de ”harde ordene” er mat!

---------------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kommenteringsbehov

Husker du Statler og Waldorf?

Det var de to gamle karene som hadde fast plass i balkonglosjen i ’Muppetshow’. Deres store hobby var å kommentere det som foregikk. Kanskje mye av årsaken til showets suksess nettopp var at det tok så mange av oss ’på kornet’?

Jeg liker å kommentere, og ofte er det harmløst – ja, jeg har til og med som mål å prate positivt. Men så skjer det: Jeg faller i fristelse og kommer med en spydig kommentar. Kanskje gikk det hjem hos tilhørerne og jeg fikk en ’fjær i hatten’ for en rask replikk. Likevel er det i slike situasjoner at jeg blir trist og føler meg som en taper.*

De må ha følt det slik, tilskuerne som kommenterte det som skjedde mellom Sakkeus og Jesus:

Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann!»
Luk 19:1-10

Egentlig hadde de rett. Det hender sikkert at jeg også har det når jeg sender av gårde en bemerkning av det sårende slaget. Men hva hjelper det å ha rett, når det likevel er helt feil?
Tro om ikke både Sakkeus og Jesus var firdobbelt så lykkelig som kommentatorene som hadde hatt noen øyeblikks tilfredsstillelse av å gjøre seg bedre enn de to?

_____________________________

* Kommentar skrevet 17. aug. 2023

Jeg hadde ikke lest diktet "Lynangrep" av John Gowans da jeg skrev dette innlegget - det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner meg så godt igjen i refleksjonene hans. 

Tatt på fersken!

En kollega hadde gjort noe som gjorde meg skikkelig frustrert. Jeg lot hele min frustrasjon få utløp hjemme ved middagsbordet. Yngstemann på fire så på meg og sa: ”Hvis jeg hadde sagt det du sa nå til NN så hadde han blitt rød i fjeset!”
Det var en annen som ble rød i fjeset.

”Ikke baktal hverandre, mine søsken.
Jak 4:11-12

Det hender at et utsagn fra barnemunn kan tale sterkere enn en søndagspreken. Jeg hadde sikkert grunn til å kritisere, men det var noe galt med måten det skjedde på. På sett og vis ble jeg reddet av min datter og et annet ord gikk i oppfyllelse: ”Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern mot dine fiender for å stanse hver motstander” (Salme 8:3)

Satt i bås

”Sette noen i bås”, sa vi før.
I dag opprettes det ”profil”. Det er særlig viktig for handelsnæringen. Derfor sender de meg spørreundersøkelser og jeg får tilbud om kundekort. Når jeg handler via internet dannes det automatisk en profil i selgers database. Datamaskinen har en enkel logikk:

For et par uker siden kjøpte jeg boka ”Society without God” av Phil Zuckerman på et nettsted hvor jeg ikke hadde handlet før. Boka er en religionssosiologisk analyse om avkristningen av Skandinavia. ”Selger” opprettet umiddelbart ”profil” og sendte meg et tilbud som utelukkende inneholdt ateistiske bøker. Etter ett kjøp hadde datamaskinen satt meg i bås:
”Jostein Nielsen er ateist”.

Det var en ung mann det var lett å sette i bås fordi han nesten bokstavelig befant seg i en bås. Etter å ha festet bort alt han eide måtte han gjete svin og dele deres mat. Med den kunnskap vi har om hendelsesforløpet og ved synet av ham blant grisene, er det lett å danne en profil: ”En ynkelig stakkar som ikke har orden på livet sitt!” Det er ikke så rart at vår logikk er like enkel som datamaskinens – for det er mennesker som står bak maskinens ”logikk”.

Men bildet er mer sammensatt: Den unge mannen er fremdeles sin rike fars sønn. Han har fremdeles en mulighet for gjenopprettelse. Han kan fremdeles bli ”alt han kan bli” selv om det er vanskelig å se der han er nå.
Må man være far til alle mennesker for å se det? Eller holder det at jeg blir så godt kjent med far at jeg deler hans hjerte og hans logikk - ikke bare i synet på meg selv, men på alle mennesker?

Beretningen om ”Den bortkomne sønnen” står i
Lukas 15:11-32