Teltliv og tro

Jeg har brukt telt. Ikke spesielt ofte, men det har hendt – både på camping og på vandring i fjellet. Det er ikke akkurat optimalt når det gjelder komfort, men praktisk når vi er på reise. Hebreerforkynneren ser på Abrahams valg av teltet som ”boligform” som en del av hans tro:

For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.
Hebr 11:10

Jeg tror det er ”midlertidigheten” som får forkynneren til å bruke dette bildet. Han bruker også Tabernaklet som bilde på Gudslivet i den nye pakt – og ikke Templet.
Når Johannes skriver:
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1:14) er originalens ordlyd: ”Ordet ’tabernaklet’ blant oss”. Det kan være at det er dette som legitimerer Hebreerforkynnerens bruk av ”teltbildet”. Livet på jorda er midlertidig.

Paulus bruker også bildet: For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.
(2 Kor 5:1)
Dette er enda en understrekning av det midlertidige.

En teltnomade eller en pilegrim på vandring er absolutt et godt bilde på livet til en troende. Når jeg vil leve et slikt liv, må teltpluggene kunne trekkes opp når Gud ønsker det. Det betyr ikke at Gud vil at alle skal flytte seg over store geografiske områder. Når han kaller kan det være minst like vanskelig å løse teltpluggene og ta en prat med naboen som å reise til Moldova.

Dagens ’manna’:

En troendes teltplugger må alltid sitte løst