Riktig og feil samtidig?

Jeg hadde tenkt å sette ”Riktig utgangspunkt” som overskrift etter å ha lest dagens vers. Det sier seg selv at dersom jeg vil bevege meg fra et sted til et annet, er jeg nødt til å vite hvor jeg er. Hvis ikke kan jeg bevege meg i helt feil retning. Det er sant uavhengig om det handler om geografi, problemløsning eller livsorientering.

Men også om utgangspunktet er riktig, kan det likevel bli feil: 

«Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?»
Joh 5:46-47

Jesus var opptatt av at det ikke var noe feil med loven. Den var et riktig utgangspunkt. Den var fundamentet for jødenes tro og de skriftlærdes forskning. Det var altså ikke utgangspunktet deres som var feil, og likevel ble retningen feil. Hva var det da som var feil?

Jeg tror innstillingen var feil. For dem var Loven målet. Et mål kan aldri være et utgangspunkt. Det er veldig behagelig for oss mennesker når vi kan definere noe som ”endelig”. For jødene var loven målet. Dersom de trengte inn i den var de ”framme” – de hadde nådd ”saligheten”. «Salig er den som … har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt» (Salme 1:1-2). 
Det de skriftlærde burde ha oppdaget var at loven pekte fram mot et mål. Kanskje ”målet” var åpent for tolkninger, men nettopp derfor burde de vært ydmyke, og gått til skriftene for å se om det var slik som Jesus forkynte.

Et menneske som har alle svar, er ikke ved et utgangspunkt, men er i mål. Det er veldig trist å være i mål ved et utgangspunkt dersom målet er evig liv i Kristus Jesus. Det handler om å være underveis, og det innebærer at jeg må være mottakelig for at andre har sett ting i Bibelen som kan hjelpe meg videre på veien mot målet.

Dagens ’manna’:

Jeg følger etter Jesus underveis mot et mål.

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes