Å fatte evigheten

Evigheten er som Gud selv. Den sprenger den menneskelige fatteevne. Da Anselm av Canterbury skulle beskrive Gud brukte han frasen: «Den om hvem intet større kan tenkes». Dermed vil enhver tanke om han faktisk begrense ham. Han er større enn den største tanke jeg kan tenke. Tanken kan ikke romme ham. 

Slik er det også med evigheten. Tanken kan ikke romme den. Likevel ligger den nedlagt i menneskenes hjerter*. Derfor må jeg lytte med hjertet når jeg leser eller hører forkynnelse om evigheten.

Jesus forsøkte å tale til jødenes hjerter, men de lyttet med hodet. Derfor forsto de ikke at Jesu uttalelse: «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» gjaldt løftet om et evig liv med Gud, og ikke et evig liv på den nåværende jorden. Derfor trodde de at de hadde fanget ham i løgner, og svarte:

«Nå vet vi at du har en ond ånd i deg. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?»
Joh 8:52-53

Selv om spørsmålene kan virke anklagende er de så ufattelig nær sannheten. Paradokset gjennom hele Johannes-evangeliet er at det er mulig å berøre sannheten uten å ha knekket koden: Det å akseptere at det jeg ikke forstår med hodet kan være sant fordi jeg kjenner det i hjertet.

Dagens ‘manna’:

Hjertet gir meg et glimt av evigheten!

----------------------------
* Fork 3:11
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes