Å vite hva bekjennelse er - et steg på veien

For et par uker siden skrev jeg at bekjennelse skaper bevegelse, og at det var det som startet reisen opp mot Jerusalem. I en av kirkeårets lesetekster blir vi igjen minnet om bekjennelsen: 

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» 

Hebreerne 4:14-15

Selv om dette brevet er skrevet nettopp til hebreerne, betyr ikke det at det er ikke gjelder oss som er 'podet inn på stammen sammen med: = 'Guds utvalgte folk'. Øverstepresten representerte folket, og talte deres sak innfor Gud da han gikk inn i det aller helligste. 

Nettopp fordi Jesus har gått i våre 'sko' har han blitt prøvd i alt akkurat som deg og meg. Han vet hvor svake vi er. Derfor kan vi både bekjenne ham som Herre, eller bruke f. eks den apostoliske trosbekjennelse eller en av de andre. Men vi kan også våge å bekjenne våre egne svakheter og fall. Det ligger noe frigjørende i begge deler, og det trenger vi på veien opp mot Jerusalem. 

Dagens 'manna':

Bekjennelse både av tro og fall gjør reisen lett!

_________________________________________________ 

 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #25 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!