Til kamp med den gode bekjennelsen

I de siste par ukene har jeg hatt et spesielt fokus på hva jeg bekjenner. Jeg er klar over at fokus på bekjennelse i ekstreme tilfeller kan føre til fornektelse av realiteter, og det kan fort føre til at man blir gjort til latter. Men jeg har igjen og igjen erfart at det jeg bekjenner forsterkes som en del av min identitet. 

Når jeg fokuserer på å bekjenne kjærlighet som våpen mot ondskap, så merker jeg at den kjærligheten som allerede er i meg, blir i meg og jeg i den. Det jeg altså tror i mitt hjerte blir en realitet gjennom bekjennelsen. Det bekreftes at det er sant.

For to dager siden slo Johannes fast for meg viktigheten av «Hva jeg hører», i går viktigheten av «Hva jeg ser» og i dag viktigheten av «Hva jeg bekjenner»:

Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud.
1 Joh 4:15

I en verden der kreftene bryter ned og ødelegger, er det viktig å bekjenne det som bygger opp og bringer liv. Den indre vissheten kommer gjennom å bekjenne det jeg tror på. Derfor vil jeg bekjenne Jesus som Guds Sønn, slik at jeg blir i Gud og jeg i ham. Det samme gjelder det som aldri skal rokkes eller forgå:

• Når jeg bekjenner Guds ord, blir det i meg og jeg i det.
• Når jeg bekjenner tro, blir troen i meg og jeg i den.
• Når jeg bekjenner håp, blir håpet i meg og jeg i det.
• Når bekjenner kjærlighet, blir kjærligheten i meg og jeg i den!

Da tror jeg Jesus blir synlig! 

Dagens ‘manna’:

Jeg vil gå til kamp med den gode bekjennelsen *

--------------------------------
* Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner. (1 Tim 6:12)
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’