Kjenner du meg?

Det skjer stadig oftere at jeg hilser på mennesker for første gang der de føler de kjenner meg fordi de følger refleksjonene her på bloggen. Jeg håper det bildet som skapes av meg gjennom det jeg skriver, er et sant bilde. Jeg har ingen ønsker om framstå annerledes enn den jeg er, et vanlig menneske med svake og sterke sider, en som lengter etter å få se mer av Jesus i verden i 2015.

Men å kjenne et menneske fullt ut, tar tid. Om en drøy måned har jeg vært gift med Magna i 37 år. Vi kjenner hverandre veldig godt, men fordi vi er i stadig utvikling, utvikles også relasjonen – med andre ord blir vi stadig bedre kjent. Tid, fellesskap og deling av liv er viktige faktorer som skaper kjennskap.

Forutsetningene lå derfor på plass for Filip og Jesus:

Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?
Joh 14:9

Når jeg tidligere har lest denne dialogen, har jeg lest en «sårhet» inn i Jesu respons. Det er mulig den er der, men gjennom dette dypdykket i evangeliet, opplever jeg at sårheten blitt kraftig nedtonet. Det er Jesus som legger opp til dialogen. Det er han som vil ha fram «spenningen». Hvorfor gjør han det?

Jeg tror det er gjennom dialog at vi blir kjent. Dialogen gir muligheter for å presisere hva som menes. Det er tydelig at disiplene var vant til samtalen fra årene sammen med Jesus, og jeg er overbevist om at det preget også de første kristne når de samlet seg i hjemmene. Det var også gjennom samtaler at «alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord»**. Nøkkelen til å se mer av Jesus i verden ligger i at alle som tror snakker åpent og ærlig om sin tro på en naturlig måte. Når det skjer, kan vi bli kjent med ham gjennom å bli kjent med hverandre. Men å kjenne fullt ut hører evigheten til:

Dagens ‘manna’:

Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.***

---------------------------------
* Jeg tok bildet i Sofienbergparken høsten 2013. Det ga så mange tanker. Noen hadde lekt med høstbladene - kanskje ville de ikke mer enn å spre et smil en vakker høstdag? Kanskje var det en oppfordring til den "etablerte kirken"? Var det i så fall berettiget? Er ikke det å kjenne Jesus nok til å bringe smilet fram? Jeg skulle ønske det var slik!
**  Jfr Apg 19:8-10
*** 1 Kor 13:12 (NB 1930 oversettelsen)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes