Eder og besvergelser

Litt av en overskrift som ikke umiddelbart leder tanken hen på noe positivt. Men det kommer an på sammenhengen, og hvem det sverges ved:

Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved.
Hebr 6:13

Her startes det en spennende tankerekke. Det kan tyde på at leserne stod i en tradisjon hvor et løftes gyldighet var avhengig av størrelsen på den ’person’ eller ’skikkelse’ det var sverget ved. Jo større autoritet, dess større sjanse for at løftet ble oppfylt. Jeg har tidligere her i bloggen sitert Anselm av Canterbury som i sitt ontologiske gudsbevis velger å kalle Gud: ”Den-om-hvem-intet-større-kan-tenkes”. Implisitt ligger det at hver tanke jeg tenker om Gud begrenser hans storhet*.

Det var kanskje det Hebreerbrevets forfatter også innså, og dermed er det lettere å forstå hans argumentasjon. Når Gud sverger har han ikke noe valg annet enn å sverge ved seg selv. Siden han er størst må løftet før eller siden gå i oppfyllelse. Hvis ikke blir han en løgner, og hvem tør å lyve når man er under ed?
Ikke så rart at amerikanerne har tatt med både bibelen og ”so help me God!” når det sverges eder i innsettelser i embeter eller i en rettssal.

Kanskje det er det at jeg hele tiden blir tvunget til å tenke som gjør Hebreerbrevet så fascinerende? Eller er det regelrett fordi det er Guds ord?

Dagens ’manna’:

Det inspirerte ord vil utfordre både hjerne og hjerte

_________________________________________
* Se: Det ufattelige og Hvor stor er Gud?