Det ufattelige

Jeg liker å sitere Anselm av Canterbury som i sitt ontologiske gudsbevis velger å kalle Gud: ”Den-om-hvem-intet-større-kan-tenkes”. Implisitt ligger det at hver tanke jeg tenker om Gud begrenser hans storhet. Heia, Anselm! Jeg tror du var inne på noe veldig viktig.

Paulus sluttet heller aldri å la seg forundre over det ufattelige mysteriet:

Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne evangeliet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt.
Ef 3:8–12

Av og til tenker jeg at jeg må slutte å forkynne, slutte å skrive – ganske enkelt fordi alt jeg sier eller skriver virker begrensende. Den eneste trøst jeg har, og som er grunnen til at jeg ikke har sluttet, er at Den hellige ånd, som utforsker ”dybdene i Gud”*, er den som åpenbarer de åndelige sannhetene som ligger skjult i ordenes begrensninger. Han kan til og med forvandle steiner til brød når jeg har forkludret mer enn forklart.

* "det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." 1 Kor 2:10