Det siste som dør ...

Jeg har hørt det mange ganger før, men det var spesielt å høre det i et møte med fanger med livstidsdommer i Moldova - et land hvor «livstid»  bokstavelig talt betyr at dommen er for resten av livet.

Da jeg snakket med de innsatte, sa jeg: «Jeg ser håp i øynene deres, dere må aldri miste det!». Svaret fra flere av dem kom umiddelbart: «Håpet er det siste som dør!»

Jeg lærte også at mange av dem delte det samme ‘ene håpet’ der jeg også har funnet min frelse. Vi tilhører den samme ‘ene kroppen':

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt»
Ef 4:4

Det er mye håp i verden, og det kan ofte være som flyktige forventninger til noe bedre. I en åndelig kristen kontekst er det i virkeligheten bare ett håp. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe for det beste i vårt nærmiljø, våre byer og land. Tvert imot oppfordres vi til å gjøre det: «Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.» (Jer 29:7). Dette er 100% i tråd med hvordan vi ser på vårt kall og oppdrag i Frelsesarmeen - spissformulert av William Booth som «Frelse for begge verdener». Men også frelsen i denne verden er bundet til det samme ‘ene håpet’.

I Paulus’ tanke er håpet noe som aldri dør og er synonymt med en stadig eksisterende framtid. Videre er håpet så sterkt knyttet til Jesus at han skrev:

For i håpet er vi frelst.
Romerne 8:24

For Paulus er det ingen frelse utenfor Jesus Kristus, så det ene håpet er også synonymt med den ene Kristus.

Dagens ‘manna’:

Ett i Kristus betyr å være 'ett' i ett håp.

-----------------------------