Det handler om ære

Det er mange år siden jeg første gang hørte Heidi Baker tale. Hennes vitnesbyrd gjorde et sterkt inntrykk, med det var hennes lengsel om stadig å bære fram «fersk frukt» for Far som jeg virkelig kjente meg igjen i. 

Ofte føler jeg at jeg bare har en inntørket rosin å komme med, mens han fortjener ære ved at jeg kommer til ham med favnen full av fersk frukt – eller vindruer som er frukten i fortellingen om vintreet:

For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. Joh 15:8

Da Jesaja profeterte om Ånden som skulle øses ut, hadde han denne visjonen: 

«Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.»
Jes 32:15b

Det burde vært slik at det alltid bugnet av frukt til glede for Skaperen – for han fryder seg når han ser overflod av alt som er godt. Men frukten er også til glede for menneskene rundt oss, og det er her det er en tydelig kobling til disippelskapet.
Jeg liker at Jesus bruker «blir» mine disipler. Verbet «å bli» viser at det er en pågående prosess. Disippelskap er en livslang læringsprosess. Det samme gjelder gjelder det å bære frukt. Dessverre kan mangel på frukt fort føre til «religiøs oppfinnsomhet» - det vil si at jeg forsøker å skape noe som likner. Det kan bli pen kunst av sånt. Stilleben kalles det på fagspråket, og da er maleriet gjerne et lekkert fruktfat.
Men selv om det er aldri så flott, kan et maleri eller et bilde aldri erstatte det virkelige livet. Fruktbæring og disippelskap handler om liv som springer ut fra enhet med Den hellige ånd. Alt annet blir religion.
Dagens ‘manna’: 

Hellighet handler om å ære Far ved å bære frukt

---------------------------------------