Troens landskap

Jeg liker å se på troen som en vandring i et landskap. Ulf Lundells sang «Jag trivs bäst i öppna landskap» er en av mine favoritter, og for mange år siden fikk jeg Lars Ole Gjermundbo til å synge den rett før jeg skulle tale. 

Selv om jeg liker de åpne landskapene, liker jeg også å gå inn i landskap (for eksempel dype skoger) hvor jeg ikke ser mer enn de aller nærmeste formasjonene. Troens landskap kan være både åpent med vidt utsyn, og ha skjulte dybder som jeg bare oppdager dersom jeg trenger inn i dem. 

De syv disiplene ved Tiberiassjøen befinner seg i et troslandskap som både er åpent men som likevel ikke åpenbarer alt. Det kommer tydelig fram i dagens vers:

Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
Joh 21:12

Det var neppe frykten for Jesu reaksjon som gjorde at de ikke våget å stille spørsmålet «Hvem er du?». Jeg tror det var fordi øyeblikket opplevdes som hellig. De hadde akkurat opplevd noe overnaturlig. De forsto ikke rekkevidden av det. Troen fortalte dem at det måtte være Herren som sto foran dem, men et spørsmål kunne ødelegge opplevelsen av mysteriet det er å stå overfor Herren selv. I slike øyeblikk er det best å være stille og bare ta inn mysteriet og bære det med seg som noe verdifullt som bare de kan forstå som har gjort den samme opplevelsen: «Jesus tilstede midt i min hverdag». 

Når jeg vet det er han, våger jeg ikke å stille spørsmålet om hvem han er. Det vil ødelegge alt.

Dagens ‘manna’:

Når Jesus er nær, vil jeg leve i nærheten – ikke snakke den bort.

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes