Anklager du meg?

Jeg er en måned inne i mitt sjette år med daglige refleksjoner på blogg, så dersom du hører med til de trofaste leserne, har du helt sikkert fått med deg at jeg leser en krimbok fra tid til annen. Man trenger ikke å lese mange slike før man oppdager at mennesker som blir forhørt som vitner i en sak, ofte opplever spørsmålene som en anklage. I stedet for å svare nøkternt på det de blir spurt om, er det en tendens til at de går i forsvar.

Da jødene tilkalte foreldrene til mannen som var født blind, er det ikke vanskelig å se at det også kan oppfattes som en anklage:

De sendte bud på dem og spurte: «Er dette deres sønn, han dere sier er født blind?»
Joh 9:19a

I går skrev jeg om koblingen mellom vilje og tro med referanse til jødene som ikke ville tro at mannen hadde fått synet før de hadde spurt ut foreldrene. Det var tydeligvis ingen tvil om at mannen som mange kjente igjen, nå kunne se, og da ligger det en anklage i «…han dere sier er født blind». Så sterk var fraværet av vilje til å tro, at forklaringen på at han nå var seende måtte være at han alltid hadde sett. Ergo måtte både hans foreldre og han selv ha løyet om at han faktisk var født blind, og at han derfor hadde spilt blind for å få tilgang til almisser. Det er en ganske sterk anklage, men hva gjør man ikke for å slippe å tro noe man ikke vil tro, når det å tro også handler om å ta konsekvensen av det man tror.

I og med at jødene umiddelbart visste hvem de skulle tilkalle viser at det var allment kjent hvem som var den blindfødtes foreldre. Dermed var det ingen grunn for dem til å benekte slektskapet: «Vi vet at dette er vår sønn» (Joh 9:20a). Når det gjelder den innebygde anklagen, hadde de i prinsippet heller ikke noe valg. De måtte stå på det de alltid hadde sagt: «Vi vet at … han er født blind» (Joh 9:20b). Det er lite sannsynlig at dette er en løgn. Det var så klare regler for både å bli erklært syk og frisk i de jødiske lover og forskrifter, at sønnens blindhet derfor også var blitt bekreftet av «prestene». Likevel vil den som ikke vil tro, vil så tvil der det finnes mulighet for å så tvil – og slike muligheter vil alltid være til stede.

Dagens ‘manna’:

Det finnes alltid en grunn til å tvile, jeg velger å tro!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes