Begrepet ’tvil’ er egentlig greit. Jeg pleier å argumentere med at ’tvil’ er like mye bevis på tro som på fravær av tro. Dersom jeg ikke i utgangspunktet tror, er det heller ingenting å tvile på. Problem blir det først når vi blander tvil og vantro. I gårsdagens refleksjon om ondskapens gåte var vantroen inkludert. Jeg har ikke sett at tvil kobles til ondskap eller opprør. Disiplene tvilte til og med i Jesu nærvær, men de forble i det nærværet*. Ondskapen klarer ikke guddommelig nærvær uten å gjøre opprør.
Hebreerbrevet bruker mye plass på å snakke om vantro, og i sammenhengene det brukes er det synonymt med ulydighet og manglende troskap. Jeg har i mange år satt et tilnærmet likehetstegn mellom tro og lydighet** uten å tenke på Hebreerbrevets klare kobling mellom vantro og ulydighet. Ulydighet er ikke et uttrykk for tvil, men på opprør og ofte vrang vilje. Det var brevskriverens forklaring på hvorfor opprørsgenerasjonen av israelitter ikke kom inn i det lovede land:
- Vi ser altså at det var vantro som førte til at de ikke kunne komme inn.
Hebr 3:19
Gud, vær virksom i meg så jeg både vil og gjør det som er etter din gode vilje!
* ved misjonsbefalingen: ”Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.”
Matt 28:17
** Se f. eks.
Troa og Noah
Mysteriets hensikt
Velbrukt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar