På den ene siden er det helt relevant, på den andre siden er det viktigste at du gir med hjertet, og da er det hjertet som må bestemme. Men det er faktisk ingen motsetning mellom hjerte og prinsipp.
Derfor svarer jeg gjerne slik når jeg får spørsmålet:
Hvis du har tro for det, så start med å gi tiende av netto inntekt – det vil si det du får utbetalt på lønnskontoen din. Logikken i at det skal gå av netto-inntekt er ganske enkel: Dersom du kjente at Gud ba deg gi 100%, ville du kun ha anledning til å gi ham nettobeløpet. Du har ikke frihet til å gi 100% av bruttoinntekten fordi «keiseren» krever sitt.
Dersom du ikke har tro for å starte der, er det viktig at du bestemmer deg for hvor du vil starte. For noen kan det være aktuelt å betale 10% av det som er igjen etter at alle faste utgifter er betalt. Andre vil velge det som er igjen etter at bokostnadene er trukket fra. Men - du må lande der hjertet ditt lander. Når du begynner der, er jeg overbevist om at gleden ved å gi vil føre til et ønske om å øke litt etter litt til du når tiende av både netto og brutto. Mange vil fortsette ut over det. Det er først da det blir snakk om «offer».
Uansett er fordelen med å tenke et prosentbeløp, at beløpet vil følge svingningene i økonomien. De som bestemmer seg for å gi et fast beløp, kommer fort på etterskudd i forhold til utviklingen både i inntekter og utgifter. Dersom du for eksempel ga 100 kroner på 60-tallet vil det tilsvare ca 1.000 kroner 50 år senere. Tiendeprinsippet er derfor en trygghet for menighetens faste inntekter.
Samtidig er det viktig å huske at løftet: «Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål», er knyttet til prinsippet om å komme med «hele tienden»:
Kom med hele tienden til forrådskammeretBetyr det at jeg ikke blir velsignet dersom jeg ikke gir tiende?
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10
Selvfølgelig ikke, Gud ser til menneskets hjerte og han velsigner meg før jeg velsigner ham. Det er i utgangspunktet ikke noe jeg kan gjøre for å fortjene hans velsignelse. Samtidig kommer løftet om velsignelse igjen flere ganger både i evangeliene og brevene. Jeg har tidligere sitert Paulus:
«Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»Jesus er også opptatt av dette. Han snakker om raushet eller mangel på raushet overfor andre mennesker med å si:
2 Korinterbrev 9:6-7
«…i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.»Og ingenting taler sterkere om dette raushetsprinsippet enn liknelsen han fortalte om den ubarmhjertige tjeneren (Matteus 18:23-35). Den handler om en tjener som fikk ettergitt en gjeld på ti tusen talenter. En denar var en normal dagslønn, og en talent var verd ca 6000 denarer. Dersom tjeneren hadde en vanlig lønn, viser regnestykket at det hadde tatt ham 200.000 år og slette gjelden. Det burde ha gjort ham ydmyk å få ettergitt så stor gjeld. Men det den ubarmhjertige tjeneren gjør rett etter å ha blitt velsignet, er å kaste en medtjener i fengsel fordi denne skylder ham 100 denarer. Da ser vi det urimelige i proporsjonene. Poenget til Jesus er ganske enkelt at vi skal vise den samme raushet som vi selv er blitt vist. Den rausheten har Jesus gjort synlig ved å gi seg selv for oss.
Matteus 7:2
At Jesus visste at det lå mer velsignelse i å gi enn å ta imot viser et sitat som kun står i Apostlenes gjerninger. Det er Paulus som siterer det:
«Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»Fra individ til fellesskap
Apostelgjerningene 20:35
Det er interessant at de samme prinsippene som gjelder for meg som individ, også er gyldige for menigheten. Frelsesarmeen har et tiendeprinsipp for det enkelte korps. Da jeg i sin tid kom til Templet korps opplevdes økonomien som anstrengt, og jeg begynte å lete etter mulige årsaker. Selvfølgelig kan det være mange faktorer som spiller inn, men det første jeg ser etter er om tiende-prinsippet blir fulgt. Da tenker jeg ikke først og fremst på om den enkelte soldat følger prinsippet, men om korpset gjør det.
På de siste tre korpsene jeg har vært leder for, har jeg vært så heldig å ha flott finansunderbefal. Da har jeg gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å se hvem som gir og hvor mye de gir. Å ikke vite, gir meg en frihet til å kunne snakke om givertjeneste til alle uten å tenke på hvor mye den enkelte av tilhørerne gir.
Likevel har jeg ønsket å vite den samlede summen som kommer inn hver måned. Etter noen måneder i Templet fant jeg ut at det ble rapportert to beløp hver måned som ble slått sammen til ett. Naturlig nok spurte jeg hvorfor. Forklaringen var enkel. I en byggeprosess får korps tillatelse til å fravike regelen om tiende på midler som avsettes til byggefond eller direkte nedbetaling av gjeld. Det kan godt være at noen hadde sovet i timen, men Templet hadde nedbetalt sin eiendoms-gjeld noen år tidligere, men omtrent halvparten av giverne brukte fortsatt eiendoms-kontoen som nå automatisk gikk inn i driftsregnskapet.
Umiddelbart tenkte jeg at her brytes et guddommelig prinsipp, kanskje mot bedre vitende, men likevel. Jeg foreslo at vi med en gang skulle gå over til én konto for givere, og betale tiende av alt slik vi var pålagt. Det ble et par «men!» - ikke minst fordi det var budsjettert med en besparelse på 30.000 kroner på det man fikk inn på eiendoms.kontoen. Jeg delte mitt vitnesbyrd og sa at dersom Guds løfte om å prøve ham på tiendeprinsippet gjaldt meg, ville det sikkert også gjelde menigheten vår. «La oss gi ham en sjanse til å vise at han står ved sitt ord!» oppfordret jeg. Og det flotte lederteamet ble med på prosjektet.
Uka etter sto det en ukjent mann utenfor hoveddøra til Templet. Han ville gjerne gi en gave til Frelsesarmeen på grunn av at en av Templets soldater hadde vært et sånt fantastisk eksempel for ham gjennom hele livet.
– «Kjenner du Karl Fredrik Lund?»
spurte han meg.
Selvfølgelig gjør jeg det, alle som har vært innom Templet kjenner Karl Fredrik. Så delte vi noen muntre opplevelser vi har hatt sammen med Karl Fredrik. Jeg takket for gaven og mannen forlot. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg en sjekk. Da jeg så summen: 500.000 kroner forsto jeg at Gud aldri blir noen noe skyldig. Det ble et sterkt vitnesbyrd for alle oss i lederteamet.
Hadde pengene kommet likevel?
Det kan vi aldri vite, men redelighet i forhold til prinsipper skaper bevegelser i Guds rike. Kanskje giveren ble minnet om noe han hadde tenkt på lenge – uansett var timingen helt perfekt.
Dermed begynte det å strømme inn penger til Templet, og vi forsto at vi måtte være rause ikke bare med tiende, men med «milde» gaver og forpliktelser også overfor misjon. Jo mer vi ga, dess mer kom inn. Vi hadde over-flod til all god gjerning.
Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?
Dersom pengene er målet er svaret «nei». Dersom velsignelse er målet, tror jeg at de må komme innenfra - fra menighetens egne medlemmer. Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål.
I februar 1994 hadde vi store økonomiske utfordringer i Bergen 1. korps. Magna, Thormod (Langeland) og jeg satt og samtalte om situasjonen, og jeg var ganske oppgitt da jeg utbrøt:
- «Vi trenger penger, og de må komme innenfra i løpet av ei uke, hvis ikke må jeg finne meg noe annet å gjøre!»
Ingen andre enn vi tre var vitne til eller hørte det litt brutale utbruddet mitt. Men jeg var overbevist om at det var viktig for velsignelsen at gaven skulle komme innenfra.
Et par dager senere kom Mary Berntsen til kontoret. «Kaptein!», sa hun, det var flere av de godt voksne soldatene som ikke var fortrolige med å tiltale meg med fornavn, og så fortsatte Mary:
- «Frelsesarmeen skal ha alt etter meg, men jeg trenger egentlig ikke å spare alt til korpset får arven. Jeg kommer akkurat fra banken. Der over førte jeg 100.000 kroner til korpset».
Mary elsket Herren og hun elsket menigheten sin. På mange måter ble dette et vendepunkt. Fra det øyeblikket velsignet økonomien seg, men vi så også at det begynte å skje mer i møtene. Mennesker ble berørt på en ny måte. Men det var først da det virkelig ble et gjennombrudd seks måneder senere at vi husket når endringen begynte å skje. Jeg kunne skrevet en hel bok om de tre årene i Bergen, og kanskje gjør jeg det en gang, men jeg tror ikke at det var uten betydning at en av korpsets trofaste soldater var lydig da hun ble minnet om å gi, og gjorde det. Det er slikt som utløser velsignelse uten mål.
Til ettertanke og samtale - del 5
Dette er kapittel 5 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."
Et par dager senere kom Mary Berntsen til kontoret. «Kaptein!», sa hun, det var flere av de godt voksne soldatene som ikke var fortrolige med å tiltale meg med fornavn, og så fortsatte Mary:
- «Frelsesarmeen skal ha alt etter meg, men jeg trenger egentlig ikke å spare alt til korpset får arven. Jeg kommer akkurat fra banken. Der over førte jeg 100.000 kroner til korpset».
Mary elsket Herren og hun elsket menigheten sin. På mange måter ble dette et vendepunkt. Fra det øyeblikket velsignet økonomien seg, men vi så også at det begynte å skje mer i møtene. Mennesker ble berørt på en ny måte. Men det var først da det virkelig ble et gjennombrudd seks måneder senere at vi husket når endringen begynte å skje. Jeg kunne skrevet en hel bok om de tre årene i Bergen, og kanskje gjør jeg det en gang, men jeg tror ikke at det var uten betydning at en av korpsets trofaste soldater var lydig da hun ble minnet om å gi, og gjorde det. Det er slikt som utløser velsignelse uten mål.
Til ettertanke og samtale - del 5
1) Er det penger eller velsignelse som er målet?
Sannsynligheten er stor for at du svarer som Ole Bruum: «Ja, takk begge deler!»
- Men hvordan vil du få det til?
2) I kapittelet du akkurat har lest, er det en påstand:
«Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål».
Hva tenker du? Er du enig eller uenig? Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?
3) Enda en påstand: «Fordi vi er én kropp gjelder de samme bibelske prinsippene både for individet og fellesskapet».
Diskuter denne påstanden knyttet til individets og menighetens givertjeneste.
Er det menigheten eller individene som er mest trofaste mot prinsippene?
4) Hva er hovedbudskapet til Jesus i liknelsen om den ubarmhjertige-----------------------------------------
tjeneren - Matteus 18:23-35?
Dette er kapittel 5 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar