Det var først på slutten av 80-tallet at offiserer i Frelsesarmeen ble garantert lønn. Da mine foreldre var på Rena het det for øvrig ikke lønn, men «underholdsbidrag» - slik er det fortsatt de fleste steder i verden. Dette bidraget var ikke stort, men nok til å overleve på dersom pengene kom inn. Min far pleide å spøke: «Hvis vi vil ha lønn denne uka må vi gi forrige ukes lønn i kollekten» - og fra boka «…at jeg får være Hans…» som gir glimt fra hans liv, sakser jeg:
Men det var «matauk» i bærplukk, og en god venn på meieriet hadde hjerte for familien på fire og sørget for at det av og til sto en liten «ask» med meieri-produkter utenfor døra til offiserene.
Vi var aldri sultne, men det var ofte enkle middager. Jeg kan huske at kokte poteter med meierismør fra venninnen på meieriet smakte veldig godt.
Mamma ønsket likevel å alltid ha ordentlig middag på søndager. En lørdag da pappa skulle ut for å selge Krigsropet sa mamma:
- «Hans, vi har ikke penger til søndagsmiddag»
- «Herren har nok ei rå med det» svarte pappa, og forsvant med Krigsropsveska under armen.
Det som skjedde den dagen, har blitt et varig minne for alle oss fire. Det var aldri «storsalg» av Krigsrop, og om alle bladene ble solgt, ville den inntekten være øremerket for neste ukes utgave av bladet som måtte løses ut mot postoppkrav – «harde bud!».
Men en dame, som pappa visste han hadde sett på en utpost et godt stykke fra Rena, kom og kjøpte bladet, betalte, la bladet i veska si, tok farvel og gikk. Etter noen meter snudde hun, kom tilbake til pappa, tok opp portemoneen på nytt og tok fram en ti-krone-seddel og sa:
- «Denne er til søndagsmiddag!»
Pappa ble målløs. Han fikk ikke engang sagt «takk», men det ville han gjøre godt igjen når han neste gang besøkte utposten. Hjemme ble det begeistring. Til og med vi ungene forsto det som skjedde. Og ti kroner den gang var så mye at det holdt til søndagsmiddag og mange dager med rester.
Men historien slutter ikke der.
Da mamma og pappa noen uker senere besøkte utposten, kom kvinnen til møtet. Pappa gikk ned og hilste på henne, takket for sist. Jo, hun husket at hun hadde kjøpt Krigsropet for det hadde hun hjemme, men da pappa takket for den flotte gaven til søndagsmiddag, ble hun som et stort spørsmålstegn. Hun hadde aldri gitt ham penger til middag, det måtte ha vært en annen. Pappa er til dags dato overbevist om at det var henne, og han har en forklaring: Hun var ledet av Gud slik at «den venstre hånden ikke visste hva den høyre gjorde» (jfr Matteus 6:3-4) - og når Gud leder, blir alle rikere.
Slike oppdagelser av Guds omsorg var en god oppdragelse. Jeg forsto at den som gir han får. Og fant selv gleden i å gi fra jeg var ganske liten. Riktignok måtte Gud minne meg om prinsippet mange ganger. Mine foreldre fikk i 1969 ordre til Mandal og vi kom dit da jeg var nybakt tenåring og som tenåringer flest, visste jeg mere den gang enn jeg gjør i dag. Etter å hatt pause som offiserer i fire år var jeg blitt vant til at familieøkonomien hadde vært bedre enn den var da jeg hadde vært «offisersbarn» forrige gang, og jeg forsto at det gikk mot «trangere tider». Jeg var derfor veldig indignert på mamma da jeg kom fra skolen en dag og så at hun tømte matskapet vårt for å gi bort en kasse med mat.
- «Synes du at vi har så fantastisk god råd at vi kan gi bort vår egen mat?» kommenterte jeg surt.
Mamma så trist på meg:
- «Jostein, jeg har aldri opplevd at Gud noen gang blir noen noe skyldig!»
Neste dag var jeg første mann som kom hjem fra dagens gjøremål. Utenfor døra som gikk opp til offisersleiligheten, stod det en stor kasse – sikkert tre ganger så stor som kassen som hadde forlatt huset dagen før. «Til familien på Frelsesarmeen» stod det på en lapp – jeg kunne ikke vente på de andre og måtte kikke på kassens innhold. Den var proppfull av matvarer og godsaker – det kom knapt til å bli plass i skapet. Gud blir aldri noen noe skyldig. Den ferske tenåringen gjorde en oppdagelse og fikk seg en lære-penge. Guds oppdragelse var i gang.
Da jeg et år senere ble soldat, hadde jeg derfor forstått at det å «gi til Gud det som tilhører Gud» er viktig (Matteus 22:15-22). På et teltmøte i Furulunden noen måneder tidligere hadde jeg tatt bestemmelsen om at jeg ville følge Jesus. For meg innebar det en bevissthet om at fra det øyeblikket tilhørte alt jeg er og har Gud. Men - jeg visste også at han har overlatt ansvaret til meg å forvalte det. Derfor måtte jeg finne ut hvilket prinsipp som skulle ligge til grunn for hvor mye som jeg skulle gi.
Jeg leste mye i Bibelen, og fant den flotte undervisning i 2. Korinterbrev 9 om «Vilje til å gi». Den viljen hadde jeg, og jeg tok til meg versene:
«Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»
2 Korinterbrev 9:6-7Jeg hadde lyst til å gi. Jeg hadde lyst til å prøve Gud på hans ord. Og jeg forsto at tiendeprinsippet var et godt utgangspunkt.
Til ettertanke og samtale - del 2
1) Les 2 Kor 9 – Hvilke oppdagelser gjør du?----------------------------------------------------------------------
2) Hvordan tolker du Jesu ord om at den venstre hånd ikke skal vite hva den høyre gjør (Matteus 6:3-4)?
3) Hvordan kan en oppdagelse bli en oppdragelse?(1)
4) Hvorfor er tiendeprinsippet et godt utgangspunkt?
(1) Frelsesarmeen har nylig gitt ut et disippeltreningsprogram som er skrevet av Charles Lake. Han hevder at det tar det ni uker å bygge en ny vane, og sikter spesielt til det å få en gode vane med å lese Guds ord og ta til seg dagens ‘manna’. Tiden fra man har oppdaget at noe er viktig, til det blir en vane er «oppdragelsesperioden». Når det er blitt en vane, er det blitt en naturlig del av livet. Slik tror jeg det er med den personlige givertjenesten også.
Dette er kapittel 2 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar