Men

I de siste månedene har jeg syslet litt med troens grammatikk og det har blitt noen innlegg med fokus på dette.

”Men” er en konjunksjon som også kalles sideordningsord eller bindeord. Det er en begrenset gruppe på kun fem ord, men de er viktige. Akkurat den siste setningen viser veldig tydelig hva ”men” er. Vi bruker "men" når vi skal vise en motsetning: Selv om det bare er fem ord, er de viktige!

Bibelens første kapittel er en skapelsesberetning. Der tegnes det et dystert og ganske håpløst bilde. Så kommer det et ”men”:

Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.
1 Mos 1:1-19

Motsetningen til øde, tomhet, mørke og havdyp* er Guds Ånd. Ånden står altså for skapelse, fylde, lys og liv. Det står ikke direkte, men troens grammatikk i form av en konjunksjon gjør det klart allerede i Bibelens 2. vers.

I motsetning til kaos, er det godt at det finnes et ”men”: Det førte til et kosmos. Som de fleste andre i Frelsesarmeen på 70-tallet, gikk jeg med et jakkemerke som sa: ” – men Gud kan!”. Sånt blir det skapelse, fylde, lys og liv av, ja, det gir håp om en ny verden.

* I Bibelen symboliserer havdypet død – se f. eks. Åp 21:1