Løvet visner ikke

Selv om jeg faktisk gjennomførte halvmaraton sist søndag, er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er en ungfole lenger. Jeg sørger ikke over det. Det er godt å være der jeg er i livet selv om jeg i livssyklusen sannsynligvis har nådd sensommer og det nærmer seg høst.

Jeg møter stadig mennesker i generasjonen foran, både i familien og ellers, som gir grunn til optimisme. Om jeg betrakter dem så trær, er det ikke tvil om at stammen bærer preg av alder, men løvet har ikke høstens umiskjennelige preg. Det er helt friskt. Det friske løvet bærer bud om at det er noe som aldri visner – noe som er evig. Jesus sier at mine ord skal aldri forgå* og i følge salmisten har den som gleder seg i Guds ord og grunner på det dag og natt følgende kjennetegn:

Han er lik et tre,
plantet ved bekker med rennende vann:
det gir sin frukt i rette tid,
og løvet visner ikke på det.
Alt det han gjør, skal lykkes for ham.
Salme 1:1-6

Jeg gleder meg i ordet, og derfor tror jeg at ”løvet” alltid vil være friskt uansett hvor i livet jeg måtte befinne meg.

* Matt 24:35

Kortfattet

Siden hovedhensikten med denne bloggen er å gi en kortfattet tanke som jeg kan ta med meg videre i dagen, er det alltid en fare å skrive for lite om et stort emne. Ingen ting er verre enn å komme med lettvinte løsninger på eksistensielle problem. Samtidig vil nesten alt jeg skriver om ha så mange fasetter at hver enkelt blogg kunne vært utgangspunkt for en hel avhandling. Hebreerbrevet er et kompakt og innholdsrikt brev – likevel avslutter brevets forfatter på en måte som jeg ofte kunne brukt som avslutning på mine blogginnlegg:

"Jeg ber dere, søsken, ta vel imot disse ordene til formaning og trøst, selv om jeg måtte skrive så kortfattet til dere."
Hebr 13:18–22

…og ikke bare det: Dersom jeg har skrevet noe i denne bloggen som har virket støtende fordi det bare var et fragment av en større sannhet, så ber jeg om tilgivelse. I min tro er det kun Jesus som sammenfatter all sannhet. Å beskrive ham på en fullkomment sann måte opplevdes umulig til og med for Johannes. Han har følgende sluttord: "Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives."
Joh 21:25

Hodet holder, men bare nesten!

Som forkynner med både åndelige og akademiske interesser er det ikke til å unngå at jeg stadig kommer tilbake til forholdet mellom hjerte og hjerne, tro og fornuft. Fordi at vi som mennesker kan komme et godt stykke på vei med logikk har jeg brukt en del tid på apologetikk*.

Men - jeg beklager Jens Brun-Pedersen, Jon Michelet eller hvem det måtte være, forutsatt at dere ønsket det ville jeg likevel aldri kunne overbevise dere helt i ”mål” selv om jeg ønsket det av hele mitt hjerte og prøvde alt jeg kunne. Det er heller ikke noe annet menneske som kan klare det.

Det siste stykke vei er Den hellige ånds verk. Det er det stykket som bygger på ”åpenbaring” – den indre overbevisning – som bare bekreftes ved at det regnes som sant. Mange er veldig nær – nettopp fordi så mye av troen faktisk er logisk:

Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde:
«Du er ikke langt borte fra Guds rike.»
Mark 12:28–34

Jeg håper at han fant veien det siste stykket, og det håper jeg du også gjør om du ikke har funnet det allerede. For deg og for meg selv ber jeg at: Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4:7)

* Apologetikk = trosforsvar. Jeg har skrevet mer om emnet: HER

Jaktsesong

Med bolig i Drangedal er det umulig å ikke bli påvirket av den enorme jaktinteressen i kommunen. Det er ikke selve jakten, men interessen for jakten som opptar meg. Jeg blir alltid fascinert av mennesker som er ”gira” på noe. I tillegg er jeg overbevist om at Gud legger ned et spesielt ”jaktinstinkt” i oss som blir hans barn.

Bibelen snakker også om å jage etter mål. I min kontekst er målet å jage dypere inn i Guds nærvær, etter en sterkere utrustning av hans gaver for å nå enda flere med evangeliet.

Om jeg bruker jakthund som et bilde, har jeg hørt at dersom ikke disse spesielle hundene får lov til å jage bytte, så begynner de å bite hverandre. Jeg er stygt redd for at dersom kristne heller ikke jager bytte (som beskrevet over), så begynner de også å bite hverandre. Paulus var også redd for det:

Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp!
Gal 5:13–15

Finnes det en uvirkelig frihet?

For ca et år siden skrev jeg en refleksjon over det bibelavsnittet som er dagens tekst, men da fokuserte på spørsmålet: Finnes det uvirkelige disipler? Den gang, som i dag, er det Jesu egne ord som får meg til å stille et slikt spørsmål:

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
Joh 8:31-36

Om ikke svaret gir seg automatisk er det i hvert fall klart hva som er virkelig frihet.
Den største løgnen djevelen har fått menneskene til å bite på er at frihet = uavhengighet.

Om du spør min mamma hva som var slagordet mitt som barn, tror jeg hun vil svare: ”Klare sjøl!” Gjennom hele livet har jeg hatt et ønske om å ”klare sjøl” – ikke fordi jeg trodde at jeg gjorde det bedre enn andre, men fordi jeg elsket uavhengigheten og den friheten jeg i dag betrakter som ”uvirkelig” eller til og med som en løgn. Det har tatt altfor lang tid, men jeg har innsett at det ligger mye større frihet i avhengighet.

Den begynner med at jeg lar ”Sønnen” frigjøre meg fra å prestere overfor Gud. Så fortsetter det med at jeg innser at jeg er del av en rekke samfunn som får utrettet mye mer dersom vi jobber sammen, støtter, oppmuntrer hverandre og holder hverandre oppe med de gaver den enkelte har. Det frigjør tid, det frigjør talenter og gaver, det frigjør menneskeverd – kort sagt: Det er det som er virkelig frihet.

Å forstå Herrens ledelse

Salmisten har følgende bønn:

La meg skjønne den vei dine påbud viser!
Jeg vil grunne på dine under.
Sal 119:27

Heldigvis ber han ikke om å forstå undrene også – for et under fordrer undring – hvis ikke er det ikke et under. Nå kan det finnes gode forklaringer på hvordan et under kan inntreffe, men det vil alltid være undring rundt f. eks. timingen - at det skjedde ”akkurat da!”.

Men går det an å forstå Herrens vei?

Jeg tror det. Ikke nødvendigvis i forkant (kanskje til og med sjelden da), men i etterkant, når brikkene har falt på plass. Jeg har ofte lurt på hvorfor vi bare fikk tre år i Moldova. Uten å bebreide verken Gud eller mennesker har jeg undret meg over at jeg kom hjem fordi jeg ikke var frisk. Når jeg i dag føler meg relativt frisk og opplagt – og kanskje overmodig som i morgen begir meg i vei med en halvmaraton, forstår jeg at det måtte drastisk inngrep til slik at jeg faktisk fortsatt kan stå i en aktiv tjeneste. En tjeneste som er mye viktigere for meg enn om jeg klarer å gjennomføre morgendagens løp.*
Derfor takker jeg ham som vet best selv om forståelsen av den vei han viser til tider kan være veldig stykkevis og fragmentert.

* Dersom jeg i morgen kveld siterer første setning i dagens bibellesning (Salme 119:25) er det et tegn på at jeg i tillegg har måttet ”bite i gresset” ;-)

Oppfinnsom?

”Er han en troende?” spurte jeg
"Ja, troende til litt av hvert!" var det muntre svaret.

Dersom ”litt av hvert” peker på en tro som spriker i alle retninger – er det en lite hyggelig bemerkning. Men - en som er en sann troende, bør også være troende til litt av hvert. Da tenker jeg i betydningen av å være oppfinnsom. Paulus var troende ”til alt” – og motivet var klart:

For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.
1 Kor 9:19–23

Jeg er overbevist om at det var kjærligheten som drev Paulus, og jeg tror det er det Helga Ingebrigtsen har funnet uttrykk for i det som gjerne blir betraktet som ”slumsøstrenes sang”:

Kjærlighet oppfinnsom gjør
Gud vil åpne meg en dør
Jeg meg med en glad vil glede
Med en sorgfull vil jeg grete
Virke sådan i det stille
Det var det jeg gjerne ville

Ja, det var akkurat det jeg gjerne ville!

Mørkeromsarbeid

Pappa hadde framkallings- og kopieringsutstyr. Som gutt fikk jeg være med på mørkerommet og da fikk jeg som regel ansvaret for fixbadet før skylling. Det var en spennende hobby. Etter hvert fikk jeg gjøre hele operasjonen alene.

Så lenge jeg bare hadde negativet å forholde meg til hadde jeg bare en anelse om hvordan det endelige resultatet ville bli, men jeg visste at bildet var der. Jeg visste at lyset ville prege bildet på fotopapiret og at det ville skje en ”forvandling” gjennom framkallingsbadet. Likevel var det like spennende å være vitne til underet selv om jeg hadde sett det mange ganger før.

Jeg tror illustrasjonen kan brukes på Gudsrelasjonen. Da det ”sanne lys” som opplyser hvert menneske kom til jorden, ble vi eksponert for det Gudsbildet vi var skapt til å være. Vi som tar imot lyset vet at bildet er der, og får en anelse om hvordan det endelige resultatet blir. Vi ser det enda tydeligere gjennom framkallingsbadet – dåpen – når vi dør med Kristus og oppstår med ham. Men dette er bare første del av prosessen.

I framkallingsprosessen i pappas mørkerom var det også et ”fixbad” som festet bildet til papiret for godt. Det endelige ”fixbad” er når jeg fysisk dør med Kristus og går hjem for å være med Gud alltid. Da er det ingenting som kan forstyrre det fullkomne bildet lenger.

vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.
2 Kor 3:12–18

Fri slave

Virkelig fri er bare den som er bundet. Det er frihetens paradoks. Bare et menneske som innser at det ikke kan ordne opp med sin synd på egenhånd kan oppleve virkelig frihet. Frihet forutsetter med andre ord avhengighet av Gud og hans frelsesverk.

Å være avhengig er en form for bånd. Det gjelder i relasjon til Gud, men også i relasjon til mennesker. Jeg kan bare være et helt menneske i samspill med andre mennesker. Derfor er jeg også avhengig av at det er noen som vil investere i meg og noen som jeg kan investere i.

Paulus berører temaet flere ganger, som f. eks. her:

Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett
Rom 6:15–18

Egentlig ikke så galt å være avhengig av noe slikt!

En trussel?

For en del år siden var det et sterkt fokus på utbrenthet. Det er alltid en utfordring når det settes ord på noe som har blitt oppfattet som et problem, men som ikke har hatt en diagnose. Det kan fort bli en ”motesak”. Vel – jeg underviste litt om emnet, og brukte bl. a. Barbro Bronsbergs bok ”Brenn deg ikke ut!”. Den er relatert til jobbsituasjonen og har en god illustrasjon over faser vi går gjennom:

Som ny i en jobb kommer vi med gode ideer og masse entusiasme. Det er entusiastfasen som illustreres her. Som nye bringer vi med oss noe nytt. Utfordringen er at dette oppleves truende, og i stedet for å oppfattes som et positivt og velkomment tilskudd, kan nykommeren bli møtt med en kald skulder og i verste fall mobbing og forfølgelse.

Jesus kom med entusiasme. Han kom med noe ”nytt” som truet det bestående. Hensikten var å gjøre godt, men når noe virker truende, hjelper det lite om både hensikt og resultat er bra. En helbredelse på en sabbat kan få alvorlige konsekvenser:

Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å legge planer mot Jesus for å få tatt livet av ham
Mark 3:1–6

Måtte det aldri bli slik at jeg ikke lenger tør å satse på noe av frykten for at det skal få en kjølig mottakelse. Jeg vet faktisk ikke om noe ”nytt initiativ” som bare er møtt med anerkjennelse. Selv om ”alle” er enige om målet – vil det være mange meninger om hvordan målet skal nås.

Slumsøsteren

Når jeg tenker på alle dem som har levd uegennyttige liv i tjeneste for andre, blir jeg ydmyk av å bli assosiert med slike flott mennesker. Hadde vi hatt tradisjon for ”helgenkåringer” i vår tradisjon, tror jeg vi ville funnet flere slumsøstre blant dem. Bildet er av den mest kjente av dem, Othilie Tonning. Det hun fikk utrettet i sin tjeneste for Gud aner vi i dag bare konturene av.

Men når begynte det hele?

Jeg vet ikke, men det begynte i hvert fall ikke med Frelsesarmeen:

I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde mye godt og tok seg av de fattige.
Apg 9:36–42

Hun hadde vel neppe blitt nevnt i Bibelen om ikke det var fordi hun døde og ble vekket opp igjen. Kanskje det var fordi at en slik tjeneste skulle bli nevnt at Gud lot det hele skje? Det blir bare spekulasjoner, men jeg tror Gud ønsker å sette fokus på det som foregår i det stille. Det er ofte nettopp der at Guds rike bygges.

Besøk

Vi har hatt mange hyggelige gjester hjemme hos oss. Noen har vært fremmede når de kom, men gjennom besøket har vi blitt bedre kjent. Dersom det var kun ett besøk var mulighetene til å bli ordentlig kjent svært begrenset. Det betyr ikke at slike besøk er uten verdi. Jeg har mange minner fra enkeltbesøk av mennesker som har beriket mitt liv, men som jeg bare har møtt den ene gangen.

Da jeg var ung hadde søndagens kveldsmøte gjerne en lang avdeling med frivillige vitnesbyrd. De ”gamle” snakket mye om ”besøkelsestider” – perioder der Gud kom spesielt nær. Gamle bibeloversettelser brukte også begrepet *, og dagens bibelord om Jesu oppvekkelse av enkens sønn i Nain får folket til å utbryte:

«Gud har gjestet sitt folk.»
Luk 7:11-17

Det var et besøk de aldri kom til å glemme. Det er godt med slike opplevelser, men for å bli ordentlig kjent er det viktig med den daglige vandringen. Jeg ber og håper på mange ”besøk” av overnaturlig nærvær mens jeg fryder meg over at det er i ham jeg daglig lever, beveger meg og er til. For det er gjennom det daglige at jeg har blitt kjent med ham.

* for eksempel 1930 oversettelsen av: 1 Pet 2:12
Refleksjon over samme tekst: Samboeren

En tale jeg aldri glemmer!

Jeg følger alltid med når jeg lytter til forkynnelse, og noen taler fester seg for alltid. Som ung hørte jeg en gang Fritjof Mollerin tale over en setning fra dagens bibelord:

«Mesteren er her og spør etter deg.»
Joh 11:1–44

Det er Marta som sa dette til søsteren Maria etter at deres bror Lasarus var død. Mollerin berørte knapt selve beretningen, men brukte setningen igjen og igjen med trykk på enkeltordene.
Vi fikk setningen med trykk på Mesteren – den allmektige Jesus.
Så kom trykket på er – Gud er et verb, et aktivum, alltid eksisterende og handlende.
Deretter fulgte her. Den allmektige er faktisk allesteds nærværende, alltid nær, alltid her,
og han spør etter* - han er interessert i mennesker og spør etter dem som ikke er i hans nærhet.
Det inkluderer deg. Du er ikke et unntak – alle er inkludert. Jeg glemmer aldri den talen. Enkel, men pedagogisk riktig. Jeg husker den 40 år senere og kan vitne om at det er sant!

* jeg er så gammeldags at jeg foretrekker ”kaller på” – ikke minst fordi det handler om et kall. Kallsbevissthet blir for meg noe annet enn bevissthet om å ha blitt spurt om noe.

Veien

Jeg ble veldig forvirret da jeg var på Lesbos og fikk høre at Paulus hadde vært på øya. Selv om jeg hadde landet på Mytelini hadde jeg ikke koblet det med Mitylene.*

Siden jeg liker å ha orden i min bibelkunnskap skal jeg være ærlig og innrømme at jeg tok uvitenheten som et lite nederlag.

Bildet er fra Limonos på Lesbos og veien er anlagt av munker. Jeg vil tro at den ikke er så ulik den type veier Paulus faktisk vandret på da han besøkte øya. I denne sammenheng er bildet kun tatt med som en illustrasjon på utsagnet:

Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien
Apg 24:14–21

Tilståelsen er hentet fra en forsvarstale han holdt for landshøvdingen Feliks. Det framkommer av beretningen at Feliks kjente til ”Veien” og at han både behandlet Paulus bra og ønsket å høre mer om troen på Kristus Jesus.

Det er nærliggende å tenkte på Jesu egne ord ”Jeg er veien…. Ingen kommer til Far uten ved meg” **. Det er tydelig at Paulus hadde forståelsen av at Jesus var veien til Gud og at Gud bare kunne kjennes og dyrkes ved å følge ham. Jeg følger Paulus i et slikt resonnement, og derfor kan jeg si at jeg dyrker Gud ved å følge Veien jeg også!

* Apg 20:14
** Joh 14:6

De sterke opplevelsene

I et rikt land der de fleste har alt de trenger, er det blitt vanlig å gi ”opplevelser” i gave. Det kan være en billett til en begivenhet, en spa-behandling, en reise eller et gavekort til et måltid på en bedre restaurant.

Når det snakkes om fattig-Norge, er det ofte fokus på at de fattige barna står uten mulighet til å delta i sosiale aktiviteter som koster penger enten det er idrettslag, kulturskoler, venners bursdagsselskap eller en ferie. En av mine medarbeidere har akkurat fått gehør for en kulturskole som skal være åpen for alle. Opplevelser er viktige.

Åndelige opplevelser har gjort livet mitt rikt. Ofte handler det om å være våken for å se dem. Andre ganger kan de være så sterke at det ikke er vanskelig å assosiere seg med Johannes:

Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:
«Frykt ikke!»
Åp 1:17–20

Når jeg leser Åpenbaringsboken er det lett å forstå at det må ha vært en sterk opplevelse - ja, med dagen ordbruk en ”ekstrem” opplevelse.
En vandring i Herrens nærvær er en vandring i stadig forventning – ikke bare til at han skal berøre meg, men også andre gjennom meg.

Positive mennesker

Jeg liker positive mennesker, og tror ikke at det gjør meg særlig unik. Lillebjørn Nilsen harselerer litt med dette i sangen ”Se alltid lyst på livet!”. Låten handler om ham som er forfulgt av uhell men som er ”stadig optimist”.

Paulus visste at han hadde noe bedre i vente. Han lengtet ”hjem”. Det er ikke så rart når vi tenker på all forfølgelsen og elendigheten han opplevde som en følge av sitt engasjement. ”Vi er ved godt mot” sier han to ganger i dagens tekst
(2 Kor 5:1–10) – og han nevner også minst to grunner:

v. 7 ”vi vandrer i tro, uten å se"

Menneskelig sett kan dette virke som et paradoks. Ofte tenker jeg at jeg skulle så gjerne ha ”sett”. Hvordan kan det å ikke se være en grunn til å være ved godt mot? Problemstillingen dukker ofte opp i litteraturen. Da vises det ofte til den store ulempen med å ha sett noe som enda ikke har skjedd. Vi blir så fokuserte på det (enten det er godt eller vondt) at vi glemmer alt annet. Det er mye viktigere, og bedre, å vandre i tro (full visshet) uten å se. Eller å ha det usynlige for øyet som Paulus nevner i verset forut for dagens avsnitt. *

v. 5 "Gud har gitt oss Ånden som pant"

Det at Den hellige ånd er hos meg, også på de vanskelige dagene er som å ha en garanti for at det kommer noe som er bedre – ikke bare bedre enn de vanskelige dagene, men bedre enn mine beste dager. Da er jeg ”stadig optimist” enten jeg går med hue under armen og armen i bind, eller nyter en dag på livets solside.

* 2 Kor 4:18

Nå gjelder det

…eller det gjelder nå! Ingen som leser bloggen min er i tvil om at jeg har stor sans for Johannesevangeliet. Det er mange grunner til det. En av dem er at han flytter endetiden til nået. I motsetning til å se ”slutten” som enden på en lang horisont, fokuserer Johannes på den siden av Jesu undervisning som plasserer det hele i dette øyeblikk:

Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.
Joh 5:24-30

Fordi jeg tror akkurat nå, har jeg evig liv akkurat nå og av samme grunn kommer jeg heller ikke for dommen. Til Nikodemus sa Jesus at den som ikke tror er allerede dømt. Det er nå det gjelder. Ikke så dumt å huske ettersom ingen av oss kjenner dagen eller timen.

Reprise

Noe av det første barnebarna våre lærte å sette pris på var ”Teletubbies”. "Bestefar" hadde nok problemer med å dele entusiasmen over den samme dvd’ens avspilling i en uendelig rekke repetisjoner, men jeg frydet meg med barnebarna i deres glede over stadige gjensyn med Po og Lala.

For et par år siden visste jeg faktisk hvem som var hvem. Det skulle bare mangle – for toåringene pekte dem ut for meg gang på gang – og i en altfor kort, men hektisk periode stod to-åringene i kø…

Jeg vet ikke om det er repetisjonens makt som har fått bibelselskapet til å sette opp det samme bibelavsnittet med få dagers mellomrom:

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.
Kol 3:1-4

Men det er en god metode, og kjempebra dersom jeg klarer å memorere versene. Sist tok jeg bare med de to siterte versene fra det lille avsnittet – de to siste er slik:

Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham.

Det er et mysterium dette at livet mitt er skjult med Kristus i Gud – og nettopp fordi mysteriet bare kan gripes med troen, er det viktig å gjenta igjen og igjen.

Tvert imot - den eneste måten å sette spor på

Når du kommer til Oslo er det veldig sannsynlig at du tar en tur på Karl Johan. Da går du i sporene til mange kjente mennesker, og noen spor er mer synlige enn andre. I elleve år spaserte Henrik Ibsen daglig fra Albinsgate via Nasjonalteateret til Grand Cafe og for fire år siden ble 50 sitater lagt ned i fortauet langs denne ruta. Det er artig å gå der og gjenoppfriske minner fra norsktimene på skolen. 

Jeg savner et sitat:
Henrik hadde vært syk i lengre tid. En søster kikket inn til ham en morgen: ”I dag ser du bedre ut, Henrik!” sa hun. ”Tvert imot!” svarte Henrik og døde.

Pussig sammentreff, men det sier ganske mye om Ibsen. Mange av stykkene hans handler om å stå for noe og ta konsekvensen av det man mener og tror. Det er kanskje hans eget livsmotto som kommer til uttrykk i Brand: "Det, som du er, vær fuldt og helt og ikke stykkevis og delt" – I så fall er ”Tvert imot!” et verdig punktum på et liv, og et passende tilsvar til noe som sannsynligvis var et velment spill for å oppmuntre.

…for det handler om å være helhjertet. Jeg fascineres av mennesker som går 100% inn for det de står for. I de siste månedene har jeg igjen latt meg inspirere av Samuel Logan Brengle. Her er hans hjertesak: 

”Det er helligheten… vi må ta vare på. Hvis ikke forråder vi salvasjonister det vi ble betrodd. Vi mister vår fødselsrett og opphører å være en åndelig kraft på jorden. Vi vil ha navn av å leve og likevel være døde, herligheten vil forsvinne, og vi blir lik Samson med avklippet hår, akkurat som andre mennesker.”

Brengle lærte og levde fullt og helt. Derfor var han ikke akkurat som andre mennesker. I dag handler det om å være helhjertet: ”Og dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel”(1)
…og når du og Gud har funnet hverandre, blir du litt ”tvert imot”. Sammen setter dere spor der dere går.
-------------------------
(1) 5 Mosebok 4:29-31
Publisert i Krigsropet #37 2010 - PDF

Vite og ikke ville

”Men dere ville ikke” sa Jesus etter at han hadde fortalt om sitt forsøk på å samle Jerusalems innbyggere inn under sin beskyttelse som en høne samler kyllingene under vingene sine* De visste, men ville ikke.

”Men dere ville ikke” sa Jesaja etter at han hadde formidlet Guds tilbud:

Så sa Herren Gud,
Israels Hellige:
«Hvis dere vender om
og holder dere i ro,
da skal dere bli frelst.
I stillhet og tillit skal deres styrke være.»
Men dere ville ikke.
Jes 30:15-18

Når vi vet hva som er hensikten, blir det et spørsmål om vilje. Det var en utfordring for 2700 år siden og for snart 2000 år siden. Det har vært kirkens utfordring til alle tider. Du vet, Jostein, – hver dag blir det et spørsmål om du vil.

(Se: Vite og ville)

* Matt 23:37

Vite og ville

”En konstant hensikt er hemmeligheten til suksess”
sa Benjamin Disraeli.

Hvorfor er jeg med i Frelsesarmeen?
Fordi hensikten, vår misjon, er så tydelig. Etter min mening har vi ingen bedre definisjon av dette enn den John Gowans formulerte:

• Save Souls
• Grow Saints
• Serve Suffering Humanity *

Dagens bibelord forteller om en Far som vet hva vi trenger og som vet hva han vil:

det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.
Luk 12:22–32

Min Fars rike er ikke av denne verden, men det er i denne som en forsmak på den neste. Så lenge vi vet hva Gud vil, og hvilket oppdrag han har gitt oss skal vi få se Guds rike både her i tiden og i evigheten. Vi har ett evangelium for begge verdener!

* Det er vanskelig å finne en god oversettelse, men Gowans definerer oppdraget som:
- Sjelers frelse - De helliges disippelgjøring - Tjeneste for en lidende menneskehet.

Et vakkert bilde

Det var noen som stusset over at jeg som ungkar og nyutnevnt løytnant hadde en stor plakat på rommet av en ung kvinne som ammet et liten baby. For meg handlet det ikke om erotikk, men om et bilde på fullkommen trygghet og ro. Slik betrakter jeg det fremdeles, og i dag vet jeg at bildet også finnes i Bibelen:

jeg har brakt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.
Sal 131:1–3

Det er et vakkert bilde, og David setter det i sammenheng med å vente på Herren. Der er det fullkommen trygghet og ro. Temaet går også igjen i Salme 42 – noe denne lovsangen uttrykker:

Som en hjort lengter etter vann,
jeg lengter etter deg
Bare du gir meg trøst og ro,
hos deg min Gud vil jeg alltid bo.

Der oppe og her nede

Jeg skriver rett som det er om logikk og tro. Noen ganger er de sammenfallende – andre ganger må logikken legges til side og jeg må bare stole på Guds ord og Den hellige ånds ledelse. Paulus bruker logikk i sin formidling av evangeliet, og det han sier i dag synes jeg er helt logisk:

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.
Kol 3:1-2

Før i tiden – i de typiske pietistiske vekkelsestradisjonene, var det mye fokus på himmelen. Folk var ”himmelvendte”, og det var sikkert mye bra med det, men av og til ble det ble det (muligens helt korrekt?) oppfattet som en flukt, eller et fluktønske, og da blir det feil. Vi er i verden, men ikke av verden. For å si det med William Booth: ”Frelsen er for ’begge verdener’!”

Men dersom jeg skal lykkes med en slik formidling trenger jeg alle himmelens ressurser. Da må sinnet være vendt dit, samtidig som jeg er ”hjertelig tilstede” i verden. Jeg har sagt det mange ganger: Problemet er ikke at vi er så himmelvendte at vi ikke duger til noe på jorden, men at vi er så jordvendte at vi ikke duger til noe i himmelen. Dersom ikke himmelens ressurser benyttes sliter jeg meg ut i pliktoppfyllelse uten resultater.

En tenor i hylekoret?

Når vi mennesker er bekymret føler vi at vi har en legitim rett til å klage. Det kan fort føre til mye grunnløs sutring og misnøye. Dersom det er riktig at mer enn 90% av all vår bekymring er grunnløs og bortkastet energi kan det fort bli ”Stor ståhei for ingenting” for å si det med Shakespeare.

Nå vil de fleste si at israelittene hadde god grunn til å være bekymret, ja, til og med livende redde da de var fanget mellom Sivsjøen og den hevngjerrige egypterhæren. De mente i hvert fall at det ga dem en selvskreven rett til å klage og klandre Moses for situasjonen de var havnet i. Moses møtte dem med et vennlig:

«Vær ikke redde! …. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
2 Mos 14:10–14

Og, Herren gjorde det: Israelittene vandret trygt gjennom Rødehavet.
…men de glemte så fort, for nye bekymringer kom. Og de benyttet sin selvinnvilgede klagerett for hver eneste bekymring. Moses var tålmodig, og Herren var tålmodig. Men til sist tok det slutt. Bekymring og klaging ble til vantro. Og – det var denne misnøyen og ikke de faktiske utfordringene som førte til at en vandring som skulle tatt 40 dager tok 40 år.

Jeg har ofte lurt på hvor mange av Herrens planer i vår tid som normalt vil ta 40 dager, men som tar 40 år på grunn av bekymringer og vår selvinnvilgede klagerett. Gud hjelp meg slik at jeg ikke blir en tenor hylekoret!

Tre takkegrunner

Jeg tror det er mulig å finne noe positivt hos alle. Det er mulig at djevelen utgjør et unntak. Likevel - En kvinne som alltid hadde godt å si om alle ble møtt av en litt "sur" kommentar: "Du har vel noe positivt å si om djevelen også du?" Svaret kom kontant: "Han ligger i hvert fall ikke på latsida!”

Det var ikke vanskelig for Paulus å finne grunner til å takke Gud for medlemmene i menigheten i Tessaloniki. Han nevner tre:

• dere er virksomme i tro,
• arbeider i kjærlighet og
• holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus.
1 Tess 1:3

En tro som er utholdende og virksom i kjærlighet er et herlig manna – ikke bare for dagen, men for et helt liv!

…men hva er spørsmålet?

Kanskje hadde han forsøkt å være morsom han som skrev dette etter at en annen hadde skrevet ”Jesus er svaret”, men kanskje kommenterte han i fullt alvor?
Vi har en tendens til å svare uten å høre spørsmålet.

Jeg hadde en samtale med en medarbeider som hele tiden serverte de riktige svarene – hvilket vil si de svarene hun trodde jeg ville ha. Det ble litt bedre da jeg sa at hun hørtes ut som søndagsskolejenta som svarte på lærerens spørsmål: ”Hva er brunt med stor bustete hale og hopper fra tre til tre?” Jenta responderte: ”Det høres ut som et ekorn, men siden det er du som spør må det være Jesus!”

Han hørte ikke spørsmålet den lamme mannen ved Betesdadammen heller. Han begynte å forklare hvorfor han ikke var blitt frisk, men spørsmålet fra Jesus var ganske enkelt "Vil du bli frisk?” *

Heldigvis lot ikke Jesus seg affisere. Mannen fikk en sjanse til og grep den selv om det var Sabbat. Men for meg er denne beretningen en påminnelse om å lytte. Hva er spørsmålet? Hva er det Gud virkelig forsøker å fortelle meg? …i dag?

* Joh 5:1–15

XYZ og farskjærlighet

Jeg ser ikke mye TV, men noe av det jeg har sett kommer jeg aldri til å glemme. Egil Svartdal hadde i sin tid et intervju med Fredrik og Arne Grønningsæter – far og sønn. Selv med helt ulikt syn på å leve ut en homofil legning, kom det så tydelig fram hvor glad far og sønn var i hverandre.

Et annet øyeblikk var i programmet ”XYZ” fra 1997 hvor Petter Nome foran publikum fikk en ukjent gjest inn på scenen som han så skulle intervjue. Et av programmene gjorde tydeligvis inntrykk også på Dagbladets journalist:

«...fredag kom Børre Knutsen uventet inn. Da var det først Nome som ble utlevert i det grelle tv-lyset: I et hundredels sekund jaget det en anelse av et drag av ubehag over ansiktet hans, men han beholdt fatningen. I det neste hundredels sekund ante man hvordan han bestemte seg for å gjøre det vi alle ventet - eller håpet. Det er ikke mange programledere som ville gått så klart ut. De fleste ville jattet rundt grøten og kviet seg for de riktige spørsmålene. Nome gikk rett på og gjennomførte et intervju det står stor respekt av.»
Et av de første spørsmålene Nome stilte var: ”Hva har ditt engasjement gjort med dine barn?” Å være vitne til den smerte et slikt spørsmål påførte en far som tydelig elsket sine barn kommer jeg aldri til å glemme.

David elsket sine barn. Han gråt over Absalom som ble drept da han gjorde opprør mot sin far, og han hadde en spesiell bønn for sønnen Salomo:

Gi min sønn Salomo et helt hjerte…
1 Krøn 29:12–19

David blir ofte sett på som det profetiske forbilde på Kristus. Når Kristus går i forbønn for meg, tror jeg det er det han ber om for meg også, og hva bedre kan jeg ønske for barna jeg elsker enn at de får leve helhjertet?

Vekstgrunnlaget for mais

Jeg har så langt bare vært på en disputas. Det var da min svoger, Per Ivar, disputerte og ble Dr. Agric. Han la fram resultatene fra et feltarbeid i Tanzania. Der hadde han forsket i planter som kunne binde jorda og hindre erosjon i regntiden samtidig som de ikke konkurrerte med maisplantenes nitrogenopptak. Selv om det var interessant å høre på, har du fått med deg alt jeg forsto av det hele. Planter er ikke mitt felt.

Da jeg nylig underviste om Åndens frukt, brukte jeg bildet med å ta vare på den fruktbare jorda. For at det skal bli frukt, er vi avhengig av at frø faller i god jord. Da er vi også avhengig av at jorda ikke eroderer når det stormer som verst rundt oss. Vi trenger noe som ”binder” jorda uten at dette suger all næring. Det er flere skriftsteder som snakker om ”støttende bånd” og her er et:

Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.
Kol 3:12–17

Dersom denne kjærligheten skulle komme fra meg, ville den suge næring i stedet for å bidra til frukt. Heldigvis står det ikke ”vis kjærlighet” eller ”vær kjærlig” som om det var avhengig av min menneskelige evne til å elske. Det står: Kle dere i kjærlighet!

Jesus er kjærlighet. Jeg er ”døpt til Kristus” (d.v.s. død og oppreist med ham) og derfor er jeg ”kledd i Kristus” *. Med andre ord er jeg kledd i en kjærlighet som binder den gode "jorden" når det stormer og muliggjør at det kan vokse frukt. Den kjærligheten er fullkommen og gir næring i stedet for å oppta den. Slik er Guds forunderlige rike.

* Gal 3:23

En profetisk bønn

Jeg blir alltid fascinert når jeg leser tekster fra det gamle testamentet som framstår som klart profetiske og som derfor blir en ”oppkvikker” i troslivet. Slik er det med dagens bibelord:

Send ditt lys og din sannhet,
la dem lede meg
og føre meg til ditt hellige fjell,
til dine boliger.
Så kan jeg gå til Herrens alter,
til Gud, min glede og jubel,
og synge din pris til lyren,
Herre, du min Gud.
Salme 43:3-4

Det profetiske i denne bønnen fikk sin oppfyllelse da Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom til verden. (Joh 1:9) – og det var også slik han omtalte seg selv: ”Jeg er verdens lys” (Joh 8:12) og ”Jeg er ….sannheten” (Joh 14:6).

Det er kun han som kan føre meg til Gud (Joh 14:6). Det er kun han som har åpnet veien inn til Herrens alter (Mark 15:38). Det er kun han som kan gjøre min glede fullkommen (Joh 15:11).

Det er ikke rart at jeg for lyst til å ta fram ”lyren” å synge:

Å, at jeg kunne min Jesus prise
som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
fordi han ville slik nåde vise
å byde meg sitt himmerike til!

Noe å vise fram!

Jeg er stolt av lander mitt og liker å vise det fram. Bildet er fra Brødsjøvann som ligger rett ved landstedet vårt – jeg viser det gjerne fram, for uansett årstid og tid på døgnet har det sin sjarm – det er vakkert.
Jeg er stolt av barn og barnebarn og snakker gjerne om dem når det er noen som vil høre på. Antakelig er jeg som mennesker flest, vi liker å dele det som er positivt. Men hva gjør jeg når jeg føler at jeg ikke har noe å vise til?

De må ha hatt det slik de 10 spedalske. Da Jesus kom forbi ropte de om hjelp, og det eneste han sa var: «Gå og vis dere for prestene!» Men de hadde jo ingenting å vise fram. Det var ingen tegn til at spedalskheten hadde forsvunnet. Likevel gikk de. Det står ingenting om at de hadde stor tro, men de gikk. Å gjøre det Jesus sier er lydighet, og da bli lydighetshandlingen en troshandling helt uavhengig av den kampen mellom tvil og tro som utspiller seg i sjelen. Da er det godt å lese:

Og mens de var på vei dit, ble de rene.
Luk 17:11-19

Det hender at Gud ber meg om å gjøre noe og jeg føler at jeg har ingenting å vise til. Innvendig kan det være kaotiske bølger av tvil og tro. Men når jeg er villig og ”går” så skjer det mens jeg er underveis. Et ganske ferskt eksempel:

Da jeg var i Kenya for et par uker siden hadde jeg undervisning fra 09:00 til 12:30 og fra 16 til 18:30. Om ettermiddagene hadde delegatene selvstudium. Av erfaring vet jeg at mange har behov for individuell samtale og forbønn og fikk derfor tilgang til et rom hvor delegatene som ønsket det kunne komme. Veldig mange tok imot tilbudet, og det var kø utenfor samtalerommet. På grunn av kulturforskjellene hadde jeg bestemt meg for å være forsiktig med berøring, og sørget for at det var et bord mellom meg og samtalepartneren. Under forbønn holdt jeg kun kollegaens hånd mens vi ba – men det var et unntak:

En av delegatene hadde vært syk lenge, og var egentlig ikke frisk nok til å være med på instituttet. Sykdommen hadde også gjort at hun hadde falt og var delvis lammet i en fot og en hånd. På sykehuset hadde de ikke klart å finne en diagnose og en kur. Etter forbønnen sa jeg plutselig: Jeg må få røre ved nakken din!
Uten noen form for dramatikk la jeg en finger på kvinnens nakke. Der er det! sa hun bare. Jeg hadde ingenting å vise til, bare lydighet til det Gud ba meg gjøre. Da vi skulle ta farvel et par dager senere, sa jeg:
"Må Herrens helbredelse fortsatt være med deg!”
- ”Men, Major”, svarte hun, ”Ser du ikke at jeg går i sko, Jesus har allerede helbredet meg!”

Det skjer mens vi er underveis – Halleluja!