Været

… det er umulig å unngå at været får oppmerksomhet. Med så pass mye nedbør som vi har hatt ”sørpå” denne sommeren må bonden være fornøyd. Selv om det finnes ekstremvær det er vanskelig å gardere seg mot, er det mange forhåndsregler en bonde kan ta for å sikre avlingen. Et av dem er å sørge for gode vanningsanlegg, men det står det ingenting om i dagens tekst:

En bonde må vente på jordens dyrebare grøde og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.
Jak 5:7–12

Om jeg tenker på Herrens ”komme” i utvidet betydning - som at det er spesielle tider han kommer spesielt nær (vekkelsesperioder), er jeg glad at det er ”vanningsmuligheter” mens jeg venter på regnet.

I Salme 1 sammenliknes en som har sin glede i Herrens ord med et tre som er plantet ved bekker av rennende vann. Jeg er glad for at ”Ordet” er et stabilt vanningsanlegg når jeg venter på ”jordens dyrebare grøde”.

Se også refleksjonen om Tålmodighet i Moldova!

Tålmodighet

I går kveld kom jeg hjem etter en ”kort” tur til Moldova. Kort i betydningen antall dager, for avstanden fortjener ikke en slik betegnelse. Jeg dro dit sist tirsdag med ei flott gruppe fra FAs rusomsorg i Vest.

Ikke noe lærte meg mer om tålmodighet enn de tre årene jeg bodde i Moldova. På tirsdag ble jeg minnet Eddik som er kallenavnet til en ung mann. Eddik havnet i fengsel som ganske ung og satt inne i flere år. Foreldrene ba tålmodig, og vi var mange som var med i forbønn.

Med noe som menneskelig sett kan virke som en tilfeldighet traff jeg Eddik i Dubossari rett etter han hadde sluppet ut av fengselet – jeg har datoen i dagboka mi: 3. juni 2007. Også den gang hadde Magna og jeg med oss venner fra Norge: Henrik, Hans Egil og Eldrid*. Den dagen fikk vi be med Eddik og jeg snakket med ham om frelse og hvor viktig det er å holde fast.

På tirsdag hørte jeg om ham igjen: Han er blitt soldat, fått kone og barn – og han har funnet sin tjeneste ved å besøke fengslene og vitne for de unge fangene. Han har søkt om å få bli aspirant for å bli offiser. Gud er god!

Samtidig takker jeg Herren for at det finnes foreldre som ikke gir opp og tålmodig ber for barna sine:

Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på jordens dyrebare grøde og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.
Jak 5:7–11 

____________________

* Eldrid Ottestad skriver om dette i artikkelen "Til tjeneste i Transnistria"

En tenor i hylekoret?

Når vi mennesker er bekymret føler vi at vi har en legitim rett til å klage. Det kan fort føre til mye grunnløs sutring og misnøye. Dersom det er riktig at mer enn 90% av all vår bekymring er grunnløs og bortkastet energi kan det fort bli ”Stor ståhei for ingenting” for å si det med Shakespeare.

Nå vil de fleste si at israelittene hadde god grunn til å være bekymret, ja, til og med livende redde da de var fanget mellom Sivsjøen og den hevngjerrige egypterhæren. De mente i hvert fall at det ga dem en selvskreven rett til å klage og klandre Moses for situasjonen de var havnet i. Moses møtte dem med et vennlig:

«Vær ikke redde! …. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
2 Mos 14:10–14

Og, Herren gjorde det: Israelittene vandret trygt gjennom Rødehavet.
…men de glemte så fort, for nye bekymringer kom. Og de benyttet sin selvinnvilgede klagerett for hver eneste bekymring. Moses var tålmodig, og Herren var tålmodig. Men til sist tok det slutt. Bekymring og klaging ble til vantro. Og – det var denne misnøyen og ikke de faktiske utfordringene som førte til at en vandring som skulle tatt 40 dager tok 40 år.

Jeg har ofte lurt på hvor mange av Herrens planer i vår tid som normalt vil ta 40 dager, men som tar 40 år på grunn av bekymringer og vår selvinnvilgede klagerett. Gud hjelp meg slik at jeg ikke blir en tenor hylekoret!

Drama i fire akter

1. akt
En blind mann blir ført til Jesus med en forbønn: Rør ved denne mannen!

2. akt
Jesus tar mannen i hånden og leder ham ut av byen – bort fra dem som ba for ham.

3. akt
Jesus spytter på øynene til den blinde, legger hendene på ham og spør: ”Ser du noe?” Den blinde ser ”trær som beveger seg” og antar at det er mennesker.

4. akt
Jesus rører ved mannen og synet kommer tilbake – han er helbredet.

Noen ganger skjer underet i 1. akt. Andre ganger må vi gå mange runder. Gud er den suverene regissør!

(Markus 8:22-26)

Verd å vente på!

For et grunnleggende utålmodig menneske er en beskjed om å vente lite hyggelig. Rastløsheten ligger på lur med full styrke. Tre år i Øst Europa var en god kur. Der virket det som om det var gått sport i å la folk vente.

Det må være noe positivt med ventetid også. Dersom det ikke hadde vært slik virker det underlig at Jesus ville la disiplene vente på dåpen i Den hellige ånd. Han hadde sikkert myndighet til å la det skje med en gang og likevel:

Vent på det som Far har lovt!
(dagens bibelord Apg 1:1–5)
Ventetid kan være en god tid, særlig når man venter på noe som er lovt av en som holder løfter. Likevel hender det at jeg får lyst til å spørre som David: ”Hvor lenge Herre?” (Salme 13:2). Når man forholder seg til en for hvem tusen år er som én dag blir et spørsmål som omhandler tidsperspektivet et paradoks. Erfaringen er likevel at når løftet endelig går i oppfyllelse var det vel verd å vente på. Slik er det med alt han har lovt – ikke minst dåpen i Den hellige ånd!