Jeg har lov til alt

men ikke alt gagner. Det var Paulus som skrev dette – ja, faktisk skrev han det to ganger i det første brevet til korinterne*. Andre gangen fortsatte han med: ”Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp” (1 Kor 10:23). Dette er sagt i en sammenheng som handler om samvittighetens frihet, men utsagnet har relevans for mange sider av livet mitt.

Visst er det for eksempel legitimt å bli sint i enkelte situasjoner, men det er ikke sikkert det gagner eller bygger opp. Det kan også være forhold det kan være god grunn til å klage over, men gagner det?

Det var sikkert hensynet til hva som gagner og bygger opp som fikk Jesus til å komme med følgende oppmuntring til folkemengden:

«Hold opp med denne murringen!»
Joh 6:43

Murringen vil ikke føre folket dit de ønsket å komme. Igjen er det interessant å se koblingen til Moses. Det var ikke ytre hindringer eller fiender som gjorde at tiden i ødemarken ble førti år i stedet for førti dager, men folkets murring. 

Jesus, som framstår som en profet lik Moses**, visste dette. Dersom folkemengden skulle nå frem til evig liv, var ”murring” den største hindringen for å kunne ”spise livets brød” – det er vanskelig å spise og murre samtidig – bare prøv!

Å murre overfor Gud er fryktelig slitsomt – det gagner lite. Den fullkomne hvile ligger i fullstendig overgivelse – som ikke er det samme som oppgitthet.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg å se hva som gagner og bygger opp!

-----------------------------------
* 1 Kor 6:12 og 10:23
** Se ”Ergo”

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

 

Navnet skjemmer ingen

Jeg er ikke overbevist om at det er sant for tilnavn. Spørsmålet er om et tilnavn er fortjent eller ikke. Det er ikke moro å høre på syting og klaging, og det er en del av det hos Jeremia – både i boka som bærer hans navn og i de påfølgende Klagesangene. Derfor blir han gjerne kalt ”Den klagende* profet”.
Men dersom det får noen til å la være å lese ham, er det leit, for han har også en ”håpefull” side – ja, han formidler tidvis mye håp gjennom sine profetier:

Da skal pikene danse av glede
og gamle menn glede seg med de unge.
Jeg vender deres sorg til fryd,
og trøster og gleder dem som sørget.
Jeg lar prestene få rikelig med fete retter
og metter mitt folk med gode gaver,
lyder ordet fra Herren
Jer 31:10-14

Jeremia var altså en sammensatt person – slik de fleste av oss er. Da er det viktig å minne om at det er ikke klagen og sorgen som er gledens motsetning, men synden.

* eller ”sørgende”.

Løft blikket, Norge!

Jeg er glad for å være norsk, og av og til stolt av det også – men ikke alltid. Slik jeg ser det, er vår største utfordring nordmenns nesten grenseløse trang til sutring. Velferdssamfunnet har lagt opp til en masse rettigheter. Det er flott at det er slik, men i stedet for å generere takknemlighet ser vi ofte at velferdsgodene fører til en kravmentalitet som legitimerer sutring for de minste bagateller.

Det er få ting som virker mer nedbrytende på moral enn sutring. Herren visste det, og alt som skjedde med Israelsfolket under utvandringen fra Egypt viser hvordan det kan gå med en nasjon som blir mer opptatt av sutring enn av felles mål:

«Hvorfor førte dere oss ut av Egypt når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne elendige maten.»
4 Mos 21:4–9

Det var ikke første gang de klaget, og denne gang brukte Vårherre giftslanger for å korrigere holdningene. Heldigvis ga han en frelsesmulighet ved at Moses fikk lage en kobberslange som han festet på en stang. De som løftet blikket til den, berget livet. Kobberslangen er et bilde på korsets mysterium * - og når sutringen tar overhånd i Norge, drømmer jeg om en nasjon som løfter blikket og ser flagget merket av et kors.

* Joh 3:14
Se også: En tenor i hylekoret

En tenor i hylekoret?

Når vi mennesker er bekymret føler vi at vi har en legitim rett til å klage. Det kan fort føre til mye grunnløs sutring og misnøye. Dersom det er riktig at mer enn 90% av all vår bekymring er grunnløs og bortkastet energi kan det fort bli ”Stor ståhei for ingenting” for å si det med Shakespeare.

Nå vil de fleste si at israelittene hadde god grunn til å være bekymret, ja, til og med livende redde da de var fanget mellom Sivsjøen og den hevngjerrige egypterhæren. De mente i hvert fall at det ga dem en selvskreven rett til å klage og klandre Moses for situasjonen de var havnet i. Moses møtte dem med et vennlig:

«Vær ikke redde! …. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
2 Mos 14:10–14

Og, Herren gjorde det: Israelittene vandret trygt gjennom Rødehavet.
…men de glemte så fort, for nye bekymringer kom. Og de benyttet sin selvinnvilgede klagerett for hver eneste bekymring. Moses var tålmodig, og Herren var tålmodig. Men til sist tok det slutt. Bekymring og klaging ble til vantro. Og – det var denne misnøyen og ikke de faktiske utfordringene som førte til at en vandring som skulle tatt 40 dager tok 40 år.

Jeg har ofte lurt på hvor mange av Herrens planer i vår tid som normalt vil ta 40 dager, men som tar 40 år på grunn av bekymringer og vår selvinnvilgede klagerett. Gud hjelp meg slik at jeg ikke blir en tenor hylekoret!

Ekstraordinært sytremøte

Det hadde vært misnøye og sutringen i organisasjonen. Det måtte innkalles til ekstraordinært styremøte. Trykkleifsdjevelen hadde denne gang nokså passende sørget for at det ble innkalt til ”Sytremøte”.

Utrolig at vi tillater sutring å ødelegge så mye for oss. Noen holder sutringen for seg selv – og det skader bare dem selv, men det er ille nok. Til slutt går det ut over helsa og da får de mer å sutre for. Noen sprer sutringen til andre. Jeg kjenner mennesker som jeg vet kommer til å servere ”skit” uansett om de ser blide ut når jeg møter dem. Alltid er det noe som er galt.

De som går seg vill i ånden,
skal få innsikt,
og de som murrer,
skal få lærdom.
Jesaja 29:24

Jesaja serverer en profeti om den store forvandlingen som skal komme en dag. Et framtidshåp. 

Gud, gi meg større innsikt slik at jeg unngår å skade meg selv og andre med misnøye. Eller for å bruke Jabes ord: ”hold meg borte fra ondt slik at jeg ikke blir årsak til smerte”. 1 Krøn 4:10