Når vi mennesker er bekymret føler vi at vi har en legitim rett til å klage. Det kan fort føre til mye grunnløs sutring og misnøye. Dersom det er riktig at mer enn 90% av all vår bekymring er grunnløs og bortkastet energi kan det fort bli ”Stor ståhei for ingenting” for å si det med Shakespeare.
Nå vil de fleste si at israelittene hadde god grunn til å være bekymret, ja, til og med livende redde da de var fanget mellom Sivsjøen og den hevngjerrige egypterhæren. De mente i hvert fall at det ga dem en selvskreven rett til å klage og klandre Moses for situasjonen de var havnet i. Moses møtte dem med et vennlig:
- «Vær ikke redde! …. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
2 Mos 14:10–14
…men de glemte så fort, for nye bekymringer kom. Og de benyttet sin selvinnvilgede klagerett for hver eneste bekymring. Moses var tålmodig, og Herren var tålmodig. Men til sist tok det slutt. Bekymring og klaging ble til vantro. Og – det var denne misnøyen og ikke de faktiske utfordringene som førte til at en vandring som skulle tatt 40 dager tok 40 år.
Jeg har ofte lurt på hvor mange av Herrens planer i vår tid som normalt vil ta 40 dager, men som tar 40 år på grunn av bekymringer og vår selvinnvilgede klagerett. Gud hjelp meg slik at jeg ikke blir en tenor hylekoret!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar