I går kveld kom jeg hjem etter en ”kort” tur til Moldova. Kort i betydningen antall dager, for avstanden fortjener ikke en slik betegnelse. Jeg dro dit sist tirsdag med ei flott gruppe fra FAs rusomsorg i Vest. Ikke noe lærte meg mer om tålmodighet enn de tre årene jeg bodde i Moldova. På tirsdag ble jeg minnet Eddik som er kallenavnet til en ung mann. Eddik havnet i fengsel som ganske ung og satt inne i flere år. Foreldrene ba tålmodig, og vi var mange som var med i forbønn.
Med noe som menneskelig sett kan virke som en tilfeldighet traff jeg Eddik i Dubossari rett etter han hadde sluppet ut av fengselet – jeg har datoen i dagboka mi: 3. juni 2007. Også den gang hadde Magna og jeg med oss venner fra Norge: Henrik, Hans Egil og Eldrid*. Den dagen fikk vi be med Eddik og jeg snakket med ham om frelse og hvor viktig det er å holde fast.
På tirsdag hørte jeg om ham igjen: Han er blitt soldat, fått kone og barn – og han har funnet sin tjeneste ved å besøke fengslene og vitne for de unge fangene. Han har søkt om å få bli aspirant for å bli offiser. Gud er god!
Samtidig takker jeg Herren for at det finnes foreldre som ikke gir opp og tålmodig ber for barna sine:
- Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på jordens dyrebare grøde og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart.
Jak 5:7–11
____________________
* Eldrid Ottestad skriver om dette i artikkelen "Til tjeneste i Transnistria"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar