Verd å vente på!

For et grunnleggende utålmodig menneske er en beskjed om å vente lite hyggelig. Rastløsheten ligger på lur med full styrke. Tre år i Øst Europa var en god kur. Der virket det som om det var gått sport i å la folk vente.

Det må være noe positivt med ventetid også. Dersom det ikke hadde vært slik virker det underlig at Jesus ville la disiplene vente på dåpen i Den hellige ånd. Han hadde sikkert myndighet til å la det skje med en gang og likevel:

Vent på det som Far har lovt!
(dagens bibelord Apg 1:1–5)
Ventetid kan være en god tid, særlig når man venter på noe som er lovt av en som holder løfter. Likevel hender det at jeg får lyst til å spørre som David: ”Hvor lenge Herre?” (Salme 13:2). Når man forholder seg til en for hvem tusen år er som én dag blir et spørsmål som omhandler tidsperspektivet et paradoks. Erfaringen er likevel at når løftet endelig går i oppfyllelse var det vel verd å vente på. Slik er det med alt han har lovt – ikke minst dåpen i Den hellige ånd!