På villspor

For et år siden var jeg alene på landstedet vårt og tok en tur i relativt kjent terreng. Det var grått og overskyet vær og jeg bestemte meg for å ta en snarvei. Du har allerede gjettet riktig – jeg gikk meg vill. For et par uker siden gikk jeg der igjen og snakket med Magna om den underlige følelsen hver gang jeg kom til et nytt vann og trodde det var et annet enn det faktisk var. Terrenget er slik at en som er gått vill før eller siden er nødt til å komme til folk så jeg var aldri redd, men fullstendig rådvill om hvor jeg befant meg.

”Dere er helt på villspor”. Sitatet er hentet fra dagens bibelord (Mark 12,18–27)og det er Jesus som sier det til saddukeerne. De representerte et jødisk religiøst politisk parti og avviste fullstendig tanken om en oppstandelse. Jesus møter dem med et interessant argument:
Da Gud viste seg for Moses presenterte han seg: ”Jeg er Abrahams Gud” - ikke jeg var. Abraham hadde vært død i mange år da Gud viste seg for Moses. Dersom Gud kunne si ”Jeg er Abrahams Gud” er den logiske konsekvens at Abraham lever hos Gud – med andre ord: Det må være en oppstandelse. Det var lett å gå seg vill for 2000 år siden - det er enda lettere i dag. Et stort antall muligheter holdes åpne fra annihilasjon til reinkarnasjon. Oppstandelsestroen kan ikke forenes med slike tanker. Det må være underlige å få høre at man er på villspor i slike spørsmål. Interessant forresten at Jesus bruker logikk og ikke tro i sitt forsøk på å lede folk tilbake på sporet! I denne saken er jeg trygg på at jeg er på rett vei. Det er så fjernt fra opplevelsen av å ikke vite hvor jeg var der jeg prøvde å finne fram i skogen...