Sukkertoppen

Det kan høres ut som en koselig parallell til Anne-Cath Vestly’s lille univers ”Tiriltoppen”, og det er en litterær konstruksjon, men med et kritisk fortegn. ”Predikanten” kråka i George Orwell’s ”Animal Farm” (”Kamerat Napoleon”) forkynner om ”Sukkertoppen” – et sted dyra kan drømme om mens de sliter og strever i sin vanskelige hverdag.

Himmeltroen blir framstilt som en fluktmulighet fra denne verdens realiteter, og dermed fungerer den som et beroligende middel som sløver tilhørerne slik at de ikke gjør noe for å bedre sin situasjon her og nå. Ikke så ulik Karl Marx’ tanke om at religion er opium for folket.

Disse tankene kommer mens jeg leser dagens tekst i 1 Peter 1:3-6 som nettopp beskriver det levende håpet om arven i himmelen. Når jeg leser det, er det ikke vanskelig å skjønne ”kritikerne”:

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.
1 Peter 1:6

Likevel gleder jeg meg over at jeg eier dette håpet. Det gir mening i tilværelsen, og jeg opplever ikke at det gjør verken meg eller mine trosfrender livsfjerne. Snarere tvert imot. Hvem har gjort mer for norsk næringsliv enn haugianerne? Og på vår enkle måte forsøker vi i Frelsesarmeen å gjøre det best mulig for dem som "har det tungt i mange slags prøvelser". Det handler om å bringe himmelen litt nærmere – eller som Vincents Johannessen uttrykker det i sangen: ”Julegryta rommer litt av himmel her på jord”. Det er ikke flukt. Det er å ta himmelen på alvor.