Både Booth og Marx så den sosiale nøden

Jeg har akkurat bikket 70 og fordi jeg ble født i Norge, ble jeg ønsket velkommen som en kjærkommen borger på en offisiell flaggdag. Det samme året fikk jesuittene adgang til ‘det norske riket’ for første gang. 
 
For 40 år siden kom filmen ‘The Mission’ og den åpnet øynene mine for hvorfor de var så ‘farlige’. De var ikke farlige for mennesker generelt, men for de rike som mistet verdifull arbeidskraft. På mange måter representerte de en form for ‘marxisme’ – som inkluderte Gud som skapte og eier jorden.

William Booth flyttet til London i 1849 – det samme året som Karl Marx kom til London. Begge så de den sosiale nøden og at noe måtte gjøres for å bedre forholdene. I 2001 skrev Ann M. Woodall en doktoravhandling med tittelen: De fattiges armé: William Booth, Karl Marx og innflytelsen møtet med Londons ‘bunnfall’ (Residuum) fikk på deres tanker. I avhandlingen sammenligner hun deres konklusjoner i møtet med fattigdommen i Øst-London i et sosiologisk perspektiv. Marx med sin filosofiske og økonomiske bakgrunn, og Booth med sitt kall som han oppsummerte i sin siste tale 9. mai 1912:

 

«Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe, Så lenge små barn går sultne som

de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil

jeg kjempe, så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så

lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til siste slutt.»

 
Det kristne menneskesynet er at alle mennesker har samme verdi fordi de er skapt i Guds bilde.
Det marxistiske fordi den grunnleggende humanistiske tanken er at alle mennesker er like.
Utfordringen der er at de forskjellige ‘ismene’ har det med å ende opp i at noen er «likere enn andre» jfr. George Orwells «Kamerat Napoleon». Vi ser det tydelig i ‘Trumpismen’ og ‘Putinismen’ – der begge lederne lener seg på den religiøse støtten de kan få, så lenge de får beholde makten.

Det er ingen overraskelse at Mímir og Sofie finner mye støtte for sosialistisk politikk i Bibelen – den er sterkt nærværende også i måten de første kristne delte alt med hverandre og med mennesker som trengte hjelp. Da blir det motivet bak som teller, og det er den gudommelig kjærligheten.

På trykk i Dagen 11. juli 2026. 

Postet på Facebook

 

Myndighetene I

”Nå søns æ møndighedane skolle gribe inn!”
Uttalelsen skal ha falt da tyskerne bombarderte Kristiansand 9. april 1940 og kirkespiret ble truffet. Myten forteller at det var ”Kjutta” som sto bak replikken, men det er vel nærmere sannheten at det typiske sørlandske vidd ble tillagt byroriginalen.

Menneskers tillit til myndighetene (eller mangel på sådan) er et interessant studium. Paulus er ikke noe unntak. Jeg innrømmer gjerne at de første versene i Romerbrevets 13. kapittel er noe av det jeg finner vanskeligst i Bibelen. Paulus skriver at alle myndigheter er innsatt av Gud og er hans tjenere. Ergo må enhver motstandsbevegelse også være et opprør mot Gud (?) – kanskje ikke så rart at Karl Marx så religion som ”opium for folket” og et instrument i herskernes hender.

Da vi bodde i Moldova, et land med mer eller mindre korrupte myndigheter, møtte vi ofte argumenter om at vi måtte snyte myndighetene for skatt, kjøpe eiendommer svart osv. Argumentet var at skattepengene havnet direkte i politikernes lommer. Selv om jeg mange ganger hadde lyst til å gjøre politisk ”opprør”, ble jeg aldri fristet på et økonomisk område som faktisk hadde legale spilleregler (selv om myndighetene selv ikke fulgte dem). Fra dagens tekst tar jeg derfor med:

Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.
Rom 13:1–7

Det er en god leveregel å etterfølge uansett hvor man er.

Sukkertoppen

Det kan høres ut som en koselig parallell til Anne-Cath Vestly’s lille univers ”Tiriltoppen”, og det er en litterær konstruksjon, men med et kritisk fortegn. ”Predikanten” kråka i George Orwell’s ”Animal Farm” (”Kamerat Napoleon”) forkynner om ”Sukkertoppen” – et sted dyra kan drømme om mens de sliter og strever i sin vanskelige hverdag.

Himmeltroen blir framstilt som en fluktmulighet fra denne verdens realiteter, og dermed fungerer den som et beroligende middel som sløver tilhørerne slik at de ikke gjør noe for å bedre sin situasjon her og nå. Ikke så ulik Karl Marx’ tanke om at religion er opium for folket.

Disse tankene kommer mens jeg leser dagens tekst i 1 Peter 1:3-6 som nettopp beskriver det levende håpet om arven i himmelen. Når jeg leser det, er det ikke vanskelig å skjønne ”kritikerne”:

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.
1 Peter 1:6

Likevel gleder jeg meg over at jeg eier dette håpet. Det gir mening i tilværelsen, og jeg opplever ikke at det gjør verken meg eller mine trosfrender livsfjerne. Snarere tvert imot. Hvem har gjort mer for norsk næringsliv enn haugianerne? Og på vår enkle måte forsøker vi i Frelsesarmeen å gjøre det best mulig for dem som "har det tungt i mange slags prøvelser". Det handler om å bringe himmelen litt nærmere – eller som Vincents Johannessen uttrykker det i sangen: ”Julegryta rommer litt av himmel her på jord”. Det er ikke flukt. Det er å ta himmelen på alvor.