Løvet visner ikke

Selv om jeg faktisk gjennomførte halvmaraton sist søndag, er jeg fullstendig klar over at jeg ikke er en ungfole lenger. Jeg sørger ikke over det. Det er godt å være der jeg er i livet selv om jeg i livssyklusen sannsynligvis har nådd sensommer og det nærmer seg høst.

Jeg møter stadig mennesker i generasjonen foran, både i familien og ellers, som gir grunn til optimisme. Om jeg betrakter dem så trær, er det ikke tvil om at stammen bærer preg av alder, men løvet har ikke høstens umiskjennelige preg. Det er helt friskt. Det friske løvet bærer bud om at det er noe som aldri visner – noe som er evig. Jesus sier at mine ord skal aldri forgå* og i følge salmisten har den som gleder seg i Guds ord og grunner på det dag og natt følgende kjennetegn:

Han er lik et tre,
plantet ved bekker med rennende vann:
det gir sin frukt i rette tid,
og løvet visner ikke på det.
Alt det han gjør, skal lykkes for ham.
Salme 1:1-6

Jeg gleder meg i ordet, og derfor tror jeg at ”løvet” alltid vil være friskt uansett hvor i livet jeg måtte befinne meg.

* Matt 24:35