Likhet

Likhet blir framholdt som en sentral verdi i mange samfunn. Frankrike har «Liberté, égalité, fraternité» («Frihet, likhet, brorskap») som motto. Det er en modifisering av revolusjonens: «Frihet, likhet, brorskap eller døden!»

Likhet er også en verdi hos Gud i den forståelse at han ikke gjør forskjell på folk. Vi behandles likt fordi vi alle står likt i hans øyne.

Noen vil protestere med engang og si: ’Det er ikke sant – noen blir helbredet, andre blir det ikke!’
I et ’her og nå’-perspektiv er det på sett og vis sant og derfor blir det et mysterium som blir vanskelig for mange. I et evighetsperspektiv gjelder fortsatt likheten.

Hanna som etter mange års fortvilelse over barnløshet, opplever å bli bønnhørt og får sønnen Samuel har gitt oss en lovsang. I den står det blant annet:

Han reiser de ringe opp av støvet,
og løfter de fattige fra asken.
Han lar dem sitte sammen med stormenn
og gir dem en ærefull plass.
1 Sam 2:1–8

«Liberté, égalité, fraternité» er også en beskrivelse av sentrale verdier i Guds rike!

Stor kraft

Jeg ”overdrev” litt da jeg hadde løsnet en vegg i grunnmuren og skulle dytte den ut. ”Jeg må bruke alle superkreftene mine!” deklamerte jeg for barna våre. Særlig den yngste ble mektig imponert over superkreftene til pappa da veggen falt.

Jeg brukte riktignok alt jeg hadde av krefter, men ville neppe ha imponert en voksen mann. Grunnen til at veggen falt var ”forarbeidet”. Jeg hadde
stått i timevis og hakket til det kom en sprekk på hver side av veggen.

Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse
Apg 4:33

En slik enhet krever timevis med bearbeiding. Vi må vise storsinn og ikke gi opp, for det står også at ” stor nåde var over dem alle.” Den store nåden kommer over fellesskapet, når den store nåden er i fellesskapet. Hvis jeg skal være med å skape enhet må jeg være raus med nåden!

Skal det være lunkent?

”Vil du ha kaldt eller lunkent vann?”

Spørsmålet fikk jeg på et spisested i Moskva for et par måneder siden. Jeg var glad fordi jeg slapp å drikke iskaldt vann som jo er en ”selvfølge” på tilsvarende steder i Norge. De siste par årene har jeg begynt å foretrekke romtemperert vann, og det var tydeligvis blitt et vanlig valg for moskovitter også.

Å velge et ”lunkent” alternativ blir framholdt som en lite attråverdig løsning i Bibelen. Antakelig fordi ”lunken” i tillegg til å bety ”temperert” kan tolkes som likegyldig eller laber. Jeg møter mange ”ildsjeler” i Norge. I Frelsesarmeen er det også mange av dem, og mange lever etter oppfordringen:

”Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!
Rom 12:9-21

I går ble jeg ”sendt ut” på nytt. Etter noen dager der jeg sammen med mange har fått være med på det kristne åndedrettets ”innpust” (inn til Kristus), kom ”utpustens”: ”GÅ!” – formidlet av Kommandør Clive Adams på vegne av troens opphavsmann og fullender.

I en slik ”ordre” er det lite rom for lunkenhet - og godt er det!

Investeringsalternativ

Jeg har fått noen mail de siste årene med løfte om millioner av dollar som venter på meg i forskjellige banker rundt om i verden. Det må være ca 12 år siden den første dukket opp, og da hadde jeg ikke hørt om denne typen henvendelser. Men det skulle nok mer til for å lure meg, for mailen forsvant rett i søppelbøtta. De som lot seg friste og responderte ble i beste fall loppet for et par hundrelapper, mens andre tapte tusenvis av kroner i prosjekter som handlet om hvitvasking av penger.

Jesus fortalte en liknelse om ”feilinvestering”. En mann gjorde alt han kunne for å øke sin egen formue. Da han sto ved målstreken døde han. Jesus konkluderer slik:

«Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Luk 12:13–21

Jesu råd er inneforstått at jeg skal investere i Gud. Det kan jeg gjøre på mange arenaer. Kongress er en slik arena, og jeg takker Gud for hans nærvær i helga som ligger bak. Jeg er noen kroner fattigere på kontoen, men jeg er rikere i Gud!

Himmel og helvete

For en drøy måned siden var det "Helvetesdebatt" i Oslo misjonskirke på Abildsø. Bakgrunnen for debatten er det oppstyr som Rob Bells bok ”Love wins” har skapt i USA. Bell utfordrer klart læren om en ”evig pine”, men det er uklart om han forkaster læren om en ”dobbel utgang”.

Vi kan score billige poeng på dem som ”legger ned helvete”, og jeg har sikkert kommet i skade for å gjøre det samme selv. Men er fortapelse nødvendigvis det samme som ”evig pine”? Å forkaste ”evig pine” er ikke ensbetydende med å forkaste læren om en dobbel utgang på dette livet.

Det er interessant at Frelsesarmeen i Norge fikk tillatelse til å endre den siste trosartikkelen. Bakgrunnen var at man ønsket at det skulle slutte på en ”positiv tone”. Den nye ordlyden er: "Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de ugudelige går evig fortapt, og at de rettferdige blir evig salige."
Men det ble mer enn endring av rekkefølgen – opprinnelig sto det "de ugudelige får evig straff". Endringen fikk liten oppmerksomhet, selv om den er et signal om utvidet fortolkning av hva som ligger i fortapelsen.

Dagens tekst er Jesu liknelse om den rike mannen og Lasarus. Spørsmålet er om Jesu poeng er å gi en beskrivelse av ”himmel og helvete”. Eller var det for å forberede disiplene på at ikke alle kom til å tro på Jesu egen oppstandelse?

'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.'
Luk 16:19–31

The Salvation Army's Charter

William Booth fant Frelsesarmeens oppdrag oppsummert i det som er dagens tekst. Han kalte det for The Salvation Army's Charter (FAs pakt eller grunnlagsdokument). Det passer egentlig greit at det kommer midt i kongressen. Hver gang jeg leser dette avsnittet, prøver jeg å tenke at det gjelder ”begge verdener”:

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.
Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,
når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.
Jes 58:6–10

Troverdighet

Som forkynner ønsker jeg hele tida å formidle på en slik måte at det er troverdig. Det er ikke lett. Til og med setningen jeg åpner bloggen med kan misforstås: ”Betyr det at du må pynte på budskapet for at det skal bli troverdig” – ”Er ikke det som skal forkynnes troverdig i utgangspunktet?”

Selvfølgelig tror jeg det, men hvordan jeg formidler det kan bidra til å svekke eller styrke troverdigheten. Jeg tror nøkkelen er å ”tale sant om livet”. Og da kan ”livet” skrives med både liten og stor ”L”.

Når jeg lytter til slik forkynnelsen blir jeg grepet. Den er ekte, livsnær og kan anvendes i mitt daglige liv. Skulle gjerne ha hørt døperen Johannes. Han levde som han lærte og talte sant om livet:

«Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant.» Og det var mange der som kom til tro på Jesus.
Joh 10:40–42

En troverdig forkynnelse er verd å tro på!
I dag begynner kongressen og som jeg sa i gårsdagens Vårt Land gleder jeg meg til forkynnelsen.

Haugianerne

Jeg var ikke gammel første gang jeg hørte om Hans Nielsen Hauge. Kanskje jeg la merke til navnet fordi pappa heter Hans Nielsen og er oppvokst i Haugeveien i Haugesund?

Uansett gjorde beretningen sterkt inntrykk på meg som barn – og det gjør den fortsatt. Etter den åndelige opplevelsen hjemme på gården i Tune i Østfold, var det ingen vei tilbake for unge Hans – han måtte følge kallet: ”Å elske Gud og nesten”

Og sin neste lærte han det som skulle bli haugianernes kjennemerke:

”…gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning…”
1 Tim 6:6–10

I går tok verdens lengste TV-program slutt. ”Hurtigruten minutt for minutt” samlet mange seere. Det var først da jeg hørte om ”folkebevegelsen” foran TV-skjermen at jeg også måtte se hva det var. ”Moderne nasjonsbygging”, kalte Petter Stordalen prosjektet. Det er mulig at han har rett, men jeg betviler at det får samme langsiktige effekt som den nasjonsbygging Hans Nielsen Hauge og hans bevegelse sto for. Jeg skulle ønske at vi som nasjon tok en reise mot et slikt mål – den reisen vil jeg følge minutt for minutt.

Se også: ”Henrik, Cornelis & Paulus”

Hva er verdens lønn?

Vel, i følge ordtaket er det ”utakk”. Det er vanskelig å takle utakknemlighet – og enda verre er det med ondskap. Det blir ikke lettere når jeg som Guds barn oppfordres til å anvende hans egen metode:

”For han er god mot de utakknemlige og onde.”
Luk 6:31–36

Det må vanskelig være å akseptere for dem som har opplevd Srebrenica, Beslan eller andre tragedier. Men jeg nekter å oppgi håpet om at godheten kan seire for jeg har sett hva godhet gjør både med utakknemlighet og ondskap. Det er bare det gode som kan overvinne det onde.

En handlingens mann

”Tror du det er mulig å få en rumensktalende offiser hit i løpet av ei uke?”

Det var Knut (Haugsvær) som ringte en fredag ettermiddag i mars med et slikt spørsmål. Jeg bekreftet at jeg ikke trodde det ville være et problem.

"Du ser vi må gi dem 'frelse' i tillegg til 'suppe og såpe'!” sa Knut.

Ei drøy uke seinere var Ghetea Dany på plass og alle elementene av ”romprosjektet” en realitet.

I forrige uke ble rapporten presentert. Et grundig stykke arbeid som gir et mer nyansert bilde av utfordringene rundt ”tigging”. Rapporten fikk masse oppmerksomhet, og det har den og Knut fortjent. Han er en handlingens mann.

Problemstillingen er ikke ny:

Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.
Jak 2:1–7

Det er en fristelse å velge bort det som er vanskelig, men dersom jeg tror, har jeg ikke et slikt valg.

”…og lærer dem…”

Vi bruker den tittelen på en ny liten brosjyre* med informasjon om Ressurssenteret som kommer ut til kongress.

Under overskriften Når tre blir én kan du lese:

Fra 1. september 2011 er Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy samlokalisert i tillegg til å være «samorganisert». Med det er vi enda et skritt nærmere drømmen om å være et viktig bidrag til oppfyllelsen av misjonsbefalingens**: «…og lærer dem…»

Det er viktig at det jeg holder på med er forankret i det bibelske oppdraget. Ordet ”forankring” er ikke tilfeldig valgt. Det kan storme på alle livets arenaer, og da er det eneste som teller at liv og tjeneste har feste i noe som aldri forgår.

* Brosjyren vil også fungere som omslag for høstens program – du finner link HER.
** Dagens tekst: Matt 28:16–20

”Jeg er frustrert!”

Når jeg opplever frustrasjon, er det godt å vite at Jesus opplevde det samme.

Det er en påstand. Ingen av evangelistene har med et sitat der Jesus sier: ”Jeg er frustrert!”. Likevel er det flere utsagn som røper at han må ha vært både frustrert, sint, trist, glad, humoristisk – ja, han var ganske enkelt et sant menneske.

Jeg tror de fleste av oss som arbeider i Guds rike opplever frustrasjon fordi det er avstand mellom resultatene vi ønsker og dem vi ser i virkelighetens verden. Jesus så masse resultater, men mye tyder på at også han ønsket å se mer enn det han faktisk så. Han gråt over manglende oppslutning i Jerusalem. Heller ikke på hjemstedet fikk han gjort stort på grunn av innbyggernes innstilling til ham.

I møte med Nikodemus aner jeg frustrasjonen i utsagnet: ”Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?”

Det står ingenting om at det er flere i rommet enn Nikodemus, men Jesus sier ”dere”. Jeg tror forklaringen ligger i innledningskommentaren: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Nikodemus var rådsherre, og høyst sannsynlig snakker han på vegne av rådet.
Rådsherrene så det ”jordiske” som Jesus gjorde, og skjønte at det hadde noe med Gud å gjøre, men de ville ikke tro. Det samme rådet skulle også senere legge planer for å få Jesus drept. Menneskelig sett en frustrerende situasjon, men det hindret ikke Jesus i å holde en av sine beste taler – med én tilhører!

”Frelsesarmeen gjør så mye godt!” sier folk.
Det er også mulig at de skjønner at det har noe med Gud å gjøre, men mange av dem vil likevel ikke tro.
Frustrerer det meg? Ja, veldig! Men det skal ikke hindre meg i å forkynne evangeliet om hvor høyt Gud elsker verden - inkludert hvert eneste individ. Samtidig ber jeg om at Den hellig Ånd må åpenbare at det er sant. Da, og først da, kan vi gripe ”det himmelske”.
----------------------------------

Publisert i Krigsropet #25 - 2011 - se utgaven i NB's arkiv
Dagens tekst: Johannes 3:1-15

Det er ikke ’ko’ det er ’skjøtt’

Uttalelsen falt på en grillkveld på en folkehøgskole. Et par elever med hinduistisk bakgrunn hadde gitt beskjed om at de ikke kunne spise ”ku”. Det var tatt høyde for det, og det var rikelig med alternativ grillmat. Likevel forsynte de to seg med hver sin hamburger. Da de ble gjort oppmerksomme på at det var ”ku” i hamburgeren, falt uttalelsen: ”Det er ikke ’ko’ det er ’skjøtt’”. Det ble på en måte litt tragikomisk.

Kjøtt og religion er komplisert. Det gjelder også innenfor islam, jødedom og flere kristne vil holde seg borte fra blodmat, ja, noen velger også vegetarmat av overbevisningsgrunner.

Men ”kjøtt” er også komplisert i overført betydning:

”De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til.
Rom 8:5–11

Dette burde ikke være komplisert, men det kan bli det fordi vi ofte tenker at ’kjøtt’ er identisk med ’kropp’. Tenker jeg slik får jeg problemer når Paulus fortsetter: ”For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det. De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud.”

Dersom jeg ikke klarer å se at ’kjøtt’ er symbolsk for det som står Gud imot, kan jeg få et unaturlig forhold til min egen kropp. Kroppen er en del av meg og i Kristus er den hellig. For hinduene var kua hellig, så dersom jeg bytter litt på utsagnet kan jeg si om kroppen min – ”Den er ikke ’kjøtt’ – den er ’hellig’!”

Noe å være stolt av

Det er mye jeg er stolt av. Familien min, menigheten min, landet mitt – lista kan fort bli lang når jeg kommer i gang. Stolthet er positivt – men ikke dersom det fører til hovmod.

Jeg er også stolt av å være en kristen. Det er jeg fordi jeg har fått lov til å tro på en nåde som gjør at jeg kan ha fred med Gud og stå rettferdig for ham. Alt på grunn av Jesus!

Og det leder til enda en stolthet:

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.
Rom 5:1–8

Frelsesarmeens leder i Norge, Clive Adams, ønsker seg en armé med en rekke kvaliteter. Den siste er "en armé med hevet hode". Med et håp om Guds herlighet er det absolutt mulig!

Sterke krefter

Nok en gang har vi vært vitne til kreftene i store mengder vann. Det er både skremmende og leit å se ødeleggelsene, men samtidig blir jeg fylt med en slags ærefrykt for naturens krefter enten de viser seg i form av flom, tornadoer eller vulkanutbrudd.

Det er derfor ingen overraskelse at Skaperens nærvær også er forbundet med sterke krefter:

”Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk”
Jes 6:1–8

Ikke så rart at Jesaja ble skremt.

For mange år siden hadde jeg en formening om at Herrens nærvær alltid var forbundet med ”fred”, men vandringen med ham har vist meg at hans nærvær kan gjøre at noen blir skremt. Jeg velger å stole på at Gud vet hva han gjør.

Naturens krefter gjenspeiler Skaperens krefter. Skaperverket ble underlagt forgjengelighet og derfor ble det åpning for at naturens krefter kunne komme ut av kontroll. Det er en av grunnene til at hele skaperverket lengter etter dagen da det skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten*. Da er det Herren som igjen skal ha kontrollen. Det har jeg ærefrykt for, men fordi jeg har Jesus blir jeg ikke skremt!

* Rom 8:19-22

Hva er Guds rike?

Det er ganske mange innlegg her på bloggen som har fått etiketten ”Guds rike” – i tillegg forekommer ordet i mange andre innlegg også. Det er med andre ord et sentralt begrep i den kristne tro. Jesus sa også at det skulle være sentralt i forkynnelsen. Utfordringen er at det er så vanskelig å komme med en tydelig definisjon. Grunnen kan være at det er et ”åndelig rike” som ikke er av ”denne verden”. Det er grenseløst, og i den grad det har ”lover” er det vanskelig å forstå disse rasjonelt.

Det var tydelig at noen var opptatt hvilke regler som skulle gjelde f. eks. i forhold til mat*, og i den forbindelse forsøker Paulus å definere Guds rike som noe annet enn slike regler:

”For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. Den som tjener Kristus på denne måten, er til glede for Gud og blir respektert av mennesker. Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.”
Rom 14:16–20

Det er fortsatt mye ved Guds rike som ligger i mysteriets ”tåke”, men jeg er uendelig takknemlig for å være borger i et rike med et slikt fokus!

* se Kosher

Den kule kroppen

Da jeg lærte om kroppen og hvordan den fungerte da jeg var gutt, ble jeg forundret over det fantastiske maskineriet. Særlig var det informasjonen om kretsløpene som både skremte og fascinerte. Alt i kroppen syntes å avhenge av noe annet. Sånt ga en fantasifull hjerne masse tankeføde.

Som voksen undres jeg fortsatt over den unike kroppen som vi mennesker har. Derfor blir kroppen som et bilde på de troende tilsvarende sterkt. Også i den kroppen er det en gjensidig avhengighet – men den er uavhengig av lemmenes etniske eller sosiale bakgrunn:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.
1 Kor 12:12–13

Litt av et under!

Tungetale & klar tale

Pinse forbindes gjerne med tungetale. Gårsdagens tekst sa: «…vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»*

Det er ikke tvil om at det tilhørerne hørte var klar tale for dem. Jeg vet at et budskap i tunger kan komme i et eksisterende språk. Det har jeg hørt flere vitnesbyrd om, og selv vært til stede ved en anledning da det skjedde. Samtidig er dette Åndens verk, og da spiller det liten rolle om ”ordene” som blir talt er et eksisterende språk så lenge den som budskapet er til forstår det på ”sitt” språk.

Jeg skiller gjerne mellom ”tungetale” som en nådegave, og det å bruke et ”bønnespråk”. Jeg har aldri blitt minnet om å formidle et tungebudskap i en forsamling, men bønnespråket bruker jeg ofte. Ved en anledning følte jeg meg ledet til å bruke bønnespråket under forbønn. Til min store overraskelse sa vedkommende: ”Jeg forstår hvert ord av hva du sier!” og så fikk jeg gjenfortalt budskapet om framtid og håp som han hadde hørt. Det skilte seg altså fra det å få en tydning. Tungetalen var klar tale.

Bibelen er full av klar tale, og noe av det tydeligste finner vi i avsnittet som er dagens tekst:

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Joh 3:16–21

For meg er dette ”klar tale”, men dersom et menneske ikke er åpen for at Ånden skal åpenbare sannheten som ligger der, blir det ”tungetale”.

Nøkkelen til å forstå er altså Åndens nærvær. Derfor vil ”pinse” og ”Ånd” alltid stå under angrep fra ”motstanderen”, og hans beste våpen er likegyldighet og nedprioritering.

* Apg 2:11

Over og ut!

Jeg jobbet noen år i Securitas og det ble fort en vane å bruke diverse samband. Meldingen ”Over og ut!” var signalet om at en melding var mottatt og at samtalen var avsluttet, men sambandet var ”selvfølgelig” hele tida åpent for ny kontakt. (Etter Telenors 18 timers sambandstrøbbel de siste par dagene er ingenting en ”selvfølge” lenger).

”Over og ut” passer også som overskrift på pinsen. Den hellige ånd kom ”over” disiplene slik at de bare måtte ”ut”. Det sambandet er alltid operativt fordi ”serveren” er fullkommen og krafttilførselen stabil.

De som er opptatte av norsk, har sikkert allerede ropt et varsko: ”Over” i ”Securitas-illustrasjonen” og i ”pinse-illustrasjonen” må forstås i to forskjellige ordklasser (adverb og preposisjon).
OK – men den nyansen åpner for enda et poeng: Preposisjon er en ordklasse som kommer foran et annet ord, og som i den språklige verden styrer veldig mye av forståelsen. Bevisstheten om at Ånden er ”over” meg er en viktig ”forut”setning for å gå ”ut”.

Jeg har lekt meg litt med ord. Kanskje det var det Den hellige ånd selv gjorde på pinsemorgen? Mange ord nådde i hvert fall fram da Ånden var ”over” og disiplene gikk ”ut”. Jeg kommer tilbake med noen refleksjoner rundt ”tungetale” i morgen.

Dagens tekst: Apg 2:1-11

* Fra Latin = ”stilt foran”

Hvorfor kom ikke Ånden før?

I morgen skal jeg feire pinse igjen, og jeg vet at en av sangene mine kommer til å bli brukt ettersom det er flere som har tatt kontakt for å få tekst eller noter til ”Du skal få kraft”. Det er moro at sangen fortsatt blir brukt nærmere 35 år etter at den ble skrevet – men så er det jo en sang om disiplene som mottok Den hellige ånd på pinsefestens morgen. Men hvorfor kom ikke Ånden før på pinsdagen?

Det er et godt spørsmål som også Johannes var opptatt av, og han har funnet en forklaring:

”Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var blitt herliggjort.”
Joh 7:37–39

Jesus selv var tydelig på at han ville bli herliggjort ved å fullføre det han hadde kommet for å utføre, og at han ved det også ville herliggjøre sin Far.*

Det er egentlig logisk at pinsen forutsetter forsoningen. Slik sett kunne det sikkert ha skjedd i det øyeblikk forsoningen hadde funnet sted, altså samtidig med at forhenget i Templet revnet, men på det tidspunkt var de 120 neppe klare til å ta imot. De trengte en mental og åndelig forberedelsestid. En tid der troen ble styrket gjennom at de bevitnet oppstandelsen og ble utrustet til å ”vente”! Sånt sett er det heller ikke overraskende at mange trenger en periode med modning fra de tar imot frelsen til de opplever Åndsutrustningen selv om alt ligger klart til enhver tid.

* Se f. eks.: Joh 13:31 & 17:1

En god mann

Jeg kjenner mange som fortjener betegnelsen ”En god mann”. Bildet illustrerer en av mine gode helter.

Det er mulig at å forme "gode menn" var motivet for å lære barna på søndagsskolen kor med et slikt fokus. Uansett husker jeg at vi sang nesten hver eneste søndag:
”Gjør meg god, gjør meg god! Kjære Jesus, gjør meg god!”

Selv om jeg er kritisk til flere av barndommens ”søndagsskolekor”, tror jeg ikke vi hadde vondt av å synge dette. Det er god teologi. Det er Jesus som gjør meg god, og ikke jeg som må gjøre meg god for ham (som f. eks. i sangen ”Et solskinnsbarn” – det ble mye mislykkethet av sånt både i hjem, skole og lek).

Så får jeg håpe at Gud har hørt bønnen og at jeg og de som sang sammen med meg den gang er blitt litt bedre ved hans hjelp. Hvis det er tilfellet, er det et godt utgangspunkt for å nå mennesker med evangeliet – men det er ikke nok!

Det er minst to forutsetninger til som må være til stede. Hos Barnabas var det nemlig tre egenskaper som ble nevnt:

”For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren.”
Apg 11:19–26

Godhet, Åndsfylde og tro. Det er slagkraft i sånt!

Å lure seg sjøl

Jeg har ført treningsloggbok på nettet en tid. Inntil for et par måneder siden registrerte den bare hele kilometer. Da fulgte jeg de generelle reglene med å forhøye når desimalene var fra 5 og oppover. De fleste av ”rutene” mine var slik at de måtte forhøyes – og selv om loggboka mi utelukkende er til eget bruk, likte jeg det dårlig. Jeg følte at jeg lurte meg sjøl.

Det er dumt å lure seg sjøl. Det er bare jeg som taper på det. Noen få hundre meter i ei treningsøkt er kanskje ikke så viktig, men det finnes områder som er viktige:

"Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt."
Ef 4:3–7

…hvordan blir nådens gave tilmålt?
Jeg tror svaret er enkelt: …i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere, sa Jesus*. Det er bare å være raus med nåden slik at jeg ikke lurer meg sjøl – det ville være dumt det!

* Matt 7:2

En plass i evigheten

Jeg har sans for reklamekampanjene som har satt fokus på panteordningen.

Er det en i reklamebransjen som driver bevisst med ”snik-evangelisering”?

De assosiasjoner reklamen gir til det kristne håpet er så tydelige at det neppe kan være tilfeldig.

Eller er det ”steinene” som har ropt også gjennom resirkuleringsbudskapet?

Begreper som evighet, evig liv, gjenvinning, pant og et bilde av en person med blikket vendt mot himmelen kan gå rett inn i paulinsk teologi:

”Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter”
2 Kor 1:19–22

En pant er noe som kan løses inn. Hva betyr det at jeg har Ånden som pant i hjertet? I Paulus sin tanke, er Ånden den ”første frukt av høsten som kommer”* og ”høsten som kommer” er det evige liv. Fordi jeg har Ånden som pant, betyr det at jeg allerede har evigheten i mitt hjerte. Slik var det fra skapelsen av**, men det gikk tapt ved fallet, ble gjenvunnet på Golgata og for at jeg skal slippe å tvile på at det er sant, har han gitt meg Ånden som pant!

* Rom 8:23
** Fork 3:11

”Jeg har hørt om deg!”

Jeg har sagt det selv ved første gangs møte og fått en forlegen respons. Og jeg har hørt de samme ordene sagt til meg – og undret ”hva har du hørt?”

Det er ikke all snakk om andre som er ”baksnakking” – det kan også være det nye kongelig sanksjonerte moteordet ”framsnakking”.

Dagens tekst er et avsnitt som ofte avgrenses til akkurat disse seks versene. Egentlig er det litt pussig for åpningsfrasen etterlater et vakuum:

”Fra den dag vi fikk høre dette (?), har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir.”
Kol 1:9-14

Det er nettopp det Paulus har hørt som gjør at han ber som han gjør. Epafras hadde fortalt ham om den kjærlighet kolosserne hadde i Ånden. Det at de faktisk opplevde og handlet med den kjærlighet som Ånden gir åpnet for muligheten til å gå enda dypere. Det er det som er så spennende med åndelig vekst. Har den først satt i gang, er det ingen grunn til at den noen gang skal stoppe. Det er bare til å be på den ”bølge” som Ånden allerede har satt i gang.

De tre vitnene

Det har handlet om vitner de siste dagene, og denne morgenen er det Johannes som skriver om tre vitner:

”For det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.”
1 Joh 5:5–14

Jeg lurte lenge på hva dette betydde. At Ånden er et vitne er greit, men hva er dette med vannet og blodet?

Johannes er veldig opptatt av disse væskene både i evangeliet og her i det første brevet. Det er klart at det kan være assosiasjoner både til dåp og nattverd, men jeg tror ikke at det er poenget her. Vannet og blodet representerer fødselsvæskene, og for Johannes ble alt prøvd mot bekjennelsen av at Jesus Kristus kom i kjøtt og blod*. Det er altså derfor disse tre vitnene kommer inn:

”Vannet og blodet” er de fysiske bevisene på at Jesus var menneske. De samme ”fødselsvæskene” strømmet fra hans side da han hang på korset – denne gangen vitner om den nye fødsel. Sannhetens Ånd er den guddommelige bekreftelsen – både på at det fysiske mennesket Jesus er Guds sønn, og på at den nye fødsel har funnet sted hos dem som tror. Det er spennende å forsøke å trenge inn i ”kristologien” til Johannes!
Velsignet dag!

* 1 Joh 4:2

Aldri alene II

I refleksjonen ”Aldri alene” i august i fjor var hovedfokuset at vi deler oppdraget med mange andre. I dag gir teksten en viktig påminnelse om at jeg aldri er alene når jeg vitner:

”Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne…”
Joh 15:26-16:4a

Den hellige ånds vitnesbyrd overflødiggjør ikke mitt (eller ditt) vitnesbyrd, men han vitner sammen med meg. Mitt ”bidrag” er medregnet i Guds ”vitneregnskap” – men jeg er aldri alene!

Du verden for en verden

Selv med E.coli, tsunamier, kriger og fattigdom er det veldig mye å glede seg over i verden. Det går ikke en dag uten at jeg gleder meg over vakre ting som jeg ser eller gode ting som skjer. Jeg er takknemlig for livet, for meningsfylte oppgaver, for at jeg er elsket og for at jeg har mange som jeg er glad i … og for preposisjoner.

Med fokus på å være ”i” Kristus har jeg tidligere reflektert over preposisjoner. I dag kommer det noen tanker rundt preposisjoner i relasjon til verden. I sin ”øversteprestelige” bønn* samtaler Jesus med Far om at vi er ”i” verden, men ikke ”av” verden.

Hva er forskjellen?

Det er ikke tvil om at Bibelen betrakter skaperverket som ”overmåte” godt. Menneskene fikk råderett over alt dette gode, men valgte å misbruke sin frihet og vendte Gud ryggen. ”Grunnkreftene” i denne verden** står Gud imot, og den representerer nedbrytning og forgjengelighet.

Da jeg ble frelst, ble jeg også frelst fra verden. Derfor er jeg ikke lenger ”av”, men fortsatt ”i”. Så lenge jeg er ”i” verden påvirkes jeg også av forgjengelighet, men fordi jeg ikke er ”av” verden er forgjengelighetens konsekvenser bare midlertidige. Og - det fantastiske er at jeg her ”i” verden også er ”i” Kristus og hans rike som representerer oppbygning og evighet.

* Joh 17:9-17
** Grunnkreftene i denne verden – se bl.a. Gal 4:3, Kol 2:8

Strømprisene

…har nok en vinter vært et ”hett” tema – og jeg er sikkert ikke alene om å sjekke at det ikke går kraft til spille. For noen år siden hørte jeg om en familie hvor forbruket økte så kolossalt fra en vinter til en annen. De klaget og elektrisitetsverket fikk satt inn en ekstra måler – og jo, neste måned viste at forbruket var riktig målt. Etter ytterligere en måned undret de seg over at det ikke la seg snø på terrassen, og først da ble det oppdaget at de den siste høstkvelden ute hadde glemt å skru av terrassevarmerne. Det var kraftforbruk til ingen nytte – og jeg tror ikke en gang kråkene hadde glede av ”fyringen”.

Kraft må anvendes med en hensikt. Hvis ikke kan det bli en kostbar erfaring. Kraften som disiplene fikk beskjed om å vente på, hadde også en klar hensikt:

”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…”
Apg 1:1-11

Jeg er ikke målet for kraften. Jeg er ”ledningen” som kraften skal gå gjennom for at evangeliet skal nå helt til jordens ender. En ledning som fører mye kraft blir varm. På samme måte vil jeg oppleve ”varmen” når kraften strømmer gjennom meg når jeg er et vitne. Dersom jeg vil oppleve varmen i dag er det bare å vitne. Det er ikke noen vits å la kraft gå til spille!

Se også: Avslutningssangen

”Utpostdagen”

Jeg savner ”utposter”, og særlig på Kristi himmelfartsdag. For de ”uinnvidde” er ”utposter” et begrep som blir (eller ble?) brukt om tettsteder i rimelig avstand til et korps
(= Frelsesarmemenighet) hvor det regelmessig holdes møter i regi av Frelsesarmeen.

Det var ikke uvanlig at akkurat Kristi himmelfartsdag ble brukt til ”utpostfelttog”. Jeg har vært med på det fra barndommen og har også arrangert slike "felttog" som korpsoffiser. Det var en flott måte å trene ”legfolket” til møteledelse og forkynnelse – men selvfølgelig var det viktigste å nå bygdefolket med evangeliet.

Bildet er tatt for mange hår siden på Kristi himmelfartsdag i 1974. Fra Tromsø reiste vi syv team og hadde møter på to steder hver før vi alle hadde et avsluttende møte på samme sted. Hvert team besto av fire-fem soldater. På den måten ble det gjennomført 15 møter på en dag – og vi nådde sikkert mellom 500 og 1000 mennesker totalt.

Tro om ikke de to små jentene på bildet husker det litt spesielle besøket? Kanskje de husker et av barnekorene de lærte?

Budskapet om Jesus som kom til jorden som for opp til himmelen for å sende Den hellig ånd ble i hvert fall forkynt den dagen. Den unge ”aspiranten” som enda ikke hadde fylt 18 talte på minst et av møtene.

Jeg undres hvor mange møter som finner sted i regi av Frelsesarmeen i dag? I 1974 arrangerte et korps alene 15 møter. Tro om dagens 100 korps arrangerer 15 møter til sammen? Dersom evangeliet formidles klart gjennom andre kanaler enn møter (og utposter), er ikke møter i seg selv et mål. Det viktige er at han som for opp til himmelen skal komme igjen på samme måte*. Vet nordmenn det?

* Apg 1:11
Dagens tekst: Luk 24:46-53

En ’annerledes’ prest

Jeg har møtt mange prester som fortjener tittelen ”annerledes” – både på godt og mindre godt – de gjør utvilsomt hverdagen fargerik. Det hadde vært mulig å nevne navn på flere eksisterende personer, men i fare for å tråkke noen på tærne vil jeg heller nevne en ”roman-figur”.

I likhet med Brand som Ibsen sannsynligvis hentet ”stoff” til i Gustav Lammers liv, skal også Don Camillo, hovedperson i novellesamlinger fra et italiensk småbymiljø av forfatteren Giovanni Guareschi, ha hatt en virkelig prest som modell.

Don Camillo, er en kjempesterk, hjertegod, men sta katolsk prest, som fortjener betegnelsen ”annerledes”. Jeg storkoser meg når jeg leser om hans innbitte kamp mot sin beste venn og verste fiende, den kommunistiske borgermester Peppone. Han er en prest jeg gjerne skulle ha møtt og blitt enda bedre kjent med.

Men i annerledeshet har Don Camillo en overmann:

”Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.
Hebr 7:24–27

Det lille avsnittet fortsetter med å beskrive det unike med Jesus. Det er en prest jeg har møtt, og vil møte flere ganger i dag også. Jeg blir stadig bedre kjent med ham, og han gjør hverdagen fargerik!