Nok er nok

Det er et underlig uttrykk. Enten er noe nok ellers er det ikke det. ’Mer enn nok’ gir mening, men når noe er nok er det akkurat tilstrekkelig. Egentlig litt leit at kroppen til Johan Remen Evensen sa ”nok” rett før VM i skiflyging. Jeg skulle gjerne sett ham der, men når ”nok er nok” så få jeg være fornøyd med rekorden fra i fjor.

Hebreerforkynneren avslutter det niende kapittelet med å argumentere med at Jesu offer var nok. Det holder med én gang, og det gjelder for alle. Det er ikke nødvendig at han soner flere ganger, eller at jeg forsøker å finne på et eller annet for å sette en ekstra spiss på det som allerede er nok. Når nok er nok må jeg være fornøyd med det, ja, ikke bare fornøyd, men jeg kan fryde meg over det.

Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange,
og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.
Hebr 9:27-28

Når jeg tenker på at han kommer igjen fylles jeg med glede fordi det var nok det han gjorde da han kom første gang.

Dagens ’manna’ er siste vers Trygve Bjerkrheims sang fra 1959:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
Det i døden og dommen gjeld.
Me vil byggja på nådeordet,
Det er berggrunn som evig held.

Hvor mye mer?

På begynnelsen av 70-tallet dukket det opp sanger fra musikaler skrevet av Gowans og Larsson. Noen av sangene har blitt klassikere i bevegelsen vår og kommer til å følge oss fortsatt i mange år.

En av favorittene mine er Hvor mye mer?
Melodien er nydelig, og teksten går rett hjem. Versene handler om det gode vi gjør som mennesker – refrenget slår fast: ”Then how much more will God our Father, in love forgive”.. Jeg fikk gleden av å oversette den til islandsk da vi bodde der.

Jeg siterte Hebreerforkynneren i gå, også han brukte ordene:

Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår
Hebr 9:14a

Jesus brukte det flere ganger, både i forbindelse med bekymring for mat og klær* og i forbindelse med at vi som er onde, vet å gi barna våre gode gaver: hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!**

Jeg fryder meg over menneskelig godhet. Det er faktisk det som gjør meg mest beveget. Kanskje det er fordi det minner meg om det guddommelige? Da er det en fantastisk tanke:

Hvor mye skal ikke da Gud…!”

_____________________________
* Luk 12:24 & 28
** Matt 7:11

«To indre og vekk me`n!».

Det var ’kuppern’ som ble kjent for dette begrepet. To raske indresvinger, og motstanderen i ytre ble hengende etter. Var motstanderen først hektet av, var seieren innenfor rekkevidde.

«To indre og vekk me`n!» var en del av barndommens vokabular, og det dukker ofte opp når Bibelen omtaler forskjellen på det indre og det ytre.

Hebreerforkynneren gjør et stort nummer av forskjellen. Han ser prestetjenesten og offeret i den gamle pakt som tilhørende det synlige og dermed det ytre. Jesu offer og tjeneste hører derimot til det usynlige og underet skjer i det indre liv:

Blodet av bukker og okser og asken av en kvige gjør hellig og ren i det ytre når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal ikke da Kristi blod rense samvittigheten vår fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud.
Hebr 9:13-14a

Underet ved Jesu offer er at jeg blir satt fri på tross av ’døde gjerninger’ – ikke på grunn av. Døde gjerninger er motstanderens teknikk og hans fokus er primært det ytre. Lykken er at Jesus kjørte første indre og fikk et forsprang. Den neste indre tar vi sammen. Når vi så skal ut i ytre igjen, er motstanderen blitt hengende etter. Og så lenge vi fortsetter å kjøre sammen forblir han bak oss – da vet jeg at:

Det går mot seier!

Den rette ordningen

I begynnelsen av kapittel 9 gir Hebreerforkynneren et kort resymé av gudstjenesten i den gamle pakt knyttet opp til teltet (Tabernaklet). Han viser forskjellen på det som skjedde i Det hellige og i Det aller helligste, og kommer med et spennende argument:

Dermed viser Den hellige ånd at veien inn i helligdommen ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste rommet ennå står.
Hebr 9:8

Jeg tolker det ikke slik at det noe i veien med Det hellige, snarere tvert imot: I mangel på mer innsikt forvaltet de den åndelige arven de hadde mottatt, og det skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført. (9:10b).

Når den rette ordningen kommer, er det en fare at det religiøse blir ’stående’ og vil da kunne bli en hindring for sann åndelig innsikt. Ja, Hebreerforkynneren gikk langt: Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte. (8:13)

Paulus argumenterer med at både kollektivet av troende og den individuelle troende er et Guds tempel, og jeg har tidligere skrevet om at det hellige er et bilde på sjelen, mens det aller helligste er et bilde på menneskets ånd*.
Det religiøse trigger det sjeliske – både intellekt og følelsesliv. Også der ligger det en potensiell fare for at det kan skjule for den sanne åndelige innsikt som gir oss alle adgang like inn i det aller helligste. Jeg innfor Gud, og hans Ånd i meg. Det er den rette ordningen - ikke den religiøse staffasjen rundt.

Dagens ’manna’:

Jeg slipper å vente på det som allerede er en realitet

_____________________________________
* Se f. eks. Min ’Helligdom’

Velbrukt metode

Da jeg i tenårene ble utsatt for begrepet ’metode’ eller ’teknikk’ hadde jeg av en eller annen grunn mye innebygd motstand. Hvorfor i all verden skulle vi lære studietekniske metoder på videregående? Det var da bare å lese gjennom leksa! – Jeg burde forstått at det også er en metode som det faktisk hendte at jeg brukte selv.

Enda verre ble det på offisersskolen. Prinsipper og metoder sto i høysetet. Opprøret hadde nok vært mindre om jeg hadde forstått at ’metode’ bare handler om å sette ord på måter vi gjør ting på, og da kan vi lære av andres erfaringer. I stedet hadde jeg oppfatningen av at ’metoder’ var ’tvangstrøyer’ som skulle brukes i konkrete situasjoner som begrenset min individuelle kreativitet og handlefrihet. I dag vet jeg at jo større kunnskap jeg har til forskjellige metoder, dess større rom blir det for kreativitet og handlefrihet, men jeg har en mistanke om at det ikke alltid ble presentert slik….

’Hebreerforkynneren’ benytter taletekniske metoder som er velbrukte i Bibelen, og som i stor grad har farget kristen forkynnelse gjennom historien. Vi snakker om et ’bibelsk kerygma’* - et mønster som vi finner igjen i talene som er gjengitt i det nye testamentet. I nesten alle talene finner vi at forkynnerens hovedsak blir understøttet av sitater fra Skriften.

Fordi han skrev til jøder som naturlig nok hadde innebygd skepsis til noe som utfordret deres religiøse tradisjon, brukte Hebreerforkynneren denne metoden i utstrakt grad. Poenget hans er:

Hvis det ikke hadde vært noe å utsette på den første pakten, hadde det ikke vært bruk for en annen.
Hebr 8:7

Påstanden understøtter han med et langt sitat fra Jeremia som er en profeti om en ny og annerledes pakt. – Jer 31:31-34 -

Metoden ga Hebreerforkynneren frihet til å tolke Jesushendelsen, ikke som et opprør, men som en handling forberedt av Gud fordi Gud hadde forutsett at det trengtes noe helt nytt.

Dagens ’manna’:

God bibelkunnskap gir stor frihet

_____________________________________
* Hva skal forkynnes?

Hovedsaken

Som nevnt for et par dager siden, er det mange som oppfatter Hebreerbrevet som en tale. Kanskje forfatteren også gjorde det?

Hovedsaken i det vi taler om her, er dette:
Hebr 8:1

Taleteknisk er dette godt håndverk. Når jeg forkynner, er det viktig å ha en hovedsak – ett fokus. For å belyse hovedsaken kan det være legitimt å bringe inn andre element, men det må aldri være tvil om hva som er hovedfokus.

For dem som har fulgt med på Hebreertalen, bør det ikke være tvil, men det er likevel fornuftig å oppsummere: Forkynneren har hele tiden signalisert at med Sønnen kom det noe helt nytt. Han er prest for en ny pakt, men også prestedømmet hans er annerledes:

• Fordi det er evig
• Fordi han ofret seg selv og ikke trenger å bringe et nytt offer
• Fordi hans prestetjeneste finner sted i en helligdom som er reist av Herren selv.

De helligdommene som mennesker lager seg, er bare avskygninger, selv om de er laget på himmelsk direktiv:

Det ser vi av ordet Moses fikk fra Gud da han skulle reise telthelligdommen: Se til at du gjør alt etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.
Hebr 8:5

Befalingen som forkynneren siterer, er hentet fra 2 Mos 25:40. Det viser hvor begrenset vi er når det gjelder å gjenskape ’hellige steder’.

Dagens ’manna’:

Den åndelige virkelighet er fullkommen
– det er aldri beskrivelsene av den!

Because He lives

Det er originalteksten til ”Min Jesus lever!”, Bill and Gloria Gaither’s sang som er en av dem som kommer til å følge oss fra det 20. århundre langt inn i det nye millennium. Det ligger mange versjoner på youtube, men her er en:



Den norske teksten er bra, men vi mister den fantastiske proklamasjonen: ”Fordi han lever kan jeg møte morgendagen!”. Fordi han lever:

…kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.
Hebr 7:25

Lina Sandel beskrev det slik: «Jeg har en bror som ved Guds side vet om min sak og ber for meg» Også denne delen av sangskatten vår forsøker å gi uttrykk for det samme. I følge Paulus er vi som tror allerede satt sammen med Jesus ved Guds side. En flott tanke når jeg har noen jeg ber spesielt for. Foran tronen er det presten og jeg, side ved side, og vi ber for det samme. Dagens ’manna’

Because He lives! – Det holder det!

______________________
Refleksjoner over samme vers:
* En 'annerledes' prest
* Advokatbroren

Gjentakelsens makt

”Det kan ikke gjentas for ofte”

...blir det hevdet når noe er viktig.
Da vi sist helg hadde kurs i forkynnelse var det flere som understreket hvor viktig det er å gjenta de sannheter som vi vil ha fram. Det finnes gjentakelser i brevlitteraturen også, men de hyppige gjentakelsene av viktige poeng som forekommer i hebreerbrevet har fått enkelte teologer til å kalle det for en ’tale’ mer enn et brev*.

Jesu prestedømme som noe bedre, annerledes og evig er en slik sannhet som blir gjentatt mange ganger. At Herren i tillegg har sverget ham dette ved ed er et annet eksempel på ’forkynnende repetisjon’:

Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier:
Herren har sverget og angrer det ikke:
Du skal til evig tid være prest.
Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.
Hebr 7:20-22

Dagens ’manna’:

Hva Jesus betyr for meg, kan ikke gjentas for ofte

________________________________
* Se f. eks. Hvalvik: ”Den store fortellingen” s 278
Andre refleksjoner om gjentakelse:
* Repetisjon
* Sitter det i ryggmargen?

Kart og terreng

Jeg bruker kart når jeg ikke kjenner veien og vil nå et bestemt mål. Det virker så selvfølgelig at det grenser til en banal påstand. Israelittene navigerte etter loven som skulle føre dem til målet, eller ’fullendelsen’ som er begrepet Hebreerbrevets forfatter bruker. Det var prestene som skulle bistå folket som ’kartlesere’. Men klarte de å føre folket dit?

Forfatteren undres:

Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron?
Hebr 7:11

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Loven må forandres. Jesus stammer fra Juda, og framstår dermed som et bevis på at det finnes bud i loven som er svake og unyttige. Det er interessant at det finnes ’bibel-kritikk’ i Guds eget ord. Dette er et område som jeg går inn i med varsomhet, for det kan fort tolkes slik at ’alt blir relativt’, men det som skjer med Jesus er radikalt, og alt må tolkes ut fra ham. Jesus er konkret og han er sannheten!

Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.
Hebr 7:19

Dagens ’manna’:

Jesus er forklaringsnøkkelen til ’kartet’

Var jeg med i slaget ved Hafrsfjord?

Da jeg ble født bodde jeg i Hornklovesgate i Stavanger. Torbjørn Hornklove var en av Harald Hårfagres skalder, og vikingtiden har alltid fascinert meg.

Men slapp av, jeg tror ikke på reinkarnasjon, og dette er bare et lite tankeeksperiment: Sett at en av mine stamfedre var med i slaget ved Hafrsfjord, var jeg også med da?

Dersom jeg velger å følge Hebreerbrevets logikk, så var jeg det:

Ja, i og med Abraham har Levi, han som ellers mottar tiende, på sett og vis selv gitt tiende. For ennå ufødt var han i sin stamfar da Melkisedek gikk i møte med ham.
Hebr 7:9-10

Poenget med at Levi og hans etterkommere (prestene) som selv mottar tiende ga tiende til en evig prest, er at de står ’lavere’ enn en ’evig’ prest.
Salme 110 står sentralt for å forstå denne argumentasjonen. Når jeg leser den salmen tolker jeg det slik David hadde et syn der han så både Faren og Sønnen. Han kalte dem begge Herre, og det er her det også profeteres at Sønnen skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis. Forfatteren argumenterer for at dette er noe helt annet enn å være prest på aronittisk eller levitisk vis. De neste kapitlene handler nettopp om hva det er som gjør Jesus unik.

Dagens ’manna’:

For meg er Jesus den unike prest

Som en gutt i en godtebutikk

I går avsluttet vi et to dager kortkurs om forkynnelse. Det var Johannes som stod i fokus, og jeg stortrives når jeg kan undervise om de mange lagene i evangeliet. Jeg føler meg som en gutt i en godtebutikk.

I tillegg gledet jeg meg over Wenche, Elin, Rune og Janne som i sterk grad bidro til at det ble et flott kurs. I og med at dagens preketekst er Joh 12:20-31, var det naturlig å trekke fram talen Andre A/S
Det flotte med Johannes er at undrene, samtalene og hendelsene han har med understreker at Guds frelse gjennom Jesus gjelder alle. De tre hendelsene hvor Andreas fører mennesker til Jesus gir oss en pekepinn på hvor det er fornuftig å investere:

• Først familie og venner
• Barn
• Fremmedkulturelle

Dagens ’manna’:

Jeg vil investere i ”Andre A/S”

PS vender tilbake til Hebreerbrevet i morgen.

Eder og besvergelser

Litt av en overskrift som ikke umiddelbart leder tanken hen på noe positivt. Men det kommer an på sammenhengen, og hvem det sverges ved:

Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved.
Hebr 6:13

Her startes det en spennende tankerekke. Det kan tyde på at leserne stod i en tradisjon hvor et løftes gyldighet var avhengig av størrelsen på den ’person’ eller ’skikkelse’ det var sverget ved. Jo større autoritet, dess større sjanse for at løftet ble oppfylt. Jeg har tidligere her i bloggen sitert Anselm av Canterbury som i sitt ontologiske gudsbevis velger å kalle Gud: ”Den-om-hvem-intet-større-kan-tenkes”. Implisitt ligger det at hver tanke jeg tenker om Gud begrenser hans storhet*.

Det var kanskje det Hebreerbrevets forfatter også innså, og dermed er det lettere å forstå hans argumentasjon. Når Gud sverger har han ikke noe valg annet enn å sverge ved seg selv. Siden han er størst må løftet før eller siden gå i oppfyllelse. Hvis ikke blir han en løgner, og hvem tør å lyve når man er under ed?
Ikke så rart at amerikanerne har tatt med både bibelen og ”so help me God!” når det sverges eder i innsettelser i embeter eller i en rettssal.

Kanskje det er det at jeg hele tiden blir tvunget til å tenke som gjør Hebreerbrevet så fascinerende? Eller er det regelrett fordi det er Guds ord?

Dagens ’manna’:

Det inspirerte ord vil utfordre både hjerne og hjerte

_________________________________________
* Se: Det ufattelige og Hvor stor er Gud?

Invictus

I jula så jeg filmen ”Invictus” for første gang. Det var ingen ulempe at jeg har Nelson Mandela som et av mine største nålevende forbilder.

Tilgivelse og forsoning var sentrale begrep i Mandelas lederskap og med slike verdier lyktes han i å skape en samlet nasjon.

Å ha gode forbilder er en god medisin mot likegyldighet:

Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.
Hebr 6:12

Dermed har forfatteren introdusert et tema som senere vies et helt kapittel. Vi trenger troverdige forbilder med tro på Gud, tro på oppdraget og tro på et kall. Det er umulig å forholde seg likegyldig til slike menneskers vitnesbyrd. Og unngår jeg likegyldigheten blir jeg uovervinnelig.

Dagens ’manna’:

Som kaptein over min egen sjel overlater jeg kontrollen til Mesteren

Begrunnelsen

Etter at jeg har vært gjennom det jeg mener er noen av Bibelens vanskeligste vers kommer det endelig en forklaring. Det står ikke så dårlig til med leserne som forfatteren har antydet.
Ja, han (eller ’de’) slår til og med fast at

når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til.

Videre slår han fast at Gud ikke glemmer alt det gode de har gjort – og så kommer begrunnelsen for de vanskelige ordene:

Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning.
Hebr 6:11

Det ligger altså en pedagogisk tanke i å male et ”worst case scenario”. Jeg kan leve med at dette er motivet, selv om mitt grunnleggende ønske er at alle kristne eier opplevelsen av at Kristi kjærlighet tvinger oss*, og at frykt for konsekvenser ikke er en del av motivasjonen.

Dagens ’manna’:

Kristi kjærlighet er min motivasjon

__________________________________
* 2 Kor 5:14

Det kommer an på nedbøren!

Jeg tror at det var tidlig på 70-tallet at jeg ble klar over at ikke alt regn var bra regn. Sur nedbør kalte vi det og industrien i Ruhr-områdene i Tyskland fikk skylden. ’Frukten’ av den nedbøren var bl.a. fiskedød i elvene langs Sørlandet. Siden har vi lært mye. Tsjernobyl ga oss et lite hint om hvor ille det kunne bli, og når det er plussgrader på Svalbar og skiføre i Roma er det et eller annet som ikke stemmer helt.

Men det er ikke klima som står i fokus i dag, men nedbør og såkorn.

Det er interessant at Hebreerbrevets forfatter, i likhet med Paulus, lager en kobling mellom grunnvollen og åkeren. Jeg var innom dette for noen dager siden*. Det er klart at det som såes i åkeren vil få innflytelse på det som vokser opp:

Når en åker drikker regnet som stadig faller på den, og bærer grøde til nytte for dem som dyrker den, får den velsignelse fra Gud. Men bærer den torn og tistel, er den til ingen nytte. Forbannelsen er ikke langt borte, og det ender med at åkeren blir svidd av.
Hebr 6:7-8

Såkornet er viktig, og jeg bestemmer i noen grad hva jeg tillater at skal komme i min åker, men Jesus snakker om at en ’fiende’ kan så ugress når jeg ikke er bevisst**.
Når jeg valgte overskriften Det kommer an på nedbøren - var det bevisst. Uten nedbør dør alt. Gjennom Jesaja bruker Gud regnet som bilde på sitt ord:

For lik regn og snø
som faller fra himmelen
og ikke vender tilbake dit
før de har vannet jorden,
gjort den fruktbar og fått den til å spire,
gitt såkorn til den som skal så,
og brød til den som skal spise,
slik er mitt ord
som går ut av min munn:
Det vender ikke tomt tilbake til meg,
men gjør det jeg vil
og fullfører det jeg sender det til.
Jes 55:10-11

Jeg har så sterk tillit til det inspirerte ordet, at jeg tror det vil ta seg av ugresset som finnes i min åker. Jeg må bare sørge for at jeg får rikelig med ’rent’ nedbør.

Dagens ’manna’:

Jeg vil stå i ordets regn!

___________________________________
* Se: Om Gud vil
** Jfr Liknelsen om ugresset i hveten Matt 13:24-30

Blant de aller vanskeligste

Det blir en lengre refleksjon i dag. Når ’frafall’ er tema kan det ikke deles opp. Helt siden jeg var 15-16 år har de følgende versene stått for meg som noen av Bibelens vanskeligste:

Når noen en gang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott.
Hebr 6:4-6

Jeg deler Frelsesarmeens grunnleggende syn: ”Det finnes ikke et håpløst tilfelle”. Da er en tekst som stenger døren for en gruppe og attpå til slår fast at det er ’umulig’ å komme tilbake, veldig vanskelig å forholde seg til. Den utfordrer ikke bare en gunnverdi, men også vår lære om at ”alle som vil kan bli frelst”.¹

De tre versene maler et bilde av frafall som likner på det de japanske kamikazeflygerne ble utsatt for da de passerte ’the point of no return’. Jagerflyene var utstyrt med drivstoff som var nok til å ta dem til målet – fiendens strategiske base. Da de passerte halvveis passerte de grensen som gjorde det umulig for dem å snu. Flygerne gikk mot den sikre død.

Er det slik denne teksten skal tolkes?

Jeg velger et ’ubibelsk’² svar:

”Både ja og nei”.

Bakgrunnen for ’ja’ er at teksten er krystallklar, så hvordan kan jeg da skrive ”…og nei”?
Fordi jeg tror vi er altfor raske til å stille diagnosen ’frafallen’. Det må være lov å stille noen enkle spørsmål:

• Har den personen vi omtaler som frafallen virkelig ’smakt og fått del i’ alt det som beskrives i teksten?
• Har han aktivt frasagt seg barneretten?
• Har han bare kommet på avstand?

Ingen andre enn Gud og det mennesket det angår kan svare ’ja’ eller ’nei’ på disse spørsmålene. Derfor burde det være en ikke-problematikk for oss som står rundt.

Men hva om personen dette gjelder selv får problemer med denne teksten?
Jeg har møtt mer enn én! Han påstår at han hadde en sterk frelseserfaring, men kom bort og levde et gudløst liv i en lang periode. Nå har han ’kommet tilbake’, men på grunn av disse versene kommer han i anfektelser og tvil om han faktisk er godtatt på nytt.

Om han kom til meg, ville jeg bekrefte at han har vært langt borte fra Gud, men at det ikke er ensbetydende med at den retten han mottok da han tok imot Jesus noen gang har blitt fratatt ham. Videre ville jeg sagt at uroen han kjenner er beviset på at han er tilbake. Det som kjennetegner en virkelig frafallen er at han har hørt Herrens røst igjen og igjen og gjort hjertet sitt hardt³. Når et hjerte er helt hardt bryr det seg ikke om Gud, og da bryr det seg heller ikke om det går fortapt. Det er med andre stor forskjell på å være en som har kommet bort og en som har falt fra.

Når det er skrevet, er det viktig å presisere at faren for å falle fra er større for en som er kommet bort enn for ham som holder seg ved Farshuset.

Dagens 'manna':

Men for meg er det godt å være nær Gud.⁴

_______________________________________
¹ Frelsesarmeens 6. trosartikkel: Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
² Matt 5:37 La et ja være ja og et nei være nei!
³ Hebr 3:7-8 – Se: Tredje gangen gjelder det!
⁴ Salme 73:28

Om Gud vil

Det er nærmest et ’munnhell’ blant muslimer, men vi har det også i vår tradisjon:

Slik skal vi gå videre, om Gud vil.
Hebr 6:3

Det er veien videre fra grunnvollen det her er snakk om. Når Paulus berører temaet grunnvoll*, står det i en sammenheng hvor han også skriver om at vi kan plante, så og vanne, men at det er Gud som gir vekst. Selv om motivasjonen er til stede, er det noe som må overlates til Gud. Men er det ikke en selvfølge at Gud vil vekst?

Jeg tror at Gud ønsker åndelig vekst av hele sitt hjerte. Men han vil at jeg skal være på lag med ham. Gud ville sende regn over Israel da det hadde vært tørke i 3 år. Elia visste det, men han måtte likevel signalisere at han var med på laget – ikke bare en gang, men syv ganger.

Dagens ’manna’:

Jeg vil være på lag med det Gud vil

...og det er et 'signal'!
__________________________________
* 1 Kor 3:11

Siste par ut

Handler om evigheten og fra første øyekast passer de sammen:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen ….. med undervisning om …. de dødes oppstandelse og om evig dom.
Hebr 6:1-2

Den siste uka har det vært medieoppslag om at Drammen kommune ønsker å gjøre begravelser religionsnøytrale. For det første tror jeg ikke på nøytralitet i forhold til tro og verdier, for det andre mener jeg det vil være et brudd på min religionsfrihet om ikke budskapet om oppstandelseshåpet skulle leses når jeg en gang blir forfremmet til herligheten. Men selv om religionsnøytrale begravelser mot formodning skulle bli en realitet en gang i framtiden, vil det neppe gjøre noe fra eller til for en person som har oppstandelseshåpet som en integrert del av troens grunnvoll.

Kanskje det er ytre påvirkninger som gjør det nødvendig å måtte gå tilbake grunnvollen – eller spedbarnets næringsgrunnlag igjen og igjen? Hebreerbrevets poeng er at det ikke burde være nødvendig; det er så mye som skal reises på grunnvollen.

I Moldova måtte vi bore dype hull og ta jordprøver da vi skulle sette opp nye bygninger. Det var nødvendig å fastslå hvor sterk grunnvollen måtte bygges. Hebreerbrevets fokus er at Guds rike vil stå imot ethvert angrep. Det er et urokkelig og evig rike*.

Dagens ’manna’:

Det som ikke kan rokkes, skal bestå*

Det gjelder også troen på oppstandelse og evig dom.
_______________________________
* Hebr 12:27-28

Håndspåleggelse

Finnes det en link mellom renselsesbad og håndspåleggelse?

Spørsmålet har ’hvilt’ siden i går:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen … med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse
Hebr 6:1-2

I likhet med ’renselsesritualene’, hadde også ’håndspåleggelse’ en plass i den gamle pakt. Na’aman forventet at det var det Elisja ville gjøre da han oppsøkte ham med hudsykdommen sin*. Begge ’tradisjoner’ hadde opphav i åndelige forordninger, men var begrenset til en utvalgt gruppe.

Håndspåleggelsen i den nye pakt ble benyttet til å formidle Den hellige ånd** – som nå, i likhet med renselsen, var kommet til alle. På sett og vis er dette identisk med undervisningen om ’Blod og ild’ = deler av den grunnvollen som vi oppfordres til å gå videre fra.

Fra første vers er Hebreerbrevets hovedfokus å vise at det som nå er universelt, har røtter i den gamle pakt. Jeg kan lære mer om det som er kommet ved Jesus ved å studere det gamle testamentets skikker – og vis a versa.

Dagens ’manna’:

Blod og ild hører med til troens grunnvoll

_______________________________
* 2 Kong 5:11 «Jeg trodde han selv ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Guds navn, føre hånden fram og tilbake over det syke stedet og fri meg fra sykdommen.»

** F. eks. Apg 8:17 Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.

Neste par ut

Dersom det stemmer at troselementene i ’grunnvollen’ skal leses i par, er dette paret underlig:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen … med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse
Hebr 6:1-2

Mens det første og det siste av de tre parene teologisk sett har med hverandre å gjøre, er det ikke umiddelbart lett å se sammenhengen i dette paret. Jeg vil vente med den refleksjonen til i morgen. I dag ser jeg på ’renselsesbadet’. Det er lett å tenke på dåpen, og det var sekter som drev med daglig renselsesdåp – det skal visst nok ha vært en tradisjon blant essenerne som holdt til ved Dødehavet (jfr. Dødehavsrullene).

Jødedommen var full av renselsesskikker. En kvinne måtte f. eks. gjennom et langt ritual inkludert renselsesbad etter en menstruasjonsperiode. Et jødisk hus hadde renselseskar slik det er beskrives i beretningen om bryllupet i Kana*.

Jeg har tidligere nevnt at det er paralleller til Johannesevangeliet i Hebreerbrevet – kan det være at det lå en undervisning som ga et nytt innhold i renselsesbadene, ja, til og med spiritualiserte dem?

Dersom Jesu intensjon primært var å gjøre vann til vin – hvorfor måtte da vannet veien om renselskarene før det kom på bordet som vin? Jeg tror det var fordi renselskarene representerte den gamle pakt. Gamle skikker skulle fylles med nytt innhold. Den nye vin var bedre. Vinen symboliserer blodet. Blodet symboliserer rensing. Blodet er Jesu blod. Det eneste sanne ’renselsesbad’.

Dagens ’manna’:

Det er Jesu blod som renser

Fortsettelse følger...
_____________________________________
* Joh 2:6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker.

’Og’

Da jeg var gutt kalte vi det ’bindeord’. Det formelle navnet er konjunksjon og vi har fem av dem på norsk. Troens grunnvoll slik den beskrives i Hebreerbrevet berører seks emner. De ramses opp to og to bundet sammen av ’og’.

Derfor var jeg i tvil om jeg skulle skille dem. I går stanset jeg for ”døde gjerninger”, men i oppramsingen står det i par med ”tro på Gud”:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud.
Hebr 6:1

Jeg tror ikke det er tilfeldig at de står sammen. Tro på Gud er nemlig alternativet til døde gjerninger. Igjen ser vi veldig tydelig slektskap med paulinske tanker:

Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.
Rom 4:4-5

Om jeg mener at jeg har noe å vise til, er jeg redd at det ville stoppe med visningen. Troen har på sin side ingenting å vise til. Den handler om det usynlige. Den handler om Gud. Derfor åpner den for så mye mer enn menneskelig tilkortkommenhet.

Dagens ’manna’:

Tro versus gjerning er ikke et spørsmål om enten eller, men om riktig fokus.

__________________________________
Se også: Noe å vise fram

Døde ’gærninger’

Mange nordmenn har moret seg over en danske som skal lese fra ’Apostlenes gærninger’. Når jeg velger å bruke det i overskriften, er det fordi det er en form for galskap å satse livet sitt på døde gærninger. I følge Hebreerbrevet er

omvendelse fra døde gjerninger

et vesentlig element i grunnvollen i den kristne tro. Det er en del av det som skal ligge fast og som vi ikke behøver å lære igjen og igjen:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger…
Hebr 6:1

Jeg forstår frustrasjonen, for det hender jeg også møter mennesker som tror at bønnesvar osv er avhengig av hvordan de har oppført seg eller hva de har gjort eller latt være å gjøre. Jeg vet at det er vanskelig å forstå nåden, men det er enda vanskeligere å forstå at noen tror at de innfor Gud kan gjøre seg fortjent til noe på grunnlag av sine ’døde’ gjerninger. Det er religion. Religion har aldri frelst noen. Kunne den det, hadde Jesu offer vært unødvendig.

Dagens ’manna’:

Jeg vil aldri vende tilbake til ’døde gjerninger’

Voksen = moden

Om overskriften står som en generell påstand, vil jeg hevde at den er usann. Men mye tyder på at Hebreerbrevets forfatter setter likhetstegn mellom det å være ’fullvoksen’* og ’modenhet’ når det er snakk om åndelig vekst:

Derfor skal vi nå gå videre fra det første vi lærte om Kristus, fram mot full modenhet.
Hebr 6:1

Jeg er veldig glad for den nyest oversettelsen. 78/85 oversettelsen lød: Derfor skal vi nå legge bak oss det vi først lærte om Kristus. For meg er det å legge noe bak seg nesten synonymt med å glemme. Det ’å gå videre’ er mye mer positivt.

Med mindre det jeg først lærte om Kristus er ren vranglære, er det ingen grunn til å legge det bak seg. Når læren er sunn, danner den et godt utgangspunkt å gå videre fra. Det er ingenting som tyder på at brevskriveren har mistanke om at leserne har vært utsatt for vranglære – snarere tvert imot. Poenget er at det skal være en utvikling.

Utfordringen for troende som får en ny innsikt er at de ofte kommer i skade for å se på den læremessige grunnvollen som mindre verd enn den innsikt de nå har fått. Det er i beste fall tegn manglende modenhet, og like dumt som å si at en grunnmur er mindre verd enn reisverket. Alle vet at en solid grunnmur er en forutsetning for at et byggverk skal kunne fullføres og bli stående. Men du verden så trist om et byggverk aldri kommer lenger enn til grunnmuren…

Hva grunnmuren eller grunnvollen består av skal jeg se på i dagene som ligger foran.

Dagens ’manna’:

Mitt livs byggverk må være mer enn en grunnmur

___________________________________________
* Jfr Voksen

Voksen?

Jesus ga klar beskjed: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.* Det tror jeg fullt og fast på. Jeg mener også at barnetroen har en stor verdi. Men også barnet i Guds rike forventes å vokse.
Hebreerbrevet kommer nær en definisjon på hva det vil si å være fullvoksen i den sammenheng:

fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt.
Hebr 5:14

Jeg ønsker å vokse, og her finner jeg et vekstprogram som involverer både fysiske og åndelige sanser.

Dagens ’manna’:

For å vokse må jeg bruke og øve sansene til skjelne

______________________________
* Matt 18:3 – se refleksjonen: ’You got to be a baby’

Stressless

Er det å lære av en som kan noe bedre enn det jeg kan?

I en hektisk hverdag er en innbydelse til å stresse mindre en velsignelse.

Hva som er stress kan selvfølgelig diskuteres, og jeg tror psykiater Egil W. Martinsen har et poeng når han sier at ”Det norske folk har for lengst tatt ut helsepotensialet som ligger i å hvile”.

Jesus kom med en innbydelse til dem som strever og bærer tunge byrder. Hvilen han tilbød var ikke først og fremst det vi forbinder med hvile: Ta mitt åk på dere og lær av meg!

Riktignok mente Marta, den ivrige vertinnen, at søsteren Maria sluntra unna da hun satt og lærte av Mesteren. Jesus måtte si til Marta at Maria hadde gjort et riktig og godt valg.

Sist sommer stod jeg i heia med ei motorsag som tok dårlig. En god nabo så meg og stoppet traktoren. ”Få se på saga!” var den hyggelig kommandoen. Et raskt blikk fra en med mer erfaring var nok til å stille diagnosen: ”Du har slipt den med for spiss vinkel Jeg har utstyr her i traktoren, jeg skal slipe den for deg”. Det ble en ’hvilepause’: Jeg lærte av ham som kunne det så mye bedre. Godt med sånne naboer – takk Ronny!
Du verden så greit arbeidet gikk etterpå.

I liknelsen om det selv-voksende kornet sier Jesus:

”Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.”
Markus 4:26-34

Når jeg har sådd, tilbyr Herren meg en stressless. Jeg har gjort det han forventer av meg. Nå er det en anledning til å sitte ned og lære av Ham som kan alt så mye bedre. Det er hvile for ånd og tanke. Og når det blir ro der, har det en forunderlig virkning på kroppen. Etterpå går såmannsarbeidet så mye lettere. Det er Han som ordner veksten.
-----------------------------------------
Publisert i Krigsropet # 6 2012 - PDF

Den gode sirkel

”Fra elev til lærer”

Klarere kan ikke disippelkallet defineres. Det går rett inn i ”Misjonsbefalingen”*. Der blir disiplene kalt til å gå ut og gjøre andre til disipler – som igjen går fra å være elev til å bli lærer slik at det blir flere disipler. Det blir en god sirkel og et åndelig kretsløp fungerer.

Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde.
Hebr 5:12

I tillegg til å være full i tråd med Jesu befaling, har Hebreerbrevets tanker på dette punktet paralleller til det Paulus skriver til korinterne. Heller ikke de tålte fast føde, måtte fores med melk og menigheten ble preget av problemer som fikk mye mer oppmerksomhet enn åndelig vekts og spredning av evangeliet.

Jeg kjenner det igjen – både fra Frelsesarmeen og fra andre menigheter:
Kristne forblir ’barn’ som suger næring i stedet for å vokse opp og bli dem som gir næring. Dermed stopper den åndelige veksten som skulle være den naturlige både for den enkelte og for fellesskapet.

Dagens ’manna’:

Åndelig vekst tar aldri slutt

______________________________
* Matt 28:18-20

Det er vanskelig å forklare

Overskriften er et direkte sitat fra Hebr 5:11.

Den eldre mannen visste nok det da han utfordret den unge aspiranten: 
”Du sier du har lest hele Bibelen og skal nå ut å forkynne evangeliet, da må du forklare meg hva det vil si at Jesus er øversteprest på Melkisedeks vis?”

Jeg kan ikke huske om jeg forsøkte å forklare, jeg husker bare at jeg ikke hadde et umiddelbart og klart svar. Det er mulig at jeg hadde vært nærmere et svar i dag, men som verset sier: 

Det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så trege til høre.

Heldigvis var jeg ikke så kjepphøy at jeg siterte det for den drøyt 50 år eldre utfordreren.

Det handler om å høre med ”troens øre” og å se med ”troens øye”. Jeg mister masse når det filtreres i min menneskelige forståelse først, og forfatteren av hebreerbrevet frustreres litt over sine leseres evne til å ikke ’komme videre’ i sin åndelige innsikt – et tema som han dveler ved i flere vers og som jeg kommer tilbake til.

Melkisedek var både konge og prest i Salem (senere Jerusalem). Navnet betyr ”Rettferdighets konge”, og denne doble rollen som prest og konge med utgangspunkt i ”Den evige stad” er en del av bildet. Det er David som i Salme 110 kommer med denne Messiasprofetien som gjengis i brevet. Jesu offer er et eviggyldig offer, og hans rolle som prest* (veien til Far) og konge er evig. Så enkelt og så vanskelig. Dagens ’manna’ er en bønn:

Far, hjelp meg å lese ’Ordet’ med troens øye først!

______________________________________

* Det er flere spennende aspekter ved Melkisedek som prest som er del av totalbildet:

• Han kom Abram i møte med ”brød og vin” (symbol på Jesus offer: ’Legeme og blod’)
• Han velsignet Abram på vegne av Den høyeste Gud
• Abram, som representant for troens folk, betalte Melkisedek tiende.
  1 Mos 14:17ff

Bønnens mange ansikter

I går fokuserte jeg på mennesket Jesus som lærte lydighet ved å lide. I de samme versene stod det litt om hvordan han bar fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer.

Det tegnes et bilde av en dramatisk bønn. Sannsynligvis har brevskriveren Getsemanekampen i tankene. Det som får meg til å skrive ’sannsynligvis’, er stadfestelsen av at Jesus ble bønnhørt da han ba til ham som kunne frelse ham fra døden*. Den eneste måten jeg kan se at bønnen om frelse fra døden ble hørt er gjennom oppstandelsen.

Når jeg tolker dette inn i min hverdag, betyr det at løftet om bønnhørelse ikke nødvendigvis begrenses til det dennesidige. Det kan like snart peke framover mot oppstandelsen.

Samtidig er jeg åndelig sett allerede død og oppstått med Jesus i det dennesidige, og i den sannhet ligger også forventning om at det er rikelig med forsmak på løftene allerede her. Med den vissheten stiger et annet av bønnens ansikter fram: Lovprisningen. Heller ikke det var fremmed for Jesus: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre….»**

Dagens ’manna’:

Det må være samsvar mellom mitt ansikt og bønnens ansikt

____________________________________
* Hebr 5:7
** Luk 10:21

Mennesket Jesus

Det er vanskelig å skille Jesus som sant menneske fra Jesus som sann Gud. På mange måter blir det også litt underlig for meg som troende å gjøre det.

Når Hebreerbrevets forfatter gjør et forsøk på det, er det fordi det er viktig å vise at han som menneske ga oss et forbilde som preges av lydighet, bønn og lidelse:

Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide.
Hebr 5:7-8

Lidelsesaspektet har en tendens til å bli tonet ned blant oss som tror. Det er hyggeligere å fokusere på hvilen, men lidelsesaspektet er en del av etterfølgelsen. Jesus selv antydet det flere ganger¹.

Paulus skrev at vi er Kristi medarvinger så sant vi lider med ham² og oppfordret Timoteus til å bære lidelsene som en god stridsmann for Kristus Jesus. ³.

I hebreerbrevet er lidelsen knyttet til lydighet. Lydigheten har alltid en pris. Og – for å sitere en av lærerne mine på offisersskolen: Et offer som ikke koster noe er verd like mye som det koster.

Dagens ’manna’:

Lydighet mot Gud kan ha en høy pris

_______________________________________
¹ Mark 10:39 «Det begeret jeg drikker, skal dere drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med...»
² Rom 8:17
³ 2 Tim 2:3