Tilhenger

Før var det nok å være tilhenger av en fotballklubb f. eks. Viking eller Stoke (klubbene er ikke tilfeldig valgt). I dag er det spørsmål om medlemskap i fanklubb, supporterklubb eller klan. Derfor er jeg litt usikker på om begrepet ”tilhenger” lenger brukes annet enn i betydningen trailer, men jeg tar sjansen.

Det kan være en fristelse for kristne ledere å skaffe seg tilhengere. Det behøver ikke være noe galt i det. En som har et budskap å formidle, trenger tilhengere som kan medvirke til at budskapet når fleste mulig. Selv om budskapet får fokus kan det likevel skje at jeg faktisk samler meg eller ’min virksomhet’ (les: Frelsesarmeen) tilhengere som vil være mer tro mot virksomheten enn mot virksomhetens fokus. Da har det skjedd noe galt et eller annet sted.

Døperen Johannes hadde et så sterkt fokus på Jesus at han mistet sine tilhengere til ham:

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus.
Joh 1:35-42

Det har faktisk hent et par ganger at ’mine’ disipler har forlatt ’min’ Jesus-fokuserte virksomhet fordi Jesus ba dem å gå et annet sted. Selv om det menneskelig sett er tøft, er det viktig å løfte blikket å få et Gudsrike perspektiv. Det var det Johannes hadde. At disiplenes hans forlot ham betydde ikke at det han sto for var dårlig eller mindre verd – snarere var det å miste disiplene sine et tegn på at han hadde lykkes. Jeg tror Johannes klarte å se det, og for meg er han et stort forbilde!

Se også "Agnus Dei"

This is the day!

Jeg har sunget det på mange språk, men jeg tror det var i England jeg lærte koret første gang. Siden har jeg brukt det på alle ”arbeidsspråkene” Magna og jeg har hatt: norsk, islandsk, russisk og rumensk. Men jeg mener at jeg har sunget det på flere andre språk også. Koret er mer eller mindre hentet direkte fra bibelen:

Dette er dagen som Herren har gjort;
la oss juble og glede oss på den!
Salme 118:23-29

eller for å si det med Mads Nielsen: Hver dag er en sjelden gave! som for øvrig er tonesatt av Oscar Bandsberg – en forfar til tre av våre barnebarn og som Adam Oscar er oppkalt etter…

Carpe diem!

Springflo

Det har vært litt av et vær de siste dagene. Selv om jeg godt har merket været i Moss, har de sterke inntrykkene kommet via TV. ”Berit” var navnet, og "søstera" som fulgte etter, har jeg ikke hørt navnet på.

Det er et lite paradoks at det hebraiske ordet ”berit” betyr ”pakt”. Gud gjorde en pakt med Noa og lovte at det aldri mer skulle bli en storflom. Nå er det langt igjen før vi nærmer oss det Noa opplevde, men for dem som blir rammet er det vondt - særlig når det går ut over liv slik som på Sørvestlandet i går. Nordpå var det 'kun' materielle skader.

Selv om nordlendinger har en fantastisk evne til å se muntert på det meste tviler jeg på at de som måtte ta bøtter og øsekar fatt gjorde det med særlig glede. Da kan det være litt rart å lese dagens ”oppmuntring” fra Jesaja:

Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.
Jes 12:1-6

Bildet er likevel fantastisk bra. Det er ”overfloden” som gjør det nødvendig å øse. Frelsens kilde er en ”overflod”. Det er mer enn nok for alle. Jeg har sett det, og fryder meg. William Booth så det og gjorde det samme:

Jeg ofte ved bredden så lengtende stod
Og så inn i nådens livgivende flod.
Nå atter jeg er her ved floden, og jeg
Vil ikke gå bort før du helt renser meg.

Nå strømmen alt når meg - jeg føler dens vann,
Jeg hører hans kall som meg helt frelse kan.
Min tro høyt seg hever - helt fri jeg skal bli,
Jeg styrter i floden - dens vann renser meg.

Og nå, halleluja, mitt liv fra i dag
Med glede skal vies til ham og hans sak,
Som villig på Golgata kors ofret seg
Til fullkommen frelse for deg og for meg.*

* Fra sangen ”Å, bunnløse frelse”

Annonsering: Kjærlighet ved første blikk!

Jeg kan herved kunngjøre at nå har også jeg fått den siste utgaven av Bibelen. Det ble storformat med harde permer. En lekker bok og fantastisk flotte fonter som er lette å lese: Kjærlighet ved første blikk! Anbefales herved!

Jeg har en annonsering til: Jeg kommer snart til å endre litt på bloggingen fra mitt daglige bibelstudium. Siden jeg som 14-åring tok bestemmelsen at jeg ville følge Jesus har jeg lest Bibelen regelmessig, men jeg har mange ganger skiftet studiemetode. Her er noen eksempler:

• "Mengdelesing" – å lese gjennom Bibelen på et år.
• "Bibelmeditasjon" - konsentrasjon om et relativt kort avsnitt med påfølgende innlevelse i beretningen.
• "Notatbibelprinsippet" - jeg kopierte en bibelside på et A4-ark slik at jeg fikk rikelig med marg til kommentarer. Dette har jeg selvfølgelig tatt vare på.
• "Leseplaner" - f. eks. Frelsesarmeens/Bibelselskapets plan som holder seg til tekster knyttet opp mot kirkeåret.

Det er dette som har vært utgangspunktet for bloggingen av bibeltekster i snart tre år. En av grunnene til å velge ny metode er at jeg møter igjen de samme tekstene – noen ganger for fjerde og femte gang siden jeg begynte bloggingen.

Jeg kommer nok fortsatt til å ”følge med” på kirkeåret, men fra 1. januar kommer jeg ikke til å blogge tekstene fra leseplanen. Derimot vil jeg ta for meg ”manna” i bok etter bok. Jeg har ikke landet på om jeg skal ta en tanke fra hvert kapittel eller bli værende i et kapittel til jeg opplever at jeg er klar til å gå videre. Det får bli overraskelsen ;-)

Fram til 3. søndag i advent blir det ”tradisjonell” blogging, men så tar jeg pause på bloggen fram til 1. januar. Hermed er det annonsert.

Apropos annonsering – dagens tekst er Jesu annonsering av sitt oppdrag. Det er litt av en proklamasjon og det er ingen tilfeldighet at det er en ”nyttårstekst” – det kulminerer med:

”Han har sendt meg for å … rope ut et nådens år fra Herren!”
Luk 4:16-22a

Jeg tar det til meg og ønsker oss alle et velsignet nytt og nådefullt kirkeår!

Snart

Om det er noe som fortjener betegnelsen ”relativt”, må det være begrepet ’snart’!

I Øst-Europa, måtte jeg be om et mer spesifikt utsagn når noen sa ’snart’. Dersom det da ble sagt 5 minutt – lærte jeg at det betød en halv time.

Jeg trodde at det var et Øst-Europeisk fenomen. Men denne høsten har ’snart’, ’i løpet av dagen’, ’i morgen’ blitt om mulig enda mer relative begrep enn det jeg opplevde i Øst-Europa. Å stå i en byggeprosess kan være en tålmodighetsprøve.

Men hva mener Vårherre når han sier:

”Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg.”
Åp 22:12-17

Det finnes sikkert flere forklaringer på dette. Den enkleste er kanskje at dette kan være et ord til Johannes som enkeltmenneske. Han var en gammel mann da han fikk åpenbaringen på Patmos. I og med at et menneskeliv er relativt kort, vil det ikke være feil å tenke at Herren kommer ’snart’. Jeg tar det til meg som et enkeltindivid og vil være klar når han kommer.

Kanskje vår nye landsmann hadde forstått begrepet riktig da han skrev følgende beskjed på butikkdøra si: ’Jeg er plutselig tilbake’?

Det evige hus

Jeg vet ikke hva Thorbjørn Jagland vil bli husket for, men i den senere tid har jeg hørt om 36,9% oftere enn ”Det norske hus”. Jeg har nok mer sans for ”hus-illustrasjonen” enn for ”36,9-ultimatumet”.

Hus-illustrasjonen brukes også i Bibelen. Noen ganger knyttet til samfunn, som hos Jagland, men også som et bilde på kroppen min. Johannes skriver om at da Ordet ble menneske – egentlig da Ordet ble kjøtt, så ’teltet’ han blant oss. Det blir gjerne oversatt med at han tok bolig i blant oss*. Jeg tror det betyr at Gud tok bolig i en kropp blant oss.

Paulus skriver:

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig.
2 Kor 5:1-9

Jeg tviler ikke på at Jagland trodde på ”det norske hus”, men selv samfunnet er forgjengelig. Derfor er jeg glad for at jeg tror på et ”evig hus” . Det står allerede ferdig, og jeg har kontrakt på overtakelse når den tid kommer.

* Joh 1:14

'Batteri medfølger ikke'

Å lese en slik beskjed kan være litt av en nedtur dersom du ikke husket å kjøpe batterier samtidig.

Jeg mener å huske at jeg leste denne beskjeden på en julepakke med en batteridrevet bil som var en gave fra mormor og morfar. For en gutt er det fryktelig lenge fra julaften til tredje juledag og åpne butikker.

Alt som skal utføre en funksjon er avhengig av at det er noe som setter det i gang og holder det i gang. Dette er for øvrig tanken bak ”Den første beveger” som er et av de fem Gudsbevisene til Tomas Aquinas.

Når det gjelder Guds rike finnes det bibelsk belegg for at en nødvendig ”beveger” forutsetter at noe skal kunne skje:

Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.
Joh 15:5b

Sånn er det bare – og du verden så godt det er at det er ved Ham det skjer og ikke ved meg – for ve meg om det skulle avhenge av det.

Å be salme 143:5-8

Jeg skal lede morgenbønn på offisersskolen om et par timer.

Dagens ord egner seg veldig godt som utgangspunkt for bønn:

v 5 minner meg om hva Jesus har gjort for meg

v 6 uttrykker tørsten jeg har etter ham

v 7a åpner opp for å komme fram med mine konkrete bønneemner

v 7b forteller om et ansikt til ansikt felleskap med den hellige

v 8a er et signal om at jeg vil høre ham i dag, og

v 8b er en bestemmelse om at jeg vil vandre hans veier i dag.

Programmet med sangene vil skal bruke finner du HER

Soldat igjen!

Jeg tror ikke det noen som vil påstå at jeg ikke er ”aktiv” i Guds rike, men de siste par årene har jeg savnet å tilhøre et korps. Det var snakk om å flytte til Moss allerede for drøye to år siden, og i ”interimsperioden” har vi vært ”innskrevet” i Kragerø korps.

Det har dessverre vært sjelden at vi har hatt anledning til å være med der, men vi har vært med å bidra litt økonomisk og det har alltid vært hyggelig å møte May med soldat- og venneflokken.

Men nå er vi endelig på plass i Moss. Vi har begynt i korpset og er ”ordentlige” soldater. Vi får nyte ”overfloden i Guds hus” og vi ”drikker av gledens bekk”. Det er noe spesielt med ”de helliges samfunn”:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.
De får nyte overfloden i ditt hus,
du lar dem drikke av din gledes bekk.
For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys.
Sal 36:6-11

Kvernsteinen

Gamle gårdstun har ofte en gammel kvernstein eller to stående. Steinene er preget av ”oppgaven” de har hatt og mange av dem er vakre monument i gamle kulturlandskap.

Å ferdes i slike landskap gir gode følelser, og kvernsteinene bidrar til slike gode opplevelser.

Derfor blir det et paradoks når Jesus bruker kvernsteinen i et bilde som kunne vært hentet fra en ”Mafiathriller”:

’den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.’
Matt 18:1-11

Det er litt av et ansvar som påhviler dem som fører andre vill. Jeg skal ikke svare for andre. Mitt ansvar er hva jeg lærer ”de små”. Derfor nekter jeg å inngå kompromiss i forhold til det jeg ser som sant i Guds ord.

Hvem er ”minst”?

’Minst’ kan brukes både positivt og negativt. Det er mye ”lillebror” kan som bare han kan. Paulus kaller seg den ”minste”, og den minste i menneskers øyne kan være den største i Guds rike. Når vi leser Jesu liknelse om de ’minste’, danner det seg fort et bilde av en utsatt gruppe. Det er de sultne, tørste, fremmede, nakne, syke og fengslede som blir karakterisert som hans ’minste’.

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
Matt 25:31-46

Sosiologen ville sannsynligvis kalt dem de ’marginaliserte’. I den teoretiske verden er dette betegnelsen på minoritetsgrupper eller personer som ender opp med å «bevege seg i en gråsone mellom sosial integrasjon og samfunnsmessig utstøtning»*.

Samtidig er det klart at alle mennesker i løpet av livet kan komme inn i situasjoner der de i en periode vil oppleve at de er i behov av særlig støtte og omsorg. For en del år siden kom Jens-Petter Jørgensen boka: ”Sterk nok til å være svak” med undertittelen ”Hva som kan skje når en våger å snakke sant om livet...”.
Det kreves mot å skulle ta imot omsorg. Jeg tror de aller fleste er mest komfortable med å gi. Men for at det skal være fri omsorgsflyt kreves det både givere og mottakere. Gud hjelp meg til å være begge deler!

* Kilde: Wikipedia

Grunnlaget

Å legge et godt grunnlag er viktig uansett hvilket område vi snakker om. Jeg har ikke fått løpt så mye som jeg ønsker i det siste, men i dag vil jeg ut en tur slik at grunnlaget ikke blir ødelagt. En travel periode med dårlig tilgang på dusj etc. er årsaken, men nå har jeg ingen unnskyldning.

Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen.
Hebr 3:12-14

Det er viktig å legge et godt grunnlag i begynnelsen. Jeg var heldig som hadde brennende kristne rundt meg i oppveksten. Da jeg selv tok en bestemmelse at jeg ville følge Jesus, fikk jeg med en gang en rekke utfordringer – og da jeg ikke lenge etter flyttet til Tromsø kom jeg til et ungdomsmiljø hvor Jesus, Bibel og evangelisering stod i fokus. Et godt grunnlag ble lagt. Jeg har holdt fast på det grunnlaget og fryder meg over at jeg har del i Kristus.

Premillennialisme eller?

Ordet er ikke en del av det daglige vokabularet hos folk flest. De som er opptatt av endetiden, eller eskatologi som er fagordet for læren om de siste ting, vil derimot være kjent med hva som menes med ”premillennialisme”. Ordet beskriver troen på at ”bruden” (det vil si de troende som er Guds menighet) blir rykket opp til himmelen før tusenårsriket blir en virkelighet.

Dersom Jesu liknelse om brudepikene i Matt 25:1-13 skal tolkes inn i endetidsdramaet, antyder den en delvis bortrykkelse. Det vil si at brudepikene som ventet, men ikke var klare, blir værende igjen. Det faktum at de ventet på brudgommen, tyder på at det ikke var noe i veien med troen på ham som skulle komme, men det var likevel noe som manglet.

Betyr det at de dårlige brudepikene går fortapt?
Det er umulig å si, men frelseshistorien forteller også om en trengselstid etter at ”bruden” er rykket bort. Det er flere tekster som antyder at mennesker skal komme til tro under trengselen også – selv om det fører til forfølgelse.

Samtidig kan det godt være at Jesu eneste anliggende var å si tydelig at vi alltid må være rede, og at han ikke hadde til hensikt å gi et innsyn i den frelseshistoriske kronologi. Bildet er uansett sterkt og en viktig påminnelse.

’Morning star’ og ’Carpe diem’

Det har handlet om navn denne uka, og det fikk meg til å tenke på en marsj. Det er faktisk noen både i og utenfor Frelsesarmeen som liker hornmusikk. De mest fanatiske tar det som en selvfølge at alle verdsetter denne litt spesielle sjangeren. Selv om jeg hører med til dem som liker god hornmusikk, innser jeg at det kan oppfattes litt ’sært’.

Dersom du hører til oss litt ’sære’, har du sannsynligvis hørt marsjen ’Morning star’.

Morgenstjernen er et av navnene som Jesus bruker om seg selv i Åpenbaringen 22:16. Bilder som det å gå fra mørke til lys, eller å gå fra natt til dag er brukt i Bibelen. Da passer det at Jesus er den som får dagen til å bryte fram. Det er det som gjør at jeg ”tilhører dagen” og kan ta til meg dagens vers:

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.
1 Tess 5:1-11

Jeg griper dagen og oppfordrer deg til å gjøre det samme – Carpe diem!

PS
Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.
2 Pet 1:19

Det viktige navnet

Navn er viktig.

Et av de første oppdragene Gud ga mennesket, var å gi navn til alle dyrene på jorden*. I boka ”The Namer”, tar Matt Rawlins opp sammenhengen mellom navn og identitet.
Mennesket er skapt i Guds bilde og lengter etter ham – jeg tror det er en av grunnene til at vi mennesker er opptatte av hans navn.

Det som har med hans identitet å gjøre, berører også min identitet. Av samme grunn tror jeg at det var viktig for Gud å åpenbare sitt navn som et verb. I ”Troens grammatikk” skrev jeg om hvordan Jesus åpenbarte resten av Guds navn: ’jeg er …’, og i dag leser jeg:

Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.
Joh 17:20-26

Hvordan kunne Jesus si ’jeg skal fortsette å gjøre det kjent’ når han visste at han skulle dø innen kort tid?

Jeg tror at han visste at disiplene ville forstå at dette var en viktig del av deres misjon. Som Jesus med sitt liv åpenbarte Guds navn (les ’Guds identitet’), skal Jesu legeme i dag (les ’du og jeg’) åpenbare 'det viktige navnet' for en verden som lengter etter identitet.

* 1 Mos 2:19-20

Krystallklart

Noe av det som fascinerte meg da vi flyttet til Island for snart 30 år siden, var hvor ”klart” det var der. På dager med ”klarvær” virket det som om sikten var ubegrenset – ja, jeg syntes at jeg så klart helt inn i horisonten.

Årsakene kan ha vært flere. Det var godt med ”trekk” i lufta, og med lite trafikk og fornybar energi i jordvarmen, var det minimalt med forurensing.

Guds vilje er krystallklar:

”…det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.”
Joh 6:37-40

Klarere kan det ikke sies, men med lite ”trekk” i lufta, travel ”trafikk” og forurensing fra ”fossile” brennstoffer i stedet for fra en fornybar kilde, kan det være vanskelig å få øye på.

Se også: Gave med tapsgaranti

Vis og forstandig

Jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på å bli beskrevet på en slik måte. Men hvordan blir dette i forhold til følgende utsagn av Jesus:

«Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»
Matt 11:25-30

Hvordan kan jeg forstå dette når jeg vet at visdom er en egenskap som er høyt skattet i Guds ord?

Salomo prises både av Gud og mennesker for sin visdom. Jakob oppfordrer alle som mangler visdom til å be om det. I lista over nådegaver plasserer Paulus visdoms tale først.

Jeg tror svaret er enkelt. Det er veldig lett for meg å falle i fristelsen å ”stole på min forstand”. Forstand og visdom som ikke er knyttet sammen med en erkjennelse av at det er veldig mye jeg ikke forstår og ikke har lys over, kommer i konflikt med åpenheten som kreves for å oppdage åndelige sannheter. Dersom visdom og forstand løsrives fra en oppriktig søken etter det eksistensielle, kan det da i det hele tatt kalles visdom eller forstand?

Troens ”grammatikk”

Grammatikk blir beskrevet som språkets skjelett. Kan det være at troens skjelett også er grammatikk?
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…

…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:

Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.

Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.

Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.

Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011

Les hele #46 i NB elektroniske arkiv

Et stort skritt

”Et lite skritt for et menneske, et stort sprang for menneskeheten” sa Neil Armstrong da han tok det første skrittet på månen den 21. juli 1969.

Gjett om jeg fulgte med?

Jeg har fremdeles en liten konvolutt som det står ”Månestoff” med gutteaktige kråketær på utsiden. I denne sammenheng var ”stoff” avisutklipp fra månelandingen. Jeg tenkte det ville komme til nytte en gang som bakgrunn for en stil eller en særoppgave – men det ligger der fortsatt…

”Et stort skritt for meg, men selv om det angår hele menneskeheten, spiller mitt skritt liten eller ingen rolle” Jeg tenker naturligvis på:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.
Joh 5:24

Jesu ord har gyldighet. Det er det viktigste skritt et menneske kan ta, mye viktigere enn en månelanding, enten det er konkret eller i overført betydning som Stoltenbergs CO2-rensing.

Jeg mener ikke at CO2-rensing er lite viktig – kanskje det er det viktigste av alt som ikke er viktig, for å ”misbruke” et sitat av pave Johannes Paul 2. Men det viktigste skritt et menneske kan ta er jeg glad for at jeg har tatt.

’Datonerdenes’ store dag

Av og til føler jeg meg som en 'datonerd'. Da jeg var på sosialtjenestens lederkonferanse i forrige uke, kunne jeg ikke la være å kommentere den ”vakre datoen” 20111102.

Jeg vet at det ikke er norsk skrivemåte for datoer, men ”systematikeren” i meg begynte for flere år siden å merke både dokumenter og bilder med rekkefølgen år, måned og dag. På den måten legger dokumentene seg i kronologisk rekkefølge.

Når vi i dag skriver 111111 spiller det ingen rolle hvilken ”norm” du bruker for å registrere den spesielle datoen.

Siden ’11’ er dagens tall velger jeg vers 11 fra dagen bibelord:

Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme.
Rom 10:3-13

Det har nok hendt at jeg er blitt gjort til latter når jeg har bekjent min tro. Jeg har til og med fått juling for det, men jeg har aldri opplevd at det har festet seg noen skam ved det. Snarere tvert imot. I troens verden er det mye som blir snudd på hodet – jeg tror forresten ikke at det finnes datoer i den verdenen ;-)

Sen publisering

På grunn av den spesielle datoen i dag publiseres innlegget på bloggen den
11.11.11 11:11

Men for meg er det bare én!

Jeg har ikke problemer med å se at det er mange vakre kvinner, men for meg er det bare én. Det er et valg jeg har gjort og jeg har aldri angret på det.

På grunn av arbeidsoppgavene vi har, hender det ganske ofte (for ofte…) at vi befinner oss langt fra hverandre geografisk. Selv om jeg lengter, opplever jeg likevel at vi er nære hverandre – til og med når vi befinner oss på forskjellige kontinenter.

I dag er det ikke et kontinent som skiller oss - kun en fjord og 150 km, og jeg treffer Magna igjen i ettermiddag. Vissheten om det gjør at jeg gleder meg allerede.

Bildet om forholdet mellom ektefeller er ofte brukt i bibelen. Dagens ord handler ikke om det, men fikk meg likevel til assosiere slik jeg har gjort:

Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.
1 Kor 8:5-6

For meg er det bare én Gud og én Herre. Det er et valg jeg har gjort og det har jeg heller aldri angret på, for jeg lever ved ham. Det hender nok at det kan virke som om vi er på forskjellige kontinenter, men han oppleves likevel nær. Vissheten om at det kommer møtepunkter med sterkt nærvær gjør at jeg gleder meg allerede....

Elvis, Stanley og Steinar

Disse tre har sannsynligvis aldri møtt hverandre, men de har en ting felles. De synger om Guds hånd. Elvis Presley sang: ”Put your hand in the hand” i 1971, og det var en av de meste populære sangene i min ungdom.

Stanley Ditmer skrev en av den internasjonale Frelsesarmeens mest populære sanger: ”Trygg i hans hånd”, mens Steinar Albrigtsen gjorde en flott og personlig versjon av: ”Min framtid er i Herrens hender” på plata perleporten.

Dette er bare et lite knippe av sanger om et fantastisk tema som har mange støttepunkter i Guds ord:

«Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.»
Joh 10:22-30

Så, Elvis, jeg tok imot utfordringen og la min hånd i hans et år før du sang om det, og akkurat det, Stanley, gjør at jeg kan vitne sammen med deg om at der er jeg trygg, og når det gjelder fremtiden, Steinar, så ligger den også i hans hender.

Hva betyr det at Gud er for oss?

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg slet med retorikken til George W. Bush. Verst var det da de som ikke støttet hans antiterrorkampmetoder umiddelbart ble stemplet som fiender.

Dagens bibelord kan fort misbrukes i et maktspill. Gott mit uns («Gud med oss») var det preussiske kongehusets valgspråk fra 1701. Også etter monarkiets fall i 1918 ble valgspråket benyttet av den tyske hæren. Nazistene skal ha brukt det under 2. verdenskrig.

Er Gud for oss, hvem er da mot oss?
Rom 8:31-39

Jeg tror ikke dette handler om at Gud sanksjonerer alle de metoder hans barn velger å bruke i ulike sammenheng. Snarere er det ment som en trøst for dem som er svake i seg selv. Kanskje dette er Paulus sin tolkning av saligprisningene?
Jeg kjenner aldri større ro enn når jeg er ”hjemme ’i’ Gud”. Der opplever jeg meg 100% trygg og ivaretatt. Han er for meg – da blir det egentlig uinteressant om det er noen som er mot meg. I Kristus seirer jeg uansett.

Den første løvetann

Jeg tror det er lenge til, men med den milde høsten vi opplever nå, skulle det ikke forundre meg om det kan dukke opp en forvirret løvetann nå i november?

Men i dag er det Alf Prøysens sang jeg tenker på.
Den litt eldre venneflokken har akkurat frarøvet pjokken på fire gleden over å ta med seg en løvetann hjem til mor. Mor reagerer akkurat slik venneflokken forutså: Hun gir pjokken ros:

“Du si’r det for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”

Dersom trøst skal ha en effekt, må den oppleves som mer enn en klisjé. Den må være forankret i oppriktig omsorg:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.
2 Kor 1:3-7

En flott tanke for dagen: Jeg skal trøste med den trøst jeg selv har mottatt fra Gud.

Motstykket

Som gutt lo jeg godt av historien om den lille gutten som gråt fordi han ikke hadde ferie slik alle de andre. Den fremmede voksne som forsøkte å trøste, kom til kort da grunnen til at gutten ikke hadde ferie var at han ikke hadde begynt på skolen.

Da jeg senere jobbet i barnehagen ble jeg kjent med Albert Åberg. I ei av bøkene kjedet han seg veldig, men da ble det enda kjekkere når kameraten kom på besøk. Den enkle filosofien var at man må kjede seg for å vite hva som er kjekt.

Noe som er positivt og godt, verdsettes først fullt ut når jeg har sett og opplevd motstykket. Det er slike kontraster som kommer fram i ”Saligprisningene”. Selv om utsagnene utvilsomt kan tolkes åndelig, har jeg ingen problemer med å ta dem med meg inn i min konkrete verden – ja, hvor går egentlig skillet hvis det i det hele tatt finnes et skille?

På en allehelgensdag er det godt å stanse for denne sannheten:

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Matt 5:1-12

Se også: Allehelgensdag

Hvordan står det til?

Et vanlig spørsmål som ikke alltid får et ærlig svar. Det kommer litt an på setting, tonefall, øyekontakt og hvor godt jeg kjenner den som spør. Er det en høflighetsfrase eller oppriktig interesse?
Og – når det er jeg som spør, gjør jeg det fordi jeg har en anelse om at det går bra med vedkommende, eller er det fordi jeg vet at han har hatt det vanskelig?
Hebreerbrevets forfatter har hatt et utfall mot åndelig umodenhet, og så sier han:

Men når det gjelder dere, mine kjære, er vi overbevist om at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei, selv om vi taler som vi gjør.
Hebr 6:9-12

Hyggelig å få melding om at en med åndelig teft mener at det generelt sett står bedre til, men kanskje enda viktigere å la spørsmålet ”hvordan står det til med deg?” stå åpent? Det kan jo være at det er en som virkelig trenger å få et slikt spørsmål – ikke minst knyttet opp mot de eksistensielle spørsmålene. Men da er det viktig å ha tid til å lytte…

’Bare’ lyset er igjen?

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset.Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Matt 5:13-16

Dette avsnitt er et av dem som ofte har dukket opp de siste par - tre årene. Det er ikke så rart, for de få versene fra Bergprekenen er utrolig viktige. De er blant annet utgangspunktet for en av John Wesleys 48 standard-taler som danner mye av grunnlaget for hellighetslæren både i metodismen og salvasjonismen. Og – kanskje enda viktigere: De beskriver motivasjonen for et sosialt engasjement.

Både dette og flere andre aspekter har jeg reflektert over tidligere. Derfor stiller jeg spørsmålet: Er det ’bare’ lyset som gjenstår å kommentere? Jeg må bruke hermetegn på ’bare’ av den enkle grunn at dette egentlig er noe av det aller viktigste jeg kan skrive om. Lyset må være viktig fordi det var det første Gud sa at skulle bli til i skapelsesprosessen. Det hadde ingenting med skapelse av sol eller måne å gjøre – for det kom senere.

Var det første skrittet mot skapelse en erklæring av at Gud selv identifiserte seg med skaperverket? Gud er lys, og i inkarnasjonen kom lyset til verden.

Mysteriet er at jeg ved gjenfødelsen i Kristus, på samme måte som han selv, får del i oppdraget å være lys i verden. Og det av den enkle grunn at mennesker trenger lys for å finne veien til Far.

’Nasjonalsanger’

Vi nærmer oss Allehelgensdag.

Det har vært fleipet en del med at vi kristne synger sanger om himmelen som om de var nasjonalsanger. Egentlig er det ikke så dumt. Det er jo hos Gud vi hører til enten vi er hjemme hos ham her på jorda, eller tenker oss en evighet sammen med ham.

I dag skal jeg være sammen med Helge Gudmundsen. Han skal snakke om sitt engasjement i ”Flatåsen Lions”, men er også kjent fra bl.a. ”Salmer til alle tider”. For noen år siden hadde vi besøk av ham i Templet. Da sang vi en ’nasjonalsang’ skrevet av Leonard Gudmundsen – Helges far:

Hjemme i himlen skal ingen mer gråte.
Herren skal selv tørke tårene av.
Hjemme i himlen skal ingen mer sørge.
Ingen skal dø eller legges i grav.

Kor:
Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel
når alle frelste er berget i havn!
Tenk for en jubel, ja, tenk for en jubel!
Lovsangens emne blir Frelserens navn.

Og da kan jeg si med Paulus:

Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!
1 Tess 4:13-18

... og det er flere ord til trøst og nytt mot både hos Paulus, Leonard og mange, mange andre.

'Engler i oppdrag'

… var tittelen på ei bok som kom på begynnelsen av 80-tallet. Den ble sterkt omdiskutert og det kan virke som om det som har med engler å gjøre ofte blir mistenkelig- eller latterliggjort. Ettersom jeg ikke lenger husker innholdet, kan jeg ikke uten videre gå god for boka, men jeg tror at Gud fortsatt bruker engler i sin tjeneste og bokas tittel er god, så derfor låner jeg den.

I den første menighet var engler en ”naturlig ingrediens” i hverdagen. Derfor forundrer det meg at også mange troende er skeptiske til opplevelser som involverer engler. Uten blygsel skrev Johannes ned alt det som en engel hadde vist ham, og i det siste kapittelet i Åpenbaringen skriver han:

Gud … har sendt sin engel for å vise sine tjenere det som snart skal skje.
Åp 22:1-7

Gud har ved noen få anledninger overrasket meg med ’englebesøk’. Jeg har ingenting imot at det skjer oftere.

Sterkt ”budskap”

I helga var det enda et tragisk drap i Oslo, og i går var det uhyggelige bilder av ”Gud” skrevet i blod i flere av tabloidavisene. Ærefrykten for livet er under sterkt angrep, og budskapet fra i sommer er viktig å gjenta: Kjærligheten må bekjempe ondskapen.

Gud er kjærlighet, og som livets skaper gråter han over drap. Bibelen forteller at blodet av de drepte ’roper til Gud’*. På ei glassdør i Oslo ble dette gjort bokstavelig, og jeg undrer meg over hva som ligger bak det fortvilte ”ropet”.

Mysteriet er at det eneste botemiddelet mot ondskapen også handler om blod. Hebreerbrevets forfatter sier at vi som troende er kommet

’….til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.’
Hebr 12:22-24

Jeg vet at jeg beveger meg i troens landskap. Ordene mine i dag blir fort ”dårskap” fordi betydning av Jesu blod ikke kan forstås fullt ut med det menneskelige intellekt. Men når jeg rystes av ”blodets tale” etter drapet av en ukjent person i Oslo, kan jeg med min menneskelige forstand forstå hvordan en Far opplever at Sønnens blod ”roper” til ham… Adskillig vanskeligere er det å begripe at det blodet ble utgytt for meg, men jeg tror det og takker for at det er sant. Underet er at jeg opplever det akkurat slik: Som sant!

* "Din brors blod roper til meg fra jorden"
1 Mos 4:10