Den første løvetann

Jeg tror det er lenge til, men med den milde høsten vi opplever nå, skulle det ikke forundre meg om det kan dukke opp en forvirret løvetann nå i november?

Men i dag er det Alf Prøysens sang jeg tenker på.
Den litt eldre venneflokken har akkurat frarøvet pjokken på fire gleden over å ta med seg en løvetann hjem til mor. Mor reagerer akkurat slik venneflokken forutså: Hun gir pjokken ros:

“Du si’r det for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”

Dersom trøst skal ha en effekt, må den oppleves som mer enn en klisjé. Den må være forankret i oppriktig omsorg:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.
2 Kor 1:3-7

En flott tanke for dagen: Jeg skal trøste med den trøst jeg selv har mottatt fra Gud.