Send din ild!

I dag er det en lengre refleksjon knyttet til teologien i William Booths sang: «Send din ild!», og jeg begynner med et sitat fra ham:

«Jeg står nøyaktig hvor jeg stod for 50 år siden. Ved den samme Jesus, forkynner jeg full og fri tilgivelse for det verste og mest håpløse menneskebarn, og ved den samme Hellige Ånd, forkynner jeg kraft slik at den svake kan mestre sin onde natur og overvinne enhver fristelse.»

William Booth skrev dette i War Cry i mars 1894. I forbindelse med at det var 50 år siden hans omvendelse satte han i gang en innsamling for å finansiere en kampanje slik at bevegelsen hans kunne nå enda lenger ut med evangeliet.

En måned senere, den 14. april 1894, publiserte han i samme blad en sang til ”bruk ved jubileumskampanjen i dette og andre land”. Sangen inneholdt bønnen ”Gi oss på ny en pinsedåp – send din ild!”

Sangen er altså knyttet opp mot en stor evangelisk satsing og er en innrømmelse av at et slikt mål aldri kan nås uten kraften fra Den hellige ånd. «Jeg kan ikke minnes å ha hørt eller lest noe om hvordan denne sangen ble til» skriver Dahlstrøm, «men den kommer fra hans eget brennende hjerte og åndsfylte sjel» (1).

Det har han dekning for i William Booth’s egne ord. Da han sendte ut sin nyttårshilsen til sitt folk i 1906 skrev han en refleksjon over hva han ville gjøre dersom han ble kalt til å leve livet på nytt, han avsluttet slik: «Jeg ville søke å bli fylt av Ånden og lik de gamle apostler trakte etter å gå omkring i verden og formidle den Hellige Ånd, ved å puste lys, håp og kraft på menneskenes sjeler.» (2)

Den oversettelsen vi bruker i Norge er slik:

Å Kristus, guddomsflamme skjønn,
Send din ild!
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn,
Send din ild!
Se på vår trang, hør på vårt rop,
Til deg alene står vårt håp,
Gi oss på ny en pinsedåp,
Send din ild!

Å, sett vår sjel i hellig brann
Send din ild!
Den ild vårt hjerte rense kan
Send din ild!
Den styrker oss i prøvens tid,
Den gir oss seier i hver strid,
Bevarer sjelens kledning hvit,
Send din ild!

Din ild vil gi oss kraft og mot –
Send din ild!
Å bringe verden for din fot
Send din ild!
Her på ditt alter ofrer jeg
Mitt liv, min tid, mitt alt til deg,
Med ilden, Gud, besegl nå meg!
Send din ild!

I de senere årene er det gjort en del undersøkelser for å spore opphavsmann til oversettelsen uten å lykkes. Pinsevennenes grunnlegger i Norge, T. B. Barratt brukte sin egen oversettelse: "O Gud, giv livets Hellig ånd", men den er så annerledes at det er lite trolig at de to oversettelsene har noe med hverandre å gjøre.

Oversettelsen vi bruker har utelatt vers to i den engelske originalen. I min oversettelse går det verset slik:

Elias Gud, se på vår nød
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor
Den bringer lyset fra ditt ord
Forvandler livet her på jord
Send din ild.

Det er mulig at verset er utelatt på grunn av den uvanlige referansen til Elias Gud som kun er brukt en gang i Bibelen (3). Booth valgte sannsynligvis å bruke dette bildet fordi ilden er så sterkt tilstede i beretningene om Elia. På Karmel svarte Gud Elias bønner med en ild som slukte både offeret og alteret, og da Elias liv på jorden var over ble han hentet opp i en ildvogn (se gårsdagens refleksjon).

Selv om sangtekstene hadde en sentral rolle i trosopplæringen, er jeg usikker på om alle detaljene i Booths sanger var gjenstand for grundig teologisk refleksjon. Sannsynligvis er det viktigere og riktigere å spørre hva som er hovedbudskapet sangen formidler enn å lete etter teologien bak bruken av mer eller mindre poetiske utsagn i en enkelt linje.
 
Om jeg velger å se etter hovedbudskapet er det relativt lett å konkludere. Sangen «Send din ild!» formidler en tro på at den Ånd og ild som falt på pinsedagen ikke bare var noe for de første disiplene, men er en virkelighet og en opplevelse som er tilgjengelig for troende i vår tid. En slik tolkning vil også kunne legitimeres når vi vet at sangen var skrevet til en spesiell kampanje.

Dersom jeg velger å se på enkeltdetaljer, er det fort gjort å bevege seg inn i vanskelige teologiske områder. Det kan enkelt illustreres med å gå til sangens første linje: Å Kristus, guddomsflamme skjønn! (4). Både den norske oversettelsen og Booths original kan sees som et uttrykk for poetisk frihet, og ikke som et teologisk utsagn. Tolkes det teologisk, blir det fort mange spørsmål:

Er det Kristus eller Den hellige ånd som er den brennende, rensende flamme? Er det Guds Sønn eller Faderen som sender Den hellige ånd? (5) Døperen Johannes sa at Jesus skulle døpe med Den hellige ånd og ild (6), mens Jesus forkynte at han ville be sin Far om å gi disiplene en annen talsmann som skulle være hos dem for alltid (7). Benytter Booth seg av poetisk frihet, eller er det et uttrykk for at Booth ikke var skolert til å ta en kritisk, objektiv vurdering av sine egne teologiske formuleringer? (8)

Det blir enda flere spørsmål dersom vi følger originalteksten til linje to. Der heter det: "Thy blood-bought gift today we claim" (9). Hvilken gave er det snakk om? Ut fra konteksten må det være Den hellige ånds ild, men ble den kjøpt ved Jesu blod?

Løsepengeteorien er isolert sett gjenstand for tung teologisk debatt om ikke vi skal blande inn flere elementer. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at Den hellige ånd hadde blitt sendt over alle mennesker dersom forsoningen ikke hadde funnet sted. Så da er det vel mulig å se Den hellige ånd som gaven som er tilgjengelig som en konsekvens av Jesu offer? Er det mulig at Booth ikke benytter seg av en poetisk frihet, men er helt bevisst også i de små detaljene? Dersom vi går tilbake til Greens konklusjon at Booth mer og mer så helliggjørelsen som det grunnleggende aspektet i forløsningslæren i «begge verdener», vil det ikke være mulig å skille resultatet av Jesu død og Den hellige ånds utgytelse fra hverandre. De er riktignok to hendelser på den frelseshistoriske linje, men for Booth er de uløselig knyttet sammen. For ham og hans bevegelse, er det nettopp «blod og ild» det handler om.

William Booths liv og tjeneste var preget av en generell pragmatisme. Denne tok han også med seg inn i økumeniske sammenheng. Laura Petri kommenterer at han fikk kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin (10). Pragmatismen og det faktum at han ikke var fagteolog, kombinert med at han advarte sine offiserer mot å delta i teologiske debatter, har etterlatt et inntrykk av Booth ikke var opptatt av teologi. I følge Roger Green er denne oppfatningen direkte feil: Selv om Booth teknisk sett ikke var skolert teolog var han likevel ledet av en teologisk overbevisning som var svært viktig for ham.(11)

Jeg mener at det kommer tydelig til uttrykk i sangene hans. De gjengir ikke bare en et aspekt av hans teologi, men selve essensen. Om oppdraget kan defineres som «suppe, såpe, frelse», finner teologien sin definisjon i «blod og ild». Og den teologien kan til og med synges med grunnleggerens egne ord!

Dagens 'manna' må bli:

Send din ild!

---------------------------------------------
PS - denne kommentaren til "Å, Kristus, guddomsflamme skjønn" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012

FOTNOTER
(1) Dahlstrøm: "Ord i samklang" 1991 s 146.
(2) Som sitert i Barnes: "Words of William Booth" 1975 s 46
(3) 2 Kong 2:14
(4) Engelsk: Thou Christ of burning, cleansing flame
(5) Jfr filioque-striden som førte til det store skisma i 1054 e.Kr. Den handlet om Den hellig ånd var utgått fra Faderen eller fra Faderen og Sønnen.
(6) Matt 3:11
(7) Joh 14:16
(8) Green: War on two fronts s 99
(9) Oversatt: Vi gjør hevd på din blodkjøpte gave!
(10) Laura Petri: ”Perlefiske” s. 105
(11) Green: War on two fronts s 96

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 
Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Jordskjelv – et bilde på Den hellige ånd

I dag våkner jeg opp til den første morgenen i Moldova og et nytt kapittel i mitt liv som en Jesu etterfølger. Vi hadde ikke vært mange ukene i Moldova under vårt første opphold for elleve år siden, da vi en natt ble vekket av et kraftig jordskjelv. Den svære blokka vi bodde i rugget kraftig og det klirret i lysekroner og glass. Bilalarmene ble utløst av skjelvet, og den lyden blandet seg med skrittene fra dem som i panikk forlot bygningen. Det var uhygge. «Huff» sa jeg til Magna, «det var skremmende!» - «Ja», svarte Magna og snudde seg. Noen øyeblikk etter hørte jeg at hun igjen sov sin trygge søvn. Det er deilig å være gift med en som ikke får panikk.

Når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg påpekte i går, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Jeg har et helt spesielt opplevelse knyttet til akkurat disse versene. Den delte jeg på bloggen for tre år siden: «Ord jeg aldri glemmer». Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26

Vind – et bilde på Den hellige ånd

Jeg tar for meg bildene på Den hellige ånd i tilfeldig rekkefølge. Hver på sin måte tilfører de ny innsikt i hvem Den hellige ånd er og hva som er hans funksjon. Når jeg i dag stanser for vinden, forbinder jeg den først og fremst med kraft. Helleristninger viser at menneskene tidlig oppdaget hvordan de kunne gjøre seg nytte av vindens kraft ved å sette seil på båtene. Sterke naturfenomen ble ofte koblet med gudenes aktivitet (1).

Også i jødisk-kristen tro er naturfenomenene forbundet med måter Gud åpenbarer seg på (2). Samtidig er det viktig hendelse i Elias liv som viser at Gud ikke automatisk er knyttet til et naturfenomen. Da Herren skulle gå forbi Elia var han ikke i stormen, jordskjelvet eller ilden, men i den skjøre stillheten (3).

Likevel er vind det første de 120 merket da Den hellige ånd kom på pinsedagen:

Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.
Apg 2:2

Det er ingen overraskelse. I betydningen av det hebraiske Ruach og greske Pneuma er «ånd» og «vind» synonymer i likhet med «pust». Det er også interessant at Jesus under samtalen med Nikodemus sa:

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»
Joh 3:8

Dette er sagt i sammenheng med undervisningen om å bli født påny. Den som er født av Ånden blir som Ånden – det vil si at han ved å bli ledet av vinden, blir som vinden. Jeg har møtt mennesker som har sagt ting og gjort gjerninger som bekrefter dette bildet. Menneskelig sett aner jeg ikke hvor det de bidrar med kommer fra, men fordi de er født av Ånden og ledes av Ånden, ser jeg bildet – og jeg vet at de kommer til å fortsette å gjøre uforutsette ting – med andre ord – jeg vet ikke hvor de farer hen.

Det er også interessant at englene forbindes med vind:

Om englene sier han:
Han gjør sine engler til vinder,
sine tjenere til flammende ild.
Hebr 1:7

Og ettersom englene er våre medtjenere, skal vinden og ilden også prege mitt liv.

Dagens ‘manna’:

Hellighetslivet leves midt i vinden!

---------------------------------
(1) Jfr for eksempel ble lyn og torden i Norrøn mytologi forbundet med Tor med hammeren.
(2) Hvordan Gud åpenbarer seg blir kalt for Teofani. I jødisk-kristen tradisjon er Bibelen hovedkilden.
(3) Jfr 1 Kong 19:11-12

Språk – et bilde på Den hellige ånd

Det tok noen år med bibellesning og fellesskap med Den hellige ånd før jeg gjorde en oppdagelse som er blitt veldig viktig for meg. Jeg har skrevet om dette i Krigsropet og publisert det her på bloggen, så dersom dagens blogg gir mersmak, anbefaler jeg innlegget «Pinse = jul».

Kortversjonen er at Den hellige ånd kom som «tunger av ild» på den første pinsedagen. Det er ingen sensasjon at ordet «tunge» på gresk er det samme som språk, for slik er det på veldig mange språk. Ilden er et viktig bilde på Den hellige ånd. Det vil jeg komme tilbake til i en senere blogg, men - hva om «tungen» eller «språket» er et minst like viktig bilde?

Jeg tror det er minst like viktig. I morgen reiser vi tilbake til Øst-Europa. Mange av konfliktene i områdene vi skal arbeide i, handler om språk. Språk gir identitet, og når det skjer politiske endringer som også berører hvilket språk som skal være det «herskende», blir det truende på grupper som ikke identifiserer seg med det herskende språket.

Den hellige ånd kom som språk for å gi de troende en felles identitet. Det var ikke ett språk i den forstand at det var samme ordforråd og grammatikk – kanskje det viktigste med tungetalen nettopp var å få fram mangfoldet i uttrykksformer(?) - for Den hellige ånds språk forener og er noe langt mer enn tungetale:

Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.
Rom 8:26b

Jeg nyter å være i samme rom som Magna (kona mi). Vi trenger ikke å si noe, for det er et språk som forener oss og som ofte gjør ord overflødige. Det kalles kjærlighet. Kjærligheten er et ordløst språk. Det kan være vanskelig å forstå, men en som har grepet kjærligheten, vet hva det er, og da blir det veldig reelt. Man forstår det «uforklarlige», man griper det som virker umulig å gripe med forstanden, men for at det skal skje må jeg velge å gi kjærligheten rom.

De 120 som var samlet på pinsedagen, hadde fått et umulig oppdrag. De skulle formidle noe de ikke helt hadde grepet selv. De trengte et «språk» som både ga dem identitet, og som gjorde det mulig å formidle det «ufattelige». De som våger å miste seg selv ved å tro evangeliet og ta imot Den hellige ånd, skjønner hva det dreier seg om. De merket det, de som så og hørte de 120, og de ville ha det samme. Når Den hellige ånd griper inn i vår samtid, skjer det samme, men da må jeg formidle evangeliet med Den hellige ånds «språk», det skjer ved at jeg våger å gi ham rom!

Dagens ‘manna’:

Den hellige ånd er kjærlighetens språk

------------------------------

Pust – et bilde på Den hellige ånd

Bibelen gir oss mange bilder på Den hellige ånd, og mange av disse bildene kan gjøre det lettere å forstå undervisningen om hellighet. «Pust» er et av de vanligste bildene, og det er med helt fra skapelsen av:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
1 Mos 2:7

Bildet av Den hellige ånd som en livgivende pust er vakkert, og samtidig får det mange ting til å falle på plass, som for eksempel at gjenfødelsen skjer ved Den hellige ånd. Det gjør det også mulig å forstå hva Paulus mente med: «det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg 17:28). Som oksygenet er livsviktig for mitt fysiske liv, er Den hellige ånds livspust livsviktig for det åndelige livet mitt. Det må ha vært et poeng for Jesus å vise dette etter oppstandelsen ettersom bokstavelig talt anskueliggjør det:

Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd».
Joh 20:21-22 

Hensikten med «pusten» er at jeg skal stå utrustet til «all god gjerning»:

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.
2 Tim 3:16-17

…og i forlengelsen av disse versene passer det med enda et Brengle-sitat:

Mens andre debatterer om Ordet er innblåst, så la oss spise det, drikke det, forkynne det og leve i det slik at vi lever i det endeløse livets kraft. Halleluja!*

Dagens ‘manna’:

Jeg puster i Åndens pust

------------------------------------
*“While others debate about the inspiration of the Word, let us eat it, drink it, preach it, and live thereby, and we shall live in the power of ‘an endless life’. Hallelujah!”
Samuel Logan Brengle in: ”A Month with Samuel Brengle” s 4

Alle for én!

Jeg fortsetter å reflektere over ”kollektiv hellighet” – i dag illustrert med slagordet: "Én for alle, alle for én" fra Alexander Dumas’ ”De tre musketerer”.

Som kristne er vi tilhengere av én som gav seg selv for alle. Det er ironisk at dette ble profetert av en av hans største motstandere:

«Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Joh 11:49-50 

Johannes bekrefter at Kaifas som yppersteprest talte ”profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring”.

Johannes sin framstilling av "Jesus-hendelsen" har en spiritualistiske tilnærming som inkluderer et sterkt fokus på enhet. Dette gjenspeiles i den måten Jesus taler om at han selv er ett med Faderen, men også i sin siste bønn inkluderer han dette:

”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
Joh 17:20-23

Alene døde én for oss alle. I hellighet står vi sammen som én for ham.

Dagens 'manna':

Sammen som én for ham

Hellighet og dominoeffekt

At hellighet er noe som angår hele det kristne fellesskapet, og til slutt hele samfunnet kommer klart fram i et bibelavsnitt i Peters andre brev. 

Det begynner med "individet":

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, 2 Pet 1:5-6

Det går videre til "den troende familien"*:

...gudsfrykten med søskenkjærlighet,
2 Pet 1:7a

Og fortsetter ut til "hele verden":

...og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle
2 Pet 1:7b

Å søke hellighet handler altså ikke bare om Gud og meg, Gud og de troende, men om hele samfunnet. Det er en Gudvillet domino-effekt. Jesus gikk selv foran som eksempel: 

Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.* 

Joh 17:19 

Dagens 'manna':

Jeg helliger meg for dem

-------------------------
* Se refleksjonen "Smør på flesk?" knyttet til dette verset

Kollektiv hellighet

Tempelallegorien er viktig når jeg underviser om hellighet - ikke minst fordi den brukes både individuelt og kollektivt nivå. Det er ikke bare du og jeg som enkeltmennesker som hver for oss er et Herrens tempel, men sammen utgjør de troende et tempel:

For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.
1 Kor 3:17

Peter følger opp denne tanken:

Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.
1 Pet 2:5 

En av farene med jakten på hellighet er at vi kan bli for "innadvendte". Det blir ”jeg” som søker velsignelsen, ”jeg” som kjemper kampen, ”jeg” alene med min Gud. En titt i hellighetsseksjonen i Frelsesarmeens sangbok (fram til 2010) bekrefter dette fokuset*. Det er et svært viktig aspekt, for all forandring begynner med den enkelte, men det er ikke målet. Guds nærvær skal strømme fra det aller helligste gjennom den troende til de ”helliges samfunn” og videre ut i verden. Slik at det endelige målet nås:

For jorden skal fylles
med kunnskap om Herrens herlighet,
likesom vannet dekker havbunnen.
Hab 2:14

Dagens 'manna':

Jeg tilhører "de helliges samfunn"

 ----------------------------
* I 2007 skrev jeg en sang med fokus på fellesskap:

Hver gang Guds barn kommer sammen
Skjer et under på vår jord;
Jesus selv er da til stede
Midt blant dem som ber og tror.
Her i dette Herrens nærvær
Blir vår neste som en bror.
Og når søsken benkes sammen
Dekker Herren selv sitt bord.

Vi er her
Du er her
Far, vi er i din nærhet
Und’ret skjer
Når vi ber
Far, her i din nærhet

Hver gang Guds barn kommer sammen
blir en enhet åpenbart;
Kjærlighet med rom for livet
Bringer håp om en ny start.
Her vi gråter med hverandre
Når en søster har det hardt,
Og vi gledes med de glade
Når en bønn er blitt besvart.

Hver gang Guds barn kommer sammen
Må den onde flykte bort.
Og når lovsangstonen lyder
Har han spilt sitt siste kort.
Herrens kropp er kommet sammen,
Den fornyes av Guds ord.
Det blir liv i alle lemmer;
Liv som bringer håp på jord!

Hellighet – et spørsmål om vilje?

I min begrepsverden hører disiplin og vilje sammen. Dersom jeg vet hva jeg vil, handler resten om hvordan det skal bli en virkelighet, og da krever det disiplin. Disiplin handler for en stor grad om å skaffe seg gode vaner, og da må jeg ta konkrete valg. 

Det er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Lake hevder for eksempel at det tar tre uker med daglig bibellesning og bønn før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag. Etter seks uker blir det altså et «tomrom» dersom jeg ikke får lest eller bedt.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt både i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet faller ofte sammen med prinsippene for det åndelige livet. 

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. Jeg kunne ikke «skape meg selv» på samme måte som jeg ikke kunne «frelse meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Det passer å sitere Jesu ord om hvor viktig den personlige innstillingen er:

«Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Joh 7:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg vil

----------------------

Hellighet er innvielse av talent

For et par dager siden nevnte jeg Åndens gaver som en ressurs i tjenesten for andre. I forlengelsen av det, vil jeg skrive noen ord om «talent». Et talent er en gave, men ikke en Åndens gave. Et talent kan innvies til Gud og utgjøre en viktig ressurs i Hans rike, men jeg kan velge å ta talentet tilbake og bruke det utelukkende i egen interesse. En nådegave er Åndens gave, og vil for alltid tilhøre Den hellige ånd.

I den grad det å skrive er et av mine talent, er det et paradoks. Jeg skrev dårlig både i grunnskolen og på videregående. Det samme gjaldt språk generelt. Det lille som var av talent på disse områdene lå som et understimulert frø og ventet på at jeg skulle få lys over hvor nyttige redskaper de er i Guds rike. Det lyset kom etter hvert. Nesten alt jeg og du kan eller er i stand til å lære, kan Gud bruke til å bygge sitt rike dersom vi innvier det til ham.

Men selv om et talent, en nådegave eller et «hellig liv» er «innvidd» skal det utvikles ved at det kommer til anvendelse.

Derfor vil jeg minne deg om dette: Tenn på ny den nådegave fra Gud som er i deg, den du har mottatt ved min håndspåleggelse! 2 Tim 1:6

Det hjelper lite å ha verdens flotteste bil dersom den bare står parkert. Den er et redskap som er skapt for å brukes. Nådegavene er gitt, talentene ligger latent, Den hellige ånd bor i meg, men det er jeg som sitter med tenningsnøkkelen. Å vri om den, er mitt ansvar. Det handler om disiplin, og det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er Herrens verk, men det er jeg som sitter med tenningsnøkkelen.

---------------------------------------------

Sosial hellighet merkes

I dag vil jeg bare fortelle en liten historie jeg hørte i helgen. Jeg tar den med både fordi den er god, og fordi den passer så godt med emnet som er hovedfokus akkurat nå. Det var mammaen som fortalte om en tur på byen en travel dag sammen med sin mann og sønnen på to år. I folkemylderet hadde de sett en liten flokk av dem som lever på den rufsete siden av livet. Midt blant dem stod en mann som tydelig var opptatt med å hjelpe flokken. I forbifarten fikk mammaen øyekontakt med mannen, og det hun så, beskrev hun som en utstråling av godhet og varme. Da de hadde passert den lille flokken, snur hun seg og ser at toåringen er blitt stående noen meter fra mannen og mønstrer ham nøye fra topp til tå. Mammaen roper på sønnen, og da han kommer fram til henne, spør han: «Det var en mann, mamma, for det var vel ikke Jesus?»

Barn er generelt åpne for det den åndelige virkeligheten. De er åpne for undringen, og jeg tror det er det som gjør at Jesus sa:

«Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Mark 10:15

Denne vakre lille hendelsen går rett inn i Jesu undervisning om disiplenes rolle som verdens lys og jordens salt - teksten som er utgangspunktet for John Wesleys tale om sosial hellighet*.

Dagens ‘manna’:

Gud, bevar barnet i meg slik at jeg kan se deg i verden!

-------------------------------------
* Se refleksjonen: «Sosial hellighet» - se også «Sosial hellighet er ‘Jesus-identitet i verden’»

Hellighet og pneumatologi

Pneuma er det greske ordet for ånd/vind/luft/pust og ”pneumatologi” er den faglige betegnelsen på læren om Den hellige ånd. Refleksjonene om hellighet vil komme inn under denne kategorien. Det er mulig å snakke om hellighet uten å snakke om Åndens gaver, men det emnet hører definitivt med til pneumatologien.

I forlengelsen av undervisningen om Åndens frukt sier Paulus:

Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden.
Gal 5:25 

For meg er det å ”vandre i Ånden” synonymt med å ”vandre i hellighet”, og til den vandringen hører anvendelse av nådegavene med.

Det er viktig å presisere at mennesker kan operere med nådegaver uavhengig av ”hellig vandring” (jfr Kjent og lest av alle mennesker). Vi blir ofte forvirret når mennesker som har rik nådegaveutrustning og som Gud bruker kan ha en atferd som er på kollisjonskurs med Guds ord. Den eneste lærdommen jeg kan trekke av det er at Guds kraft ikke virker gjennom oss på grunn av, men på tross av hva vi er og gjør. Den lærdommen kan være nyttig når Satan forsøker å hindre meg i å gjøre noe for Gud fordi jeg ”ikke er verdig”.

At Gud likevel kan bruke meg må ikke bli en unnskyldning for å la være å ”leve et liv som er verdig det kall jeg har fått” (jfr. Ef 4:1).

På samme måte som jeg ønsker at det skal være ”naturlig” å leve hellige, ønsker jeg at det skal være naturlig å forvente at Gud utruster oss med nådegaver og at det derfor må være naturlig å bruke dem. Peter oppfordrer: 

”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.”  
1 Pet 4:10

Å tjene andre med både naturlige gaver og nådegavene er å praktisere sosial hellighet.

Dagens 'manna':

Jeg er ikke overlatt til meg selv!

---------------------------------

Sosial hellighet er "Jesus-identitet i verden"

Overskriften er identisk med gårsdagens ‘manna’. Da jeg jobbet med «JGB-ruta» til hellighet igjen, oppdaget jeg hvor sterkt denne tanken har preget meg de siste årene. Hver gang en kristen oppdager sin identitet i Kristus og ser seg selv i ham og ham i seg, skjer det en ny inkarnasjon. Det ene «hvetekornet» har ikke bare gitt hundrefold tilbake, millioner på millioner.

Jeg har etter hvert skrevet mange sanger, men kanskje den aller viktigste ble skrevet for et drøyt år siden. Den har vært sitert før, og jeg har nevnt at den har skapt en del debatt, og nettopp derfor har jeg måttet lese (og synge) den om igjen og om igjen for å finne ut om det stemmer med Guds ord og om jeg kan stå inne for innholdet. Hver gang må jeg konkludere med at dette er evangeliets kjerne for meg*.

Når Jesus kommer gående i gata hvor jeg bor
vil nok naboene synes han er kjent.
Et underlig mysterium for alle oss som tror:
Det er meg, det er meg han har sendt.

Vårherre har en strategi
en tidløs metafor:
Vi er «Jesus» (3x)
i vår tid,
der vi bor.

Når Jesus tar en sjanse på å bruke deg og meg,
er det rett og slett et under at han tør.
Men han har også lovet oss å gå den samme vei
Så han vet, så han vet hva han gjør!
Om Jesus dukket opp en dag og pratet som min bror,
hva blir svaret mitt om Jesus spurte meg:
Når du går gjennom gata di på stedet hvor du bor,
Ser de meg, ser de meg gjennom deg?

Dagens ‘manna’:

Dersom mennesker ser Jesus gjennom meg, har «inkarnasjonen» skjedd!

------------------------------------------
* Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg Joh 17:21

Hellighetssporet

Når jeg skal presentere hellighetslæren bruker jeg gjerne det jeg kaller for "The JCB-track" eller "JGB-ruta" avhengig av hvilket språk jeg underviser på:

Mens Gud formidlet sin hellighet til verden gjennom inkarnasjon, kors og Åndsutgytelse – går hellighetens vei for mennesket i speilvendt retning: Sporet begynner i "Jerusalem" ved at Ånden åpenbarer evangeliet. Ferden går videre til "Golgata" til død og oppstandelse med Kristus. Destinasjonen er "Betlehem".

Det hellige formidles igjen i verden fordi det har fått kjøtt og blod - et ansikt. Og når vi kommer til Betlehem via JGB-sporet synger englene igjen:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Luk 2:14

For Gud gleder seg i lysets barn som bærer Åndens frukt. *

Etter nok en måned med sterkt fokus på hellighet er jeg blitt styrket i min overbevisning om at veien dit følger "JGB-ruta". Det begynner med at jeg utrustes med kraft. Det fortsetter med forståelsen av hva Golgata-verket betyr for min status overfor Gud. Og konsekvensen av dette må føre til en visshet om at den Jesus verden ser, er meg som en del av hans kropp, og da er sirkelen sluttet. Det er juli i Betlehem.

Dagens 'manna'

Sosial hellighet er "Jesus-identitet i verden"

------------------------------------

* Jfr. ”Hellighet og høsttakkefest”

Kjent og lest av alle mennesker

Overskriften er hentet fra en påminnelse Paulus skrev til menigheten i Korint:

«…dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod.» 2 Kor 3:2-3

Jeg fortsetter å reflektere over «sosial hellighet» – om at det vi er og gjør i møte med medmennesker blir lagt merke til. En kollega som gikk ut av en bil «uniformert» med Frelsesarme-skjold for ei uke siden, ble møtt med kommentaren: «Det er kjeltringer i Frelsesarmeen også!». Det var en hentydning til presseoppslag om en offisers økonomiske utroskap for en måneds tid siden.

Nylig har det også vært rettsak om underslag og orgiefester i et annet kirkesamfunn. Slikt blir lagt merke til. 

Da jeg skrev om dette temaet for fem år siden, falt det sammen med et
presseoppslag der jeg var en av dem som uttalte meg om Benny Hinns besøk til Skandinavia. Jeg hadde en hyggelig prat med journalist Alf Jøsund, men det er alltid en utfordring å være så tydelig at det som kommer på trykk, faktisk er det jeg mener.

Jeg har respekt for Benny Hinn. Jeg tror han er Guds redskap. Jeg angrer ikke på at jeg var med på kampanjen i Bergen i 1995. Også den gang var det mye jeg var uenig i, både i forhold til økonomiske disposisjoner og verbale angrep på andre profilerte predikanter.

Overskriften: «Ville ikke invitert ham i dag» er også korrekt, men det er fordi Benny Hinn for fem år siden sto i en ekteskapskrise. Jeg mener at profilerte åndelige ledere bør ta en karantene i slike situasjoner. Etter en lengre separasjon har han og kona nå funnet tilbake til hverandre. Om jeg fikk spørsmålet igjen i 2015, måtte jeg likevel satt meg inn i hva han står for i dag, og veid de negative sidene opp mot de positive før jeg tok en beslutning om jeg ville stå bak en ny invitasjon.

Den profilerte Salomo er mer kjent og lest av flere mennesker enn det Jørgen Hattemaker blir… men det grønne graset – nåden – er lik for alle. Men avslutningsleddet i Jabes bønn er viktig for brevet som skal leses i dag:

Dagens ‘manna’:

«Gud – hold meg borte fra ondt slik at jeg ikke blir årsak til smerte!»*

--------------------------------
* Ordlyden er hentet King James (1 Krøn 4:10)

Sosial hellighet

Jeg har nevnt at hellighet er mulig fordi jeg er i Kristus. Det finnes en hellighet som er umulig: Det er den hellighet som ikke er i verden. Påstanden er sterk, men dersom det gamle ”meg-meg”-mennesket dør, og det nye helliggjorte ”meg-deg”-mennesket oppstår, er det bare en måte å leve ut hellighetslivet på:

”No Holiness But Social Holiness” (1)
sa John Wesley.

I 1748 begynte han en prekenserie over Bergprekenen. I den fjerde talen kommer han med denne påstanden. Han skriver videre:

”Jeg vil forsøke å vise at kristendommen først og fremst er en sosial religion; og at å gjøre den til en religion for den private sfære er å ødelegge den” (2)

Talen bygger på Matt 5:13-16 hvor Jesus sier at vi er jordens salt og verdens lys. Her er det de kristnes livsførsel (de gode gjerningene) som lyser og skal vende menneskenes tanker til ”Far i himmelen”.

Da jeg for snart 25 år siden ga ut boka ”Bevare meg vel!” var det stort sett positive tilbakemeldinger, men noen få reagerte på én setning:

”Kristenlivet leves kun ut i tjeneste for andre.” (3)

At dette var 100% i tråd med Wesleyansk hellighetstenkning er jeg først blitt klar over de senere årene, men ville ha brukt det for alt det er verd i argumentasjonen med dem jeg diskuterte med den gang. Å gjøre vår tro til en religion utelukkende for den private sfære ervirkelig å ødelegge den.
Men - manglende samsvar mellom offentlig bekjennelse og livsførsel kan også ødelegge - følg med!

Dagens 'manna':

Others (4)

-----------------------------
(1) “Ingen hellighet uten sosial hellighet”
(2) Min oversettelse av: ”I shall endeavour to show, that Christianity is essentially a social religion; and to turn it into a solitary religion, is indeed to destroy it” i “Upon our Lord’s Sermon on the Mount” IV – Sermon XIX – i “Wesley’s Standard Sermons” Vol. I – Francis Asbury Press – Grand Rapids – 1955 s. 382
(3) ”Bevare meg vel!” 1991 s. 26
(4) Dette  var "hele" julehilsenen William Booth sendte per telegram til Frelsesarmeens offiserer på begynnelsen av 1900-tallet. Av kostnadshensyn skulle et helt budskap kokes ned til et enkelt ord. Ordet skulle oppmuntre, inspirere og gi retning. Ikke en lett oppgave for et ensomt ord. Likevel har "others" klart oppgaven.

Sekularisering og hellighet – "Because I’m worth it"

Jeg drister meg til å bruke de fire ordene i det som er blitt en del av L’Oréals varemerke. En frase oppstått på 70-tallet og som på mange måter også kunne vært en beskrivelse av postmodernismen som mange vil beskrive som sekulariseringens gullalder. 

Gud valgte å formidle seg selv til verden nettopp «fordi jeg er verd det» - ikke av fortjeneste, men fordi jeg som ethvert menneske, har en verdi, et verd.

På 60-tallet fikk frelsesoffiseren Fred Brown i oppdrag å skrive ei bok om evangelieformidling i et sekulært samfunn. Boka tok opp problemstillingen med at samtidens evangelieformidling var i utakt med det sekulære menneskets behov. Brown brukte blant annet Dietrich Bonhoeffer som kilde for sine tanker. Det hellige må tilbake til verden ved at vi som tror er mennesker blant mennesker – med andre ord: Vi deler livet. 

Det er vanskelig i dag – nærmere 50 år etter at boka ble skrevet – å forstå at den inneholdt så mye sprengstoff at Fred Brown sluttet som offiser i Frelsesarmeen. Den utfordrer fortsatt, ja, men på en konstruktiv og god måte.
Det hellige vil alltid utfordre slik Jesus utfordret. I motsetning til Johannes døperen som levde som en prototype på en hellig person: I askese i ødemarken, var Jesus midt i livet – på torget, i bryllupet, i gjestebudet, på hjemmebesøk, i samtale med tollere og «syndere». Døperen var det «enkelt» å forholde seg til fordi han så ut som det han ga seg ut for å være – Jesus derimot skapte forvirring med sin måte å leve på*.

Slik sett er «hellighet» noe som er lettere å knytte til «klosterlivet» enn til «næringslivet». Men - helligheten er ikke i første omgang knyttet til hva jeg gjør, men til hvem jeg har knyttet livet mitt til. Og - har jeg gitt livet mitt til Jesus, er den logiske konsekvensen at jeg må gjøre det han gjorde: Gi mitt liv for verden – fordi menneskene i den er verd det. Eller som Fred Brown sannsynligvis ville sagt det: “I worship God by recognizing the worth-ship of people”.
 
Kanskje jeg nå også nærmer meg en forståelse av den vanskelige Grundtvigske tese: «Menneske først, kristen så»? 

Min verdi og mitt verd ligger i at jeg er et menneske, ikke i min bekjennelse. Min bekjennelse er en erkjennelse av Guds verdi og verdien av hans nåde. Det er den nåden som gjør at jeg kan være «hellig» i en sekulær verden, en hellighet som ikke er i verden, har liten eller ingen verdi. Der står jeg i en lang tradisjon og skriver mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Inn til Gud, ut til verden.

--------------------------------------
* Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ Luk 7:34

Hellighet og verden – Guds metode

Hva er den guddommelig formidlingsmetode for å nå ut til verden?

Inkarnasjon
(”sekularisering” = "hverdagsliggjøring")

Ordet får ”kjøtt og blod” (1) ved at jeg med mitt nærvær i verden ”hverdagsliggjør” hellighet. Det ”hellige” får et ansikt: Mitt ansikt - og ditt ansikt?

Det hender jeg lytter til forkynnelse. Innholdet kan være OK, men det mangler "ansikt". Jeg får lyst til å rope til taleren: 
Hva betyr dette for deg? Hva har det gjort med deg? Hvilke praktiske konsekvenser har det hatt i ditt liv?

Dersom det hellige bare blir retorikk, uteblir inkarnasjonens under og da er det ikke relevant. Det blir kun religion.

Hvordan blir jeg en del av dette underet? Hvordan kommer jeg hit:

”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.”
Gal 2:20 

Svaret er enkelt – og det har blitt berørt flere ganger i løpet av denne serien: 
Ved å fornekte seg selv og død med Kristus, og oppstå med ham og representere ham og det hellige i denne verden. For å gjøre det trenges ikke eiendom eller institusjon (selv om begge deler kan være nyttige så lenge det styres av Ånden), det trenges kun en kropp og et ansikt. 

…underet som har skjedd, og som verden kanskje ikke forstår, men merker, er at det mennesket som
er død og oppstått med Kristus, er forvandlet. Forvandlet fra et «"meg - meg"- menneske»  til et «"MEG - DEG" - MENNESKE».

"Når det hellige blir en del av verden, har du startet en misjon. Det er Jesus som kommer til Betlehem" (2)

Dagens 'manna':

Hellighet er Guds tilstedeværelse i verden gjennom sin kropp 

---------------------------
* Jfr Joh 1:14
** Min oversettelse av: “When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem”
Robert H. Schuller in ”Your Church has a Fantastic Future”
Regal books 1986 p. 94

Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8 

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er .

Dagens 'manna':

Jeg tror det finnes en guddommelig formidlingsmetode

----------------------------------
* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209

Hellighet og høsttakkefest

Det flotte illustrasjonsbildet i dagens refleksjon er hentet fra en høsttakkefest i Moldova. Bildet er et lite utsnitt av et større display av frukt og grønnsaker.

Jordbrukslandet bar rik grøde og folket frydet seg over høsten. Den var en absolutt livsnødvendighet. Etter takkefesten fikk folk forsyne seg med ”Guds velsignelse”.

Når jeg skriver om ”frukt” i en hellighetskontekst, er det lett å tenke at dette handler om det individuelle plan. Det hører hjemme der også, men har et videre perspektiv.

Nøkkelversene som forbindes med Åndens frukt lyder slik:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!
Gal 5:22-23 

Det er viktig å understreke at det står ”Åndens frukt” i entall – og ikke ”Åndens frukter”. ”Åndens gaver” kommer derimot i flertall. Gavenes forskjellighet er et poeng (1), og deles ut for at Ånden kan virke gjennom menigheten i hele sin bredde. Vi oppfordres også til å søke de forskjellige gavene (2).

At frukten er ”én” tolker jeg dit hen at den ikke kan deles. Dersom det er riktig, betyr det at jeg ikke kan ha en masse av frukten glede, men fullstendig mangle f. eks. ydmykhet. Fravær av ydmykhet vil automatisk føre til fravær av glede. Frukten er én og de forskjellige uttrykkene for den er innbyrdes avhengige av hverandre.

Nå er det slik med frukten at den ikke bare er til glede for den som bærer den, men også for Herren:

Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!
Ef 5:9-10 

…og den bringer glede for dem som er tilstede på ”festen” og kan forsyne seg av ”Guds velsignelse”. Sakte men sikkert beveger jeg meg fra den individuelle sfære i retning ”verden” - hellighet hører også hjemme der.

Dagens 'manna':

Frukt må få anledning til å modnes.

----------------------------------
1 Jfr Rom 12:6
2 1 Kor 12:31

En god dusj gir velvære

Også denne sommeren har jeg diverse restaureringsprosjekt på Brødsjø. Denne gang er det nødvendig for å gjøre leiligheten i 2. etg. istand slik at den kan leies ut når vi drar tilbake til Øst-Europa. Det er umulig å drive med restaureringsarbeid uten enda en gang å erfare hva det vil si å bli møkkete. 

Flis fra saging, støv fra isolasjonsmatter og lignende fester seg fort til en svett hud i varmen. Da er det en lise å stå under dusjen når kvelden kommer og kjenne at jeg blir ren igjen. Det gir velvære både for meg og mine omgivelser.

Hellighet blir ofte forbundet med renhet – og det er ikke tilfeldig:

”For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv.”
1 Tess 4:7 

Verset står i en sammenheng som omtaler hor. Hor er utroskap, og utroskapens motsats er troskap. Det er en frukt av Ånden. Mens Åndens gaver er ”nådegaver” – karismata, gaver gitt av nåde, er frukten noe som kommer ved at jeg sørger for vekstmuligheter. 

En ”god dusj” gjør meg ren. En daglig berøring av Den hellig ånd gjør det samme, og skaper vekstmulighet for Åndens frukt som troskap (eller trofasthet *) er en del av. Det gir velvære både for meg og mine omgivelser. De neste dagene vil jeg fortsette å skrive om frukt.

Dagens 'manna':

Renhet gir velvære

---------------------------------------
* Jfr Gal 5:22

Hellighet og "Hjernevask"

Tidlig i serien om hellighet nevnte jeg at jeg ville komme tilbake til ”temperament”. Dette er et av områdene hvor vi mennesker framstår som veldig forskjellige.

”Er vi født sånn eller blitt sånn - hvorfor oppfører vi oss slik vi gjør?” var undertittelen på Harald Eias omdiskuterte program ”Hjernevask” som gikk på NrK for fem år siden. Han fikk satt i gang mange nyttige diskusjoner både på arbeidsplasser, i familier og vennekretser.

Jeg har hørt kristne bruke argumenter som f. eks.:”Jamen, jeg er bare sånn!” – eller ”Slik er kulturen hos oss!” og lignende. Dersom en handling har en slik begrunnelse er det noen som mener at det kan legitimere atferden. Men er dette Guds eller verdens måte å tenke på?
Dersom det er verdens tankegang, innretter jeg meg ikke da etter denne verden dersom jeg tillater slike tanker å slå rot?

Det er (og skal være) en forskjell mellom Guds rike og denne verden. I det godes hensikt er det noen som forsøker å eliminere forskjellen for å gjøre evangeliet mer ”spiselig”. Fokuset på ”hellighet” tydeliggjør forskjellen, og derfor kan hellighet oppleves både skremmende og tiltalende samtidig.

Paulus tydeliggjør forskjellen:

Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.
Rom 12:1-2 

Kan hellighetsprosessen forklares bedre: 

En stadig forvandling ved at sinnet fornyes?

I et fornyet sinn vil temperamentet jeg er utstyrt med bli brukt i samsvar med Den hellig ånds ledelse, men da må jeg innrette meg slik at fornyelse kan finne sted.

Dagens 'manna':

Å la meg forandre ved at sinnet fornyes er en viljesak.

------------------------------------

Er «Boundless» et uttrykk for hellighet?

Som en av 15000 delegater på Frelsesarmeens jubileumskongress i London, er jeg sikkert ikke alene om fortsatt å fordøye inntrykkene fra en intensiv og innholdsrik uke. Når jeg i tillegg blogger en serie om hellighet, kan det være på sin plass å spørre: Er grenseløshet (boundless) et uttrykk for hellighet?

Spørsmålet er absolutt legitimt ettersom Bibelen setter veldig klare grenser for hva som er hellig. Samtidig er frelsesverket grenseløst og det gjør også helligheten grenseløs. På det viset var kongressen et eneste langt vitnesbyrd om hellighet. De som slapp til med forkynnelse, vitnesbyrd og lovprisning representerte et grenseløst mangfold. Her var det ikke spørsmål om mann og kvinne, jøde eller greker, trell eller fri (1). Vi var der alle sammen i Kristus, og alle fikk like mye plass. 

Vi hørte herlige individuelle vitnesbyrd om Guds grenseløse nåde og Den hellige ånds forvandlende kraft som gjorde et sterkt inntrykk på meg personlig, men når jeg gjør opp «status», er det helheten som står igjen som det sterkeste vitnesbyrdet hellighet.

Betyr det at jeg likte alt og ikke ville endret på noe dersom jeg hadde hatt ansvaret?

Nei - langt derifra! 
Men det grenseløse i Guds raushet ville blitt kraftig begrenset dersom det bare var jeg som fikk det slik som jeg ønsket. Så lenge det som skjer peker på Jesus og det legges vinn på: «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros» (2), er det mye viktigere enn at uttrykkene det får, faller i min smak.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er enhet i et grenseløst mangfold

--------------------------------  
(1) Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal 3:28
(2) Fil 4:8

Hellighet og Ole Brumm

Når det er snakk om hellighet som opplevelse eller prosess har jeg en "Ole Brumm"-holdning:

"Ja takk! Begge deler!"

Et ensidig fokus på prosess kan fort føre til at hellighet blir er ”personlig slit”, mens grøfta på den motsatte siden er at det blir et jag etter ”overveldende følelser” i stedet for at opplevelsene blir en naturlig del av prosessen i det hellige livet.

Da Brengle så tilbake på sin første ”hellighetsopplevelse” skrev han:

«Jeg har aldri tvilt på realiteten i den erfaring jeg opplevde den gang. Jeg har av og til undres på om jeg ikke hadde mistet den, men har likevel aldri tvilt på selve erfaringen mer enn jeg kunne tvile på at jeg hadde sett min mor eller sett solen stå opp. Til tider trakk Gud tilbake noe av de overveldende følelser. Jeg levde i en herlighetens lysglans i ukevis, men den svant litt etter litt.
Gud lærte meg da at jeg måtte holde meg på jorden og ikke stadig fare opp på vinger. Han viste meg at jeg måtte lære å stole på ham og ha tillit til hans uforanderlige trofasthet og kjærlighet, hva jeg enn følte eller ikke følte.» *

At åndelige sannheter bekreftes av en personlig opplevelse er viktig, men det er tragisk dersom en forvandlende opplevelse jeg engang hadde skulle trekkes i tvil på grunn av en labil psyke, depresjoner eller et følelsesliv på sparebluss.

Fariseerne betraktet Jesus som en synder fordi han var et menneske. De konfronterte den blindfødte med hans relasjon til Jesus, og jeg elsker hans respons:

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25

Det jeg har tatt imot i tro og opplevd som sant – det vet jeg. Og det kan ingen ta fra meg uansett dagsform.

Dagens 'manna':

Jeg er hellig på grunn av det Jesus har gjort for meg i dag også!

----------------------------------
* ”På høyere grunn” - Salvata kr. forlag s. 27