«Jeg står nøyaktig hvor jeg stod for 50 år siden. Ved den samme Jesus, forkynner jeg full og fri tilgivelse for det verste og mest håpløse menneskebarn, og ved den samme Hellige Ånd, forkynner jeg kraft slik at den svake kan mestre sin onde natur og overvinne enhver fristelse.»William Booth skrev dette i War Cry i mars 1894. I forbindelse med at det var 50 år siden hans omvendelse satte han i gang en innsamling for å finansiere en kampanje slik at bevegelsen hans kunne nå enda lenger ut med evangeliet.
En måned senere, den 14. april 1894, publiserte han i samme blad en sang til ”bruk ved jubileumskampanjen i dette og andre land”. Sangen inneholdt bønnen ”Gi oss på ny en pinsedåp – send din ild!”
Sangen er altså knyttet opp mot en stor evangelisk satsing og er en innrømmelse av at et slikt mål aldri kan nås uten kraften fra Den hellige ånd. «Jeg kan ikke minnes å ha hørt eller lest noe om hvordan denne sangen ble til» skriver Dahlstrøm, «men den kommer fra hans eget brennende hjerte og åndsfylte sjel» (1).
Det har han dekning for i William Booth’s egne ord. Da han sendte ut sin nyttårshilsen til sitt folk i 1906 skrev han en refleksjon over hva han ville gjøre dersom han ble kalt til å leve livet på nytt, han avsluttet slik: «Jeg ville søke å bli fylt av Ånden og lik de gamle apostler trakte etter å gå omkring i verden og formidle den Hellige Ånd, ved å puste lys, håp og kraft på menneskenes sjeler.» (2)
Den oversettelsen vi bruker i Norge er slik:
Å Kristus, guddomsflamme skjønn,I de senere årene er det gjort en del undersøkelser for å spore opphavsmann til oversettelsen uten å lykkes. Pinsevennenes grunnlegger i Norge, T. B. Barratt brukte sin egen oversettelse: "O Gud, giv livets Hellig ånd", men den er så annerledes at det er lite trolig at de to oversettelsene har noe med hverandre å gjøre.
Send din ild!
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn,
Send din ild!
Se på vår trang, hør på vårt rop,
Til deg alene står vårt håp,
Gi oss på ny en pinsedåp,
Send din ild!
Å, sett vår sjel i hellig brann
Send din ild!
Den ild vårt hjerte rense kan
Send din ild!
Den styrker oss i prøvens tid,
Den gir oss seier i hver strid,
Bevarer sjelens kledning hvit,
Send din ild!
Din ild vil gi oss kraft og mot –
Send din ild!
Å bringe verden for din fot
Send din ild!
Her på ditt alter ofrer jeg
Mitt liv, min tid, mitt alt til deg,
Med ilden, Gud, besegl nå meg!
Send din ild!
Oversettelsen vi bruker har utelatt vers to i den engelske originalen. I min oversettelse går det verset slik:
Elias Gud, se på vår nødDet er mulig at verset er utelatt på grunn av den uvanlige referansen til Elias Gud som kun er brukt en gang i Bibelen (3). Booth valgte sannsynligvis å bruke dette bildet fordi ilden er så sterkt tilstede i beretningene om Elia. På Karmel svarte Gud Elias bønner med en ild som slukte både offeret og alteret, og da Elias liv på jorden var over ble han hentet opp i en ildvogn (se gårsdagens refleksjon).
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor
Den bringer lyset fra ditt ord
Forvandler livet her på jord
Send din ild.
Selv om sangtekstene hadde en sentral rolle i trosopplæringen, er jeg usikker på om alle detaljene i Booths sanger var gjenstand for grundig teologisk refleksjon. Sannsynligvis er det viktigere og riktigere å spørre hva som er hovedbudskapet sangen formidler enn å lete etter teologien bak bruken av mer eller mindre poetiske utsagn i en enkelt linje.
Om jeg velger å se etter hovedbudskapet er det relativt lett å konkludere. Sangen «Send din ild!» formidler en tro på at den Ånd og ild som falt på pinsedagen ikke bare var noe for de første disiplene, men er en virkelighet og en opplevelse som er tilgjengelig for troende i vår tid. En slik tolkning vil også kunne legitimeres når vi vet at sangen var skrevet til en spesiell kampanje.
Dersom jeg velger å se på enkeltdetaljer, er det fort gjort å bevege seg inn i vanskelige teologiske områder. Det kan enkelt illustreres med å gå til sangens første linje: Å Kristus, guddomsflamme skjønn! (4). Både den norske oversettelsen og Booths original kan sees som et uttrykk for poetisk frihet, og ikke som et teologisk utsagn. Tolkes det teologisk, blir det fort mange spørsmål:
Er det Kristus eller Den hellige ånd som er den brennende, rensende flamme? Er det Guds Sønn eller Faderen som sender Den hellige ånd? (5) Døperen Johannes sa at Jesus skulle døpe med Den hellige ånd og ild (6), mens Jesus forkynte at han ville be sin Far om å gi disiplene en annen talsmann som skulle være hos dem for alltid (7). Benytter Booth seg av poetisk frihet, eller er det et uttrykk for at Booth ikke var skolert til å ta en kritisk, objektiv vurdering av sine egne teologiske formuleringer? (8)
Det blir enda flere spørsmål dersom vi følger originalteksten til linje to. Der heter det: "Thy blood-bought gift today we claim" (9). Hvilken gave er det snakk om? Ut fra konteksten må det være Den hellige ånds ild, men ble den kjøpt ved Jesu blod?
Løsepengeteorien er isolert sett gjenstand for tung teologisk debatt om ikke vi skal blande inn flere elementer. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at Den hellige ånd hadde blitt sendt over alle mennesker dersom forsoningen ikke hadde funnet sted. Så da er det vel mulig å se Den hellige ånd som gaven som er tilgjengelig som en konsekvens av Jesu offer? Er det mulig at Booth ikke benytter seg av en poetisk frihet, men er helt bevisst også i de små detaljene? Dersom vi går tilbake til Greens konklusjon at Booth mer og mer så helliggjørelsen som det grunnleggende aspektet i forløsningslæren i «begge verdener», vil det ikke være mulig å skille resultatet av Jesu død og Den hellige ånds utgytelse fra hverandre. De er riktignok to hendelser på den frelseshistoriske linje, men for Booth er de uløselig knyttet sammen. For ham og hans bevegelse, er det nettopp «blod og ild» det handler om.
William Booths liv og tjeneste var preget av en generell pragmatisme. Denne tok han også med seg inn i økumeniske sammenheng. Laura Petri kommenterer at han fikk kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin (10). Pragmatismen og det faktum at han ikke var fagteolog, kombinert med at han advarte sine offiserer mot å delta i teologiske debatter, har etterlatt et inntrykk av Booth ikke var opptatt av teologi. I følge Roger Green er denne oppfatningen direkte feil: Selv om Booth teknisk sett ikke var skolert teolog var han likevel ledet av en teologisk overbevisning som var svært viktig for ham.(11)
Jeg mener at det kommer tydelig til uttrykk i sangene hans. De gjengir ikke bare en et aspekt av hans teologi, men selve essensen. Om oppdraget kan defineres som «suppe, såpe, frelse», finner teologien sin definisjon i «blod og ild». Og den teologien kan til og med synges med grunnleggerens egne ord!
Dagens 'manna' må bli:
Send din ild!
---------------------------------------------
PS - denne kommentaren til "Å, Kristus, guddomsflamme skjønn" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012
FOTNOTER
(1) Dahlstrøm: "Ord i samklang" 1991 s 146.
(2) Som sitert i Barnes: "Words of William Booth" 1975 s 46
(3) 2 Kong 2:14
(4) Engelsk: Thou Christ of burning, cleansing flame
(5) Jfr filioque-striden som førte til det store skisma i 1054 e.Kr. Den handlet om Den hellig ånd var utgått fra Faderen eller fra Faderen og Sønnen.
(6) Matt 3:11
(7) Joh 14:16
(8) Green: War on two fronts s 99
(9) Oversatt: Vi gjør hevd på din blodkjøpte gave!
(10) Laura Petri: ”Perlefiske” s. 105
(11) Green: War on two fronts s 96
1 kommentar:
So we pray!!!
Legg inn en kommentar