Oppstandelsen er sprengstoff

Det hender jeg får spørsmål om det finnes noen ”absolutter” i min tro. Svaret er enkelt: Mange! Men også blant absoluttene har jeg et lite hierarki – det er relativt flatt, men på toppen troner påskens sannheter:

Forsoningen ved korset og oppstandelsens virkelighet. Det som beviser for meg at de er absolutter, er at de utfordrer. Et menneske må forholde seg til dem – og da blir det temperatur. ”Alle er glad i Jesus” – det er vanskelig å finne noen som ikke synes at han var et OK menneske, men korset er vanskelig, og oppstandelsen enda verre…

Det var fokuset i forkynnelsen i Apostelgjerningene – det var konklusjonene i det bibelske kerygma, og det blir alltid bråk av sånne absolutter:

«Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.» Da han hadde sagt dette, ble det strid..
Apg 23:6

I dag kjenner jeg gleden over at jeg er viss på at Jesus sto opp. Åndelig sett er jeg død med ham og reist opp med ham. Men det gir håp om at når min tid på jorden er slutt, vil også jeg stå opp til evig liv. De som ikke tror, forstår det ikke, og da blir det bråk.

Dagens ’manna’:

Jeg bråker gjerne: JESUS ER OPPSTANDEN!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ro i Herrens vilje?

De siste par dagene har jeg skrevet litt om profetier om forfølgelse og lidelse i Jerusalem, og Paulus som på tross av advarsler likevel mener det er rett å dra dit, koste hva det koste vil. De som sto ham nærmest, hadde også advart, men da de forsto at planene til Paulus sannsynligvis var Herrens vilje konkluderte de:

Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»
Apg 21:14

Jeg ser at det står at ”vi slo oss til ro”. Det er altså en bestemmelse de som bærer bekymringen selv må ta. Men jeg tror det er et samarbeid her. Herren svarer med fred når jeg er i hans vilje, men det er også viktig at hans vilje blir min vilje. Jeg kan velge å tvile på om det virkelig er det Gud har sagt, om det virkelig er hans vilje. Det blir garantert uro av det. 
Eller jeg kan slå meg til ro med at han har lovet at 

• han er med meg alle dager, 
• gjerningene ligger klare for at jeg skal vandre i dem, 
• Gud er større enn verden
• ingenting kan ta meg ut av ham. 

Det er et hav av fred i overgivelsen til Guds vilje, til og med i en storm, et forlis eller et martyrium, som for Paulus. 
De nærmeste som slo seg til ro med Guds vilje for Paulus, skulle oppleve det de også. Midt i det hele fikk den en fred som ikke er av denne verden. Det er også min opplevelse (1).

Dagens ’manna’:

Ro i Herrens vilje er også mitt valg.

--------------------
(1) Se: Fred midt i terroren
Innlegget er revidert til den 29. juli 2016

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Vilje til å lide

På Krigsropets side på Facebook er det et sitat fra intervjuet med Frank Kjosås i påskenummeret i forbindelse med at han spiller rollen som Jesus i Det norske teaterets oppsetning av Bibelen. Han reflekterer litt rundt vilje til å lide på en måte som ikke alle er enige i. Jeg skal ikke gå inn på debatten her, men er alltid takknemlig for at Jesus sa: 

«Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!»
Luk 22:42

… og på denne dagen er den takknemligheten ekstra sterk.

Paulus var opptatt av aspektet om å ”lide med ham”, og at dette ikke bare var i overført betydning. I går begynte jeg å se på at han dro til Jerusalem enda han visste at det ville føre til fysisk lidelse. Under gråt tryglet disiplene ham om å la være:

«Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»
Apg 21:13

Aspektet med å være villig til ikke bare å leve, men også å dø for Kristus, er fort gjort å tone ned i forkynnelse og formidling av evangeliet. Men det er en side ved disippelskap som for noen har blitt helt konkret. Når det skjer, er vi ikke bare Guds arvinger i kraft å være hans barn, men Kristi medarvinger fordi vi lider med ham (Rom 8:17).
 
Jeg låner denne stripa som mange så på Facebook i går: 

Dagens ’manna’

Takk for denne ”gode” dagen!

---------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Han visste og likevel dro han!

Til høsten er det ett år siden jeg avsluttet en vandring gjennom Johannes-evangeliet som hadde vart i ca 2,5 år. Noe som ble veldig klart i det grundige studiet, er hvor viktig det er for Johannes å få fram at Jesus hele tiden visste hva han gikk til. Og likevel dro han! (Joh 13:1) 

Jeg vet ikke om Paulus hadde Jesus i tankene da han valgte en tilsvarende strategi. Paulus visste sikkert ikke alt, men nok til å vite at det å dra til Jerusalem ville føre til lidelse. Og likevel dro han:

Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Apg 20:22-24

Avsnittet er fra avskjedstalen som Paulus holdt for de eldste fra Efesos på stranden ved Miletos. Det var en tårevåt avskjed, og kun et av flere stopp på veien mot Jerusalem. På de stedene han stoppet, advarte disiplene ham (NB drevet av Ånden) mot å dra opp til byen (Apg 21:4). Han visste, og likevel dro han. Det er et lite mysterium at den samme Ånd som tvinger Paulus til å dra til Jerusalem, driver disiplene til å prøve å stoppe ham. Dette kommer jeg sikkert til å ta tak i ved en senere anledning.

Dagens ’manna’:

Lydighet kan også innebære offer!

-----------------------------
NB Innlegget er revidert til 28. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Har du sjekket batteriet?

Vi er mitt i en hytte-sesong. Alle hytter skal ha brannvarslere, men hvem sjekker batteriene?

Selv for 40 år siden hadde jeg nok en vag formening om hva ordet ”Kvalitetssikring” betyr, men få ord har fått mer oppmerksomhet i årene som har gått siden. Alt skal kvalitetssikres. Og skulle det dukke opp hestekjøtt i lasagnen, letes det etter brist i produsentens kvalitetssystem eller om det skyldes menneskelig svikt i bruken av det. 

Det kan bli mye byråkrati av sånn, men kvalitetssikring er nyttig – også på det åndelige området. Ofte kan et enkelt spørsmål være nok (1).

Kvalitetssikring var en viktig del av tjenesten til Paulus. Blant annet reiste han rundt og ”sjekket batteriene”:

«Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?»
Apg 19:2

De tolv disiplene i Efesos hadde ikke engang hørt om Den hellige ånd, så spørsmålet var både berettiget og viktig. Men det er viktig at kvalitetssikring ikke bare blir ord, men at ordene blir omsatt i handling. Akkurat det var en av kvalitetene som kjennetegnet Paulus. De tolv ble veiledet videre og ble døpt både i vann og Ånd. Først når handling følger ord er kvaliteten sikret. 

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å stille det viktige spørsmålet

– NB Røkvarslerbildet må ikke trekkes for langt: Troens røkvarslere skal ikke hjelpe meg til å slukke brann, men varsle meg slik at jeg kan føre mer ved til bålet! ;-)
--------------------
(1) Se refleksjonen ”Vitne eller evangelist”
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ånden og Ordet

For et par år siden skrev jeg refleksjonen: ”Å tale til fortanden” hvor jeg brukte et favorittsitat:

The word without the Spirit – you dry up
The Spirit without the word – you blow up
The word and the Spirit – you grow up!**

Selv om jeg bruker briller med fokus på Den hellige ånd i dette studiet – er det interessant å observere at Apollos fra Aleksandria dukker opp i Efesos med ønske om å dra til Akaia. Kanskje det var Den hellige ånd som ledet ham dit? Han var nemlig dreven i ordet:

Han kom dit og ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.
Apg 18:27-28

Det er til hjelp for dem som kommer til tro å se at det de har opplevd og satt sin lit til kan ”bevises” i skriftene! Det er viktig at vi som har vært med en stund kan støtte dagens nyfødte med sunn næring fra ordet.
Dagens ’manna’

Kunnskap om ordet gir kjennskap med Gud og vennskap med Sønnen

--------------------
* Illustrasjonen er lånt fra ”Baptistkvinnenes verdensbønnedag”
** John Larsson: ”How your corps can grow” London 1988 s. 105 
Ordet uten Ånden – du tørker opp
Ånden uten ordet – du blåser opp (= eksploderer)
Ordet og Ånden – du vokser opp

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Evangeliet etter Hårfagre

En av de første beretningene fra vikingtiden som jeg kan huske ble fortalt til meg, var beretningen om Harald Hårfagre. Løftet om å la håret gro til han hadde samlet Norge til ett rike, ga ham etter hvert en bemerkelsesverdig manke, og jeg husker hvordan jeg i fantasien tenkte meg at han så ut.

Det var omtrent i samme alder at jeg lærte beretningen om Samson som lot håret gro – det også knyttet til et løfte. 

Men det tok noen år før jeg oppdaget forskriften for nasireerløftet i 4 Mos 6:1-21 som Samson, og flere av bibelens personligheter, var knyttet til på livstid (bl. a. Samuel og Døperen Johannes). Sannsynligvis var det mye mer vanlig at dette var et temporært løfte for en periode på minimum 30 dager; et bindende løfte om en periode spesielt innviet til Herren.

Det er interessant å legge merke til at Paulus tok med seg denne skikken inn i sitt liv som Messiansk jøde:

I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde bundet seg med et løfte.
Apg 18:18

Jeg vet ikke om det var et eget behov eller pragmatisme (= hensynet til jødene) som fikk Paulus til å gjøre dette. Men det er mye som tyder på at han for sin egen del levde som en jøde (Apg 21:24-26) og at motivet ganske enkelt var det som er hans personlige kommentar og vitnesbyrd:

Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.
1 Kor 9:19-23

Dagens ’manna’:

Jeg vil at hele livet mitt skal være motivert av evangeliet.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvem er Guds folk?

Spørsmålet kommer som en konsekvens av et syn som Paulus hadde:

En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.»
Apg 18:9-10

Byen var Korint. Selv om Paulus også der møtte motstand, fikk han en klar melding som gjorde at han ble i byen og underviste i 18 måneder. Gud må altså ha hatt et tallrikt folk som ikke Paulus kjente til. Verset er komplisert fordi det kan misbrukes og brukes som forsvar for ”usynlig tro”. Men om verset leses i kontekst av hele Guds ord, er det som en liten skinnende diamant. 

Det at Jesus kom "i tidens fylde" (1) og framveksten den kristne bevegelsen er det viktigste paradigmeskifte i hele verdens historien. 

Et annet vers dukker opp når jeg reflekterer over informasjonen: «...i denne byen har jeg et tallrikt folk» - kanskje antallet mennesker som var "klare" var det som gjorde at det var det rette tidspunktet:

”Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham” 2 Krøn 16:9. 

Kanskje Gud så at det allerede før Paulus kom til Korint, var mange som holdt seg til ham. Hvor ”synlige” er de som tilber ”Far i ånd og sannhet”(2)? Faren er at jeg kan dristes til å spørre om det er nok. Med andre ord at de allerede var ”frelst på grunn av sin helhjertede søken”? 

Men det er da det andre perspektivet kommer inn. Den evige Gud ser mer enn ”nået”. Er det mulig at Han også ser at en som helhjertet søker og tilber Gud vil åpne seg for budskapet om Jesus når de blir eksponert for det? Jeg tror det, og jeg tror det er slik dette må tolkes.

Jeg tror Gud har et tallrikt folk i denne byen – i mitt tilfelle er det for tiden Chisinau. Tiden vil komme når de oppriktige hjertene vil vende seg til ham i begeistring over Jesus!

Dagens ’manna’:

Jeg tror at Gud ønsker at han usynlige folk skal bli synlig

--------------------
Refleksjonen er redigert til 24. juli 2016 
(1) Gal 4:4
(2) Joh 4:23


Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvem? Hva? Hvor?

Dette kunne handlet om Aftenpostens tradisjonsrike årbok. Jeg fikk mitt første eksemplar til jul i 1972. Siden har jeg fått flere, og samlet enda flere ved å kjøpe brukt (Heia Fretex). Illustrasjonsbildet er hentet fra nettet, men om jeg hadde vært i mitt eget bibliotek kunne jeg tatt et bilde av nesten en hyllemeter med eksemplarer.

Men det handler om de viktige spørsmål knyttet til forkynnelse – som i denne sammenhengen er svaret på det fjerde spørsmålet ”hvordan?”.

En av de mange spennende beretningene i Apostelgjerningene er gjengivelsen av Paulus sin tale i Aten. Dermed har vi plassert "hvor". 
Jeg tror at Den hellige ånd er kultursensitiv uten å gå på kompromiss med kjernen i det han vil. Om Paulus hadde lært av Den hellige ånd, tenkt det ut selv eller om det var rent intuitivt, kommer ikke fram av teksten. Noen ganger kan det være viktig å skille, mens det andre ganger blir veldig kunstig å gjøre det. Når en troende er på oppdrag og stiller seg fram med alt han er og har som Jesu representant, må vi tenke helhetlig. Den hellige ånd bruker alt som er til hans disposisjon.

Paulus visste ”hvem” han hadde foran seg: Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt (Apg 17:21). Det er mulig at beskrivelsen er stereotyp, men den sier noe om en filosofisk innstilling, og Paulus appellerer til tanken. Paulus var aldri i tvil om ”hva” han ville formidle – frelse handler om evighetsperspektivet. I forhold til ”hvor”, benyttet han observasjonen av det som i utgangspunktet hadde rystet ham i hans innerste – all avgudsdyrkelsen i byen (jfr Apg 17:15). Han hadde observert alteret med innskriften ‘For en ukjent Gud’. Det må ha skapt oppmerksomhet da han proklamerte:

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.
Apg 17:23b

Jeg kan lære mye av å observere Paulus og hans forkynnelse. Kanskje de kulturelle forskjellene ikke er så store? Kanskje det bak religiøse overbevisninger, filosofiske betraktninger og politiske påvirkninger ligger en generell lengsel i alle mennesker etter å bli kjent med ”den ukjente”. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17:3)

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å finne fram til Gudslengselen hos mine medmennesker

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Idealet og virkeligheten

Etter å ha opplevd motstand fra ”sine egne” i hver eneste by, kom Paulus og Silas til Berøa. Også der fulgte de ”tradisjonen” med først å oppsøke synagogen og forkynne der:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika
Apg 17:11a

Det er morsomt å se på begrepet ”edlere sinnelag” som kommer fra den greske ordstammen: εὐγενής (eugenes – sammensatt av ”god” og ”født/gen”). Hva var den holdningen som fikk Lukas til å konkludere med at disse jødene var ”godt født”? 
Ganske enkelt det faktum at ”de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” Idealet for en god jøde var nettopp ”åpenhet mot Ordet” og gransking av skriftene for der å finne ut om en lære var fra Gud. 

Sannsynligheten er stor for at jødene på de andre stedene hadde samme idealet, men det er ikke alltid et virkeligheten stemmer med idealet. Det sliter jøder med, og det sliter Jostein med. Samtidig er det uhyre viktig at idealene mine er forankret i skriften. Derfor er drømmen at livet mitt skal tåle lyset fra Ordet og at lyset skal hjelpe meg å justere. Jødene i Berøa klarte det en stund, men så ble også de påvirket av sine ”egne”. Vi føler oss trygge sammen med våre ”egne” for vi har samme utgangspunkt; vi er ”godt født” (les: gjenfødt); vi har de samme ”genene” (les: åndelige gener) og bør derfor også ha det samme sinnelag som Kristus (Jfr. Fil 2:5).

Slik er ikke alltid virkeligheten, verken for meg eller mine ”egne”. Det kan bli bråk av sånn (jfr Apg 17:13). Justeringspunktet er å ta imot ”Ordet” og granske ”skriftene”.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å være preget av Kristi sinnelag.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paradokser II

I går tok jeg for meg paradokset at Den hellige ånd ikke ga disiplene lov til å gjøre det som i utgangspunktet er en selvfølgelig del av oppdraget. Kanskje det var en forberedelse på det som skulle komme?
Ikke lenge etter at de var ankommet Filippi, som var stedet Den hellige ånd hadde ledet dem til, ble de igjen stilt overfor et nytt paradoks: En spåkvinne fulgte etter dem og ropte ut sannheten:

«Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.»
Apg 16:17

Dette skjedde flere dager. Oppdaget Paulus at det var en uren ånd umiddelbart, eller gikk det opp for ham etter hvert? Det kommer ikke klart fram av sammenhengen. Fra Jesu virke vet vi at fremmede ånder visste hvem Jesus var: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» (Mark 1:24).

Slik tror jeg det er fortsatt. De fremmede åndene vet når de står foran et menneske som er i Kristus. Nettopp derfor er det viktig å være sensitiv for Den hellige ånd og få visdom til å vite hva som skal gjøres. Det Paulus gjorde, førte ham til fengselet – mens det igjen førte til at Gud ble æret – både gjennom frigjøringen fra fengselet og fangevokterens frelse. Hadde det skjedd om ikke Paulus hadde tatt hensyn til ”åndeverdenen”?

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å skille mellom det som er rent og urent.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paradokser?

Også i Apostelgjerningene støter jeg på hendelser som ved første øyekast fortoner seg som paradokser. Jeg har flere ganger konkludert med at den mest synlige virkningen av Den hellige ånd i den første menigheten er at evangeliet må forkynnes. Da virker det litt pussig å lese:

Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.
Apg 16:6-7

Å forkynne Ordet i Asia kan umulig ha vært noe som var ”helt feil”. Ettersom Asia er en del av ”all verden”, ville jeg i en diskusjon med teamet til Paulus, og med autoritet i Jesu misjonsbefaling, kunne argumentert med at det både var logisk og ”helt rett”.

Jeg er overbevist om at teamet følte seg forvirret. De fleste troende kommer inn i perioder med ”ledelsesvakuum” – hva eller hvor i all verden vil Han nå?

Svaret til Asia-teamet kom i form av et syn Paulus fikk av en makedoner som ba om hjelp. Da skjønte de at det var der de skulle forkynne evangeliet akkurat nå. Hadde de latt seg styre av oppdraget hadde de blitt i Asia, men de lærte en viktig lekse:

Dagens ’manna’:

Det er Den hellige ånd som skal styre oppdraget – ikke motsatt!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Fanatisme og pragmatisme

Det er veldig interessant at Paulus relativt kort etter kirkemøtet i Jerusalem viser at han var langt fra fanatisk i forhold til sitt eget syn. Som den fremste talsmannen for at de hedningekristne ikke trenger å følge den jødiske loven, velger han er pragmatisk løsning når han beslutter å ta med seg Timoteus på en reise:

Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene.
Apg 16:3

Pragmatisme i forhold til spørsmål av sekundær betydning, kjennetegner flere av kirkehistoriens personligheter. Paulus viste vei. Det betyr verken at han var utydelig eller at han vinglet i forhold til hva som er viktigst. Det samme er det mulig å si om William Booth. Som for Paulus, var det menneskers frelse som var det viktigste for ham. For å nå det målet inngikk han gjerne kompromiss i forhold til saker som var viktige for andre troende. 

Selv om det også er teologiske grunner for at Frelsesarmeen ikke praktiserer sakramentene som fysiske ritualer, var det å kunne bruke sine ”beste menn”, kvinnene, i utbredelsen av evangeliet viktigere enn ritualene. Da han måtte gjøre et valg, valgte han kvinnene. Det var en revolusjon at de ble akseptert som forkynnere – å akseptere dem som sakramentforvaltere var for tidlig. For William Booth var alle ett i Kristus. Det gjaldt mann og kvinne, jøde eller greker, trell eller fri (1). For meg er dette pragmatisme for å nå enda viktigere mål.

Dagens ’manna’:

Jeg trenger visdom fra Den hellige ånd til å vite når det er viktig å være pragmatisk og når det viktig å være kompromissløs.

--------------------
(1) Gal 3:28
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Den hellige ånds ledelse i lærespørsmål

Gjennom hele kirkens historie har det vært debatt om lærespørsmål. Det er ikke annerledes i vår tid. Derfor arbeider også Frelsesarmeen hele tiden med å formulere troen i samtidens språk. Jeg var så heldig å få være med i oversettelsen av den siste utgaven av "Håndbok i troslære" som ble gitt ut på norsk i forbindelse med 125 års jubileet. 

Læren var viktig i den første menigheten. Særlig ble det aktualisert når hedningene ble en del av dem som fulgte "veien" og som var begynt å kalle seg kristne. Spørsmål som f. eks.: 
"Er det nødvendig å omskjære hedningene som har blitt frelst for at de skal bli en del av 'Guds folk'?", ble tatt på alvor. 

Apostelgjerningene 15 er på en måte et referat fra kirkemøtet i Jerusalem. Så langt vi vet, var dette det første formelle læremøtet som førte til et konkret lærevedtak. Det er stor enighet om at dette møtet fant sted ca år 50 e.Kr.

Apostlene og de eldste deltok på møtet. Mange av dem hadde solid kunnskap om Skriften. Dette i kombinasjon med det de hadde lært av Jesus, og erfaringen de hadde fått de ca 20 årene de hadde eksistert som menighet, dannet grunnlaget for beslutningen. Samtidig var de fullstendig avhengig av Den hellige ånds ledelse. Dette kommer til uttrykk i det som skrives ned i et brev til de nye forsamlingene. I det brevet står det blant annet:

«… Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»
Apg 15:28-29

Det viktigste jeg tar med meg fra dette møtet, er at de første kristne lederne:

1. var fullstendig avhengige av Den hellige ånds ledelse, og 
2. hadde en enorm tillit til Den hellige ånds veiledning av den enkelte kristne i forhold til hvordan de levde sine liv. 

Hvorfor skulle jeg ha mindre tillit i min samtid?

Utfordringen er at det er så mange kristne som lar seg lede av magefølelsen. Som igjen betyr at de ikke spør Den hellige ånd om veiledning verken gjennom å granske Bibelen eller ved å veie et valg opp mot spørsmålet ”WWJD” (1).

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker at Den hellige ånd skal veilede meg i alle spørsmål – også de som handler om troen.

--------------------
(1) What Would Jesus Do?
NB - denne refleksjonen er redigert den 18. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

En fullstendig avhengighet av Den hellige ånd også i organiseringen

Selv om Den hellige ånd og hans virkning på og gjennom mennesker er hovedfokus i dette studiet av Apostelgjerningene, er det interessant å legge merke til at Han også spilte en viktig rolle i hvordan de første kristne valgte å organisere seg. 

I kapittel 6 så vi hvordan de valgte ut diakoner i Jerusalem. Men i den raskt voksende kirken var det viktig med menighetsbygging også i ”periferien”. Det var pionerene Paulus og Barnabas som sto for det arbeidet:

I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.
Apg 14:23

Samspillet mellom Den hellige ånd, lederne og bruken av bønn og faste trer tydelig fram i beretningen til Lukas. I og med at Lukas selv kom til å leve så nær den historien han fortalte, er det nærliggende å tro at han så hvordan dette artet seg i praksis. Vi ser det i utnevnelse av ledere, og i morgen skal vi se det samme knyttet opp mot lærespørsmål. I alt handler det om en avhengighet av Den hellige ånd.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker at Den hellige ånd skal veilede meg i alle beslutninger.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Å se tro

Er det mulig å se tro? 

Noen vil svare et ubetinget ”ja” fordi de umiddelbart tenker på for eksempel et kirkebygg og aktiviteten som drives der. Men dersom vi ser bort fra fysiske bygninger eller konkrete handlinger, er det da mulig å se den? Det er jeg som stiller spørsmålet når jeg leser beretningen om den mannen i Lystra som hadde vært lam i føttene siden fødselen:

Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet, ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!»
Apg 14:9-10

Dette verset er et av dem som kobler helbredelse til tro. Faren med slike vers er at troende mennesker som sliter med sykdom, ofte får en ekstra belastning fordi de konkluderer med at de ikke blir friske fordi de ikke har sterk nok tro. Da kan det være legitimt å spørre hva det var Paulus så i øynene til den lamme. Samtidig er det et spørsmål som det vitenskapelig forstått ikke finnes svar på. Når jeg velger å reflektere videre, er jeg klar over at jeg forlater teologi og beveger meg over i spekulasjon. Og – enkelte vil da med rette spørre seg om nytten. Likevel:

Både i forkynnelse og her på bloggen har jeg mange ganger hevdet at tro = lydighet. Så Paulus et glimt av det jeg så i øynene til barnet mitt som sto på en høy stein og ville hoppe i armene mine? Det eneste som manglet var klarsignalet: ”Hopp!”
 
Dersom det var noe slik Paulus så hos den lamme, kan det godt være at den ”trosgnisten” hadde vært hos den lamme hele livet, men det hadde aldri kommet noen som hadde tro til å si ”hopp!”. Helbredelse og tro er et vanskelig tema, men ansvaret må aldri hvile på den syke alene. Jeg pleier å si at den syke som ber om forbønn har tro så det holder. Den som er lydig og ber for den syke, likeså. Men for begge er det viktig å si og gjøre det som Den hellige ånd ber om.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å være våken for å se tro

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

På tross av…

I går skrev jeg litt om bevisst å bruke tid og oppmerksomhet der hvor det er åpenhet for evangeliet. Også i Ikonium opplevde Paulus og Barnabas motstand, men det var samtidig noen som tok imot. På tross av motstand fra en gruppe, valgte de derfor å bli værende en stund:

Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender.
Apg 14:3

Noen ganger må jeg tåle motstand for den enes skyld. Herrens løfter gjelder også der hvor det er motstand – ja, kanskje det er akkurat der at de blir mest synlige? Uansett er det der den som vitner trenger mest støtte enten han heter Paulus, Barnabas eller Jostein.

Dagens ’manna’:

Herre, gi meg forventning til at du vil vitne for ditt nådeord!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Motstand

Det er veldig interessant hva de første kristne gjorde i møte med motstand. Folket i Antiokia ønsket å høre mer av budskapet som Paulus forkynte, og da ”nesten hele byen” kom til møtet den påfølgende sabbaten, ble det for mye for de jødiske religiøse lederne: Da de hånlige ord motsa det Paulus forkynte, svarte han: 

«Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene. For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»
Apg 13:46-47

Det ville være en sterk forenkling å hevde at strategien til de første kristne var å vende seg bort fra motstanden. All lidelse og forfølgelse de måtte gjennomgå, er på mange måter et bevis på det motsatte. Likevel er det mye som tyder på at de gikk dit hvor mottakeligheten for evangeliet var størst. Da jødene nektet, vendte de seg til hedningene. Da synagogen ble lukket, benyttet de andre arenaer (f. eks. skolen til Tyrannos).

Jeg har fått rådet selv og gitt det videre: Bruk ”kreftene” der du ser at det nytter! På den måten bygges troen. Det var også Jesu direkte befaling da han sendte ut apostlene: Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre budskapet deres, skal dere dra bort fra det huset eller den byen og riste støvet av føttene (Matt 10:14). Og det var nettopp det Paulus og Barnabas gjorde før de forlot Antiokia.
Men for å vurdere når det skal gjøres, er det viktig å følge Åndens ledelse. Jeg har ikke drevet mye med stangfiske, men nok til å vite at også en fisk som sitter på ”kroken” kan gi mye motstand. Jeg slipper ikke stanga da og løper til en ny mulighet…

Dagens ’manna’:

Jeg trenger visdom for å vite når motstand er et positivt tegn.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

”Sam-” og ”Tal” mer!

Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat.
Apg 13:42

… det skulle Paulus og Barnabas komme til å gjøre, men de ventet ikke så lenge. Allerede etter den første talen i Antiokia var det mennesker som fulgte dem. Kanskje de forsto at Paulus og Barnabas hadde funnet svar på det de selv lengtet etter. Også til dem ”talte” de – men jeg forestiller meg at det ikke var direkte forkynnelse, men samtale.

Oppfordringen om å tale mer er ikke det samme som at alle troende skal bli predikanter, men alle troende er vitner om det de har ”sett og hørt”. Faren for ”predikanten” er at han/hun kan velge å tale ”til” i stedet for å samtale ”med”. Begge deler er viktige i formidlingen av evangeliet, og det virker som om begge formene var viktige i urmenigheten: Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde (Apg 13:43b)*.

Dagens ’manna’:

Det ligger meg på hjertet å holde fast på Guds nåde!

-----------------------------
* Hvor viktig det er å ”føre samtaler” kommer tydelig fram i beretningen om Paulus i Efesos: Apg 19:8-10

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Værsågod!

Jeg tar aldri en ”talerstol” som en selvfølge, og jeg føler meg ydmyk når noen overlater sin talerstol til meg. Det er mye mulig at Paulus kjente det på samme måte da ledelsen i synagogen i Antiokia ved Pisidia oppfordret dem:

«Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!»
Apg 13:15

Selvfølgelig grep Paulus anledningen. Ydmykhet betyr ikke at han ikke ønsker å formidle det han har mottatt. Talen er genial med tanke på sammenhengen den står i. Jeg kan lære mye om forkynnelse bare ved å analysere denne ene talen. 

Først bygger Paulus en bro til forsamlingen ved å referere til det de har felles. Det er kjempeviktig at forkynner og forsamling er på samme klode. En felles referanseramme er en forutsetning for at forkynnelsen skal forstås.

Videre bruker han sin teologiske innsikt ved å hente dokumentasjon fra Skriften – og - han relaterer det han forkynner til den personlige opplevelsen: Hvorfor er det akkurat jeg som formidler dette? Jo, fordi: Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt (Apg 13:26).

Folket vil høre mer. God Åndsfylt forkynnelse gir mersmak – det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ’manna’:

”Har dere et ord til oppbyggelse, så tal!”

-----------------------------


Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Åndelig autoritet

Autoritet er et ord som for meg har både positive og negative ”vibber”. Autoritet er ofte helt nødvendig, og da er den positiv, men det ligger også en fare for misbruk av autoritet. Når det er Den hellige ånd som gir autoritet i en konkret situasjon, er det viktig å bruke den autoriteten. 

Det skjedde på Kypros. Trollmannen Barjesus – også kalt Elymas, motarbeidet Paulus og Barnabas da de vitnet for guvernøren:

Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd.
Apg 13:9

Paulus bruker autoriteten til å sette Elymas på plass. Han erklærer at han kommer til å bli blind for en tid. Elymas skulle oppleve akkurat det samme som Paulus selv hadde opplevd: En tid i mørke med mulighet for å omvende seg til lyset. Dette var en autoritet som Paulus ikke hadde selv, men som kom ved at han ble fylt av Den hellige ånd. Å bli fylt antyder noe flytende. Derav begrepet å drikke dypt av Ånden*.

Beretningen lærer meg minst tre ting:

1) Å bli fylt av Ånden er noe som er nødvendig igjen og igjen
2) Å bli fylt av Ånden er nødvendig for å kunne konfrontere motstand
3) Å bli fylt av Ånden er en forutsetning for åndelig autoritet

Dagens ’manna’:

Jeg trenger å drikke av Ånden hver dag.

-----------------------------
* Jfr Peter Halldorfs bok ”Drikk dypt av Ånden”. I ca fem år skrev jeg på en bok i mitt hode, men den kom aldri ned på papiret. Så kjøpte jeg Halldorfs bok og oppdaget at han hadde skrevet boka. Heldigvis ble det slik, for han har skrevet mye bedre enn det jeg ville ha klart. Herved er boka anbefalt på det varmeste.
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvem er utsenderen?

De fleste som blir sendt ut i oppdrag for Herren, opplever at det er godt å ha en ”utsendermenighet”. I enkelte kirkesamfunn i det økumeniske landskapet er det en forutsetning både for åndelig, praktisk og økonomisk understøttelse at en utsendermenighet er på plass før man kan dra. Hvordan passer tanken om 
utsendermenighet med dagens vers:

Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til … til Salamis, hvor de forkynte Guds ord.
Apg 13:4-5

I går så vi hvordan menigheten hadde en tydelig rolle i forhold til å bekrefte Den hellige ånds kall til Barnabas og Paulus. Men var det menigheten som sendte ut? 

Den hellige ånd er samfunn (1). Menigheten er et resultat av Den hellige ånd og kan ikke eksistere uten. Hvis den Hellige Ånd ikke er i menigheten, er det ikke en menighet lenger, det er bare en gruppe mennesker kommer sammen for å gjennomføre religiøse ritualer. Dessverre er det ofte så vanskelig å se forskjellen. Det er blitt for lett å late som om vi er menighet. Men det virkelig liv eller er det skuespill? 

Virkelige liv lukter. Den Hellige Ånd er livets giver og opprettholder. Men selv om Den hellige ånd er i den levende menigheten, vil det være feil å si at menigheten og Den hellige ånd er det samme.

Samtidig bekrefter Apostelgjerningene den åpenbare sammenhengen mellom mellom og Den hellige ånd. Det er tydelig i avsnittet jeg leser akkurat nå, og vi ser det i bevisstheten til den første kirken i uttrykk som: "Den Hellige Ånd og vi har bestemt" (2).

De utsendtes forkynnelse av ordet hadde styrket troverdighet når den hadde myndighet både fra Den Hellige Ånd og menigheten. Den ene bekrefter den andre. Slik var det dengang og slik er det i dag. Hvis ikke begge er "avsender", blir det fort en svært ensom misjon.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd og menigheten må være gjensidig bekreftende.

-----------------------------
(1) Se: Bekreftelse av kallet
(2) Se: En ny bevissthet


NB refleksjonen er oppdatert til den 10. juli 2016 

Bekreftelse av kallet

ENGLISH
Jeg har flere ganger understreket hvor viktig det er med bekreftelse. I går skrev jeg om det å skape et miljø slik at Den hellige ånd kunne komme til med sitt budskap. Her er det han sa:

«Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»
Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.
Apg 13:2-3

Jeg er helt overbevist om at Barnabas og Saulus hadde kjent på dette kallet i lang tid, men oppdraget var så viktig at de trengte menighetens sanksjon og bekreftelse. ”No man is an island”. Alle står i en sammenheng – i dette tilfellet menigheten, og da er det viktig at den bekrefter det som Den hellige ånd sannsynligvis allerede hadde fortalt dem det gjaldt.
 
Det er spennende å se hvordan det skjedde i den første menigheten.

• Faste - skjerping av den/de som skal bekrefte

• Bønn - påkalling av Ham som har kalt

• Håndspåleggelse - synlig bekreftelse av dem som skal er kalt

Jeg vet ikke om det var fra dette øyeblikk Paulus oppfattet at han hadde mottatt en tjeneste som apostel, men jeg pleier å lage et skille mellom nådegavene og tjenestegavene, og det går på at de sistnevnte også er identifisert og bekreftet av menigheten.

Dagens ’manna’:

Jeg vil bekrefte det jeg ser at Den hellige ånd gjør med mennesker.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Et miljø for Den hellige ånd

Kan jeg bidra til å skape et miljø som er åpent for at Den hellige ånd kan tale? Selv om ”Gud er Gud om alle mann var døde” (1) er det mange indikasjoner i bibelen, ikke minst i Apostelgjerningene, på at det er mulig. Jeg mener dagens vers er et slikt eksempel:

En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd
Apg 13:2 

Gudstjenestefeiring

Den er viktig av mange grunner og i en kort refleksjon kan jeg kun nevne noen få. Tilbedelse handler om fellesskap (2), om samfunn. Den hellige ånd er samfunn. Gud elsker å samle og han fryder seg over å bli æret og over at vi ærer hverandre.  

Faste

Jeg trenger hele tiden å minne meg selv om fastens mening. Den sender et signal til Gud (og åndeverdenen) om at jeg mener alvor. Dersom jeg ber om vekkelse, innebærer det at jeg ber om å ”få barn”. Som forelder vet jeg av erfaring at spedbarn er krevende. De krever stell og oppmerksomhet som går foran mine behov. 

Faste er i utvidet forstand å gi avkall på noe jeg har behov for. Oftest er det forbundet med mat, men når jeg nå er midt oppe i en bønneaksjon med mye våking, er avkall på søvn utvilsomt en form for faste. Spedbarn tar ikke hensyn til mitt søvnbehov. Det gjør heller ikke andres nød – jfr. hva slags faste Herren vil ha (3).

I tillegg skjerper fasten den åndelige sensitiviteten. Det er lettere å høre Den hellige ånd.
 

Dagens ’manna’:

Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud! (4)

--------------------------

(1) Fra Petter Dass-salmen: Herre Gud, ditt dyre navn og ære
(2) 1 Joh 1:7
(3) Jes 58:6-7
(4) Svein Ellingsen

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Forlatt?

Beretningen om Peter som får englebesøk, blir løst fra lenkene og ført ut av fengselet viser hvor naturlig det var for de første kristne at englene var deres medtjenere (jfr Åp 19:10):

De passerte første og annen vakt og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut og fortsatte nedover den første gaten. Der ble engelen plutselig borte for ham.
Apg 12:10

Plutselig der, plutselig borte – men forlatt?

Neppe!

Det står ikke at engelen forlot Peter. Det står heller ikke at engelen ble borte, men at han ble borte for ham! Så langt i mitt liv kan jeg bare huske en gang der jeg så en engleskikkelse. Den var plutselig der, og plutselig var den borte for meg. Men jeg vet at de er der hele tiden. Jeg er vokst opp med bønnen ”fra synd, i sorg og fare, din engel meg bevare, som ledet har min fot i dag.” Det kunne ha vært sunget til Den hellige ånd. Englene er hans tjenere og helt siden pinsedagen har de vært en del av de kristnes ”standing forces”.

Dagens ’manna’:

Usynlige for meg – men jeg er aldri forlatt!

-------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Bærekraftige visjoner

Engelen sa til ham: «Bind beltet om deg og ta på deg sandalene!» Da han hadde gjort det, sa engelen: «Få på deg kappen og følg etter meg!»
Apg 12:8

Hvorfor i all verden måtte en engel be en voksen mann om å kle på seg?
Ganske enkelt fordi Peter trodde at det som skjedde da han ble frigjort fra fengselet var en visjon (v 9).

Kan jeg trekke en lærdom fra dette?

Dersom Den hellige ånd kan få virkeligheten til å fortone seg som en visjon, må det også være han som får Gudgitte visjoner til å bli virkelighet. Dette hører sikkert til under kategorien: ”enkel teologi”. Likevel er det en viktig påminnelse at en visjon er kun en motivasjon – den blir ikke en virkelighet i kraft av seg selv.

Dagens ’manna’:

Når en visjon skal bli virkelighet i Guds rike, må Den hellige ånd alltid være bærekraften.

-----------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Det lukter av ulydighet!

Da jeg leste dagens tekst (2 Mos 16:11-20) i leseplanen passet den så godt med hovedrefleksjonen ”Lydighetsskalaen” (se under). Da Gud sendte manna første gang ga han også en brukerforskrift. De som var ulydige, opplevde at det ”gikk mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint”. Ulydighet fører altså til:

1. Nedbrytning
2. Vond lukt
3. Dårlig stemning

Akkurat det motsatt av lydighet. Den fører til

1. Oppbyggelse
2. "Vellukt"
3. God stemning.

Ha en oppbyggende, velluktende og stemningsfull dag!
_______________
PS Husk 125 døgn i bønn!

Lydighetsskalaen

Selv om det gir resultater og har en gevinst, tror jeg lydighet alltid har en pris. Det er likevel store ”prisforskjeller” på lydighet – derfor bruker jeg begrepet lydighetsskala. Det er forskjell på å gi sitt liv for sine venner (jfr Joh 15:13) og å gi dem et ord fra Herren, men begge deler forutsetter lydighet

Jeg pleier å si at det Den hellige ånd ber oss gjøre ofte er veldig lett – men ikke alltid. Jeg vet ikke hva Agabus så, men det kan ikke ha vært lett å bære det fram:

På den tid kom noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, som hette Agabus, stod fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius.
Apg 11:27-28

Men Agabus var lydig mot det Ånden ga ham – og på samme måte som Josef var tro mot tolkningen av Faraos drøm (1 Mos 41) – en lydighet som førte til at folket var forberedt da hungersnøden kom i Egypt, var de kristne klare til å hjelpe de sultne da nøden rammet dem.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd kan forberede meg på utfordringer som kan komme.

-----------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Forutsetningen for ny innsikt og vekst

Den hellige ånd hadde falt over Kornelius-forsamlingen i Cæsarea og dermed ”sanksjonert” at hedningene er en del av Guds folk. Det er interessant å legge merke til at dette ikke førte til at apostlene umiddelbart startet en kampanje for å nå hedningene med evangeliet. 

Den neste utvilingen skjedde i Antiokia. I likhet med i Samaria var det kristne som hadde flyktet fra forfølgelsen i Jerusalem som delte vitnesbyrdene sine slik at også mange av de gresktalende kom til tro og vendte om. Da den nyheten nådde menigheten i Jerusalem, ble Barnabas sendt på inspeksjon. Det han så beskrives på denne måten:

Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren.
Apg 11:23-24

Det er spennende hvordan Lukas fortolker reaksjonen til Barnabas. At han blir glad og forstår at dette er Guds verk forklarer Lukas med at han var ”fylt av Hellig Ånd og tro”. Logikken er enkel: Det Den hellige ånd gjør kan bare bedømmes av en som kjenner Den hellige ånd.

Paulus har forklart det slik: Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis (1). På samme måte vil et menneske som er fylt av Den hellige ånd ikke ha problemer med å godta at Gud er i stand til å gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår (2).

Åndsfylde og tro er viktige forutsetninger for å akseptere at Gud gjør noe som bryter grensene for vår begrensede forstand.

Dagens ’manna’:

Åndsfylde og tro er viktige forutsetninger for å kunne bedømme hva som kommer fra Gud.

--------------------------------
(1) 1 Kor 2:14

(2) Ef 3:20
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne