En resept for vekst og styrke

Jeg tror at alle disipler som tar Jesu misjonsbefaling på alvor, har et desperat ønske om å se vekst og mer av Den hellige ånds kraft i virksomhet. En av hensiktene med å lese Apostelgjerningene med ”pneumatologiske briller”* er nettopp å identifisere signalene om hva som er viktig for at det skal bli en virkelighet. Tro om det ikke ligger en viktig informasjon i dagens vers:

Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd.
Apg 9:31

Det er ikke sikkert at begrepet ”ærefrykt for Herren” er hele ”resepten”, men det er definitivt en viktig ingrediens. Er ærefrykt for Herren til stede, viser jeg respekt for det som hører Herren til – det gjelder alt liv, men særlig ”dem som er vår familie i troen” (Gal 6:10). Når det er ”fred i kirken” gir det budskapet troverdighet.

Magna og jeg er allerede langt inne i vårt 39. år som ektefolk. Vi inngikk en pakt om å elske og ære hverandre. Jeg tror mange ekteskap rives ned fordi det er så lett å glemme siste del av løftet – å ære. Det vi ærer behandler vi med ærefrykt. Når det skjer i ekteskapet, styrkes ekteskapet og kjærligheten vokser. 

Når Gud blir æret i kirken, vokser den og styrkes av Den hellige ånd. Tenk om det faktisk er så enkelt at ærefrykt er hele resepten? Det er i hvert fall verd et forsøk.

Dagens ’manna’:

Ærefrykt har stor virkning!

------------------------------
* Se ”Prolog” for forklaring

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ringvirkningene av lydighet

I går skrev jeg om synet som Ananias fikk. I hans tilfelle var synet veldig konkret. Andre ganger kan det være at synet må tydes. Det kommer klart fram i neste kapittel hvor Peter ser duken med urene dyr komme ned fra himmelen. Peter er i ”villrede om hva dette synet skulle bety” (Apg 10:17). 

For Ananias handlet det kun om lydighet. Han hadde mottatt navn, adresse og oppdrag. I de aller fleste tilfeller er det Gud ber oss om veldig enkelt, men det er så vanskelig å være lydig. Ananias var lydig:

«Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»
Apg 9:17

Rett på sak!

1. Bror!
Det viser at omvendelsen hadde funnet sted. Ananias bekreftet Saulus som en del av Guds familie (jeg har alltid beundret motet til Ananias)
2. Presentasjon
Ananias sa hvem som hadde sendt ham, og for at det ikke skulle være tvil fortalte han Saulus noe som bare Saulus visste (kunnskapsord).
3. Helbredelse
Ananias kom for å helbrede – ikke for å be om helbredelse sammen med Saulus. Det er kun noen få steder i Bibelen at helbredelse er knyttet sammen med bønn.
4. Åndsfylde
Ananias kom for at Saulus skulle bli fylt av Den hellige ånd. Ananias var ikke ”en av de tolv” – likevel formidlet han Den hellige ånd (se: Apostelfokus)

Og hva var Den hellige ånds virkning på Saulus? Jo, som alltid i Apostelgjerningene:

straks forkynte han Jesus i synagogene og sa: «Han er Guds Sønn.»
Apg 9:20

Dagens ’manna’:

En enkel lydighetshandling kan få ringvirkninger for hele verdenshistorien

--------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Har Gud en benk full av innbyttere?

Da Gud ba Reinhard Bonnke om å gjøre et evangeliseringsframstøt i Europa, spurte den kjente predikanten:
 - ”Hvorfor – du har jo lagt Afrika på mitt hjerte?”  

Herren svarte på denne måten: 
 - ”Du er ikke mitt første valg, men de to jeg spurte før deg sa nei!”

Bonnkes respons var 
 - ”Om jeg er ditt tredje valg, vil jeg gjøre en førsteklasses jobb”. 

Dermed ble aksjonen ”Fra minus til pluss” en virkelighet. 
Jeg har denne historien fra Bonnkes nestkommanderende, Oliver Raper, som jeg tolket ved lanseringen av aksjonen i Bergen.

I går leste jeg om hvordan Herren viste seg for Ananias i et syn og fortalte ham at Saul nå var i bønn, og så fortsatte Herren: 

"Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen."
Apg 9:12

Jeg regner med at ”Fra minus til pluss”-kampanjen (1) ikke var første gang at Guds første valg ikke sa ”ja”. Hva om Ananias sa ”nei” – hadde Gud da en reservebenk med Ananiaser for alle tilfellers skyld? Jeg lar spørsmålet stå ubesvart, men for meg er det en påminnelse om å gjøre det Herren ber meg om å gjøre.

Ved en anledning sa Jesus: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»(2). Jeg ber om at det ikke må bli en regel at det er en stein som må rope for en "jostein" så lenge  "jostein" var førstevalget. 

Dagens 'manna':

Herre, jeg ønsker å være klar når du ber meg om noe.

-------------------------------------
(1)

(2) Lukas 19:40 

Se, han ber!

Det kunne ha vært skrevet når som helst og hvor som helst, for det går nesten ikke en dag uten at jeg ser og hører noen som ber, og det er nesten alltid oppløftende å være vitne til.   
At én mann ba, førte til at en annen mann fikk et syn. Det står mye om syner i Apostlenes gjerninger. Selvfølgelig. Det er jo et av tegnene på at Den hellige ånd kom over alle mennesker (Se: Syner). 

Mange blir litt bekymret når folk begynner å se syner – i en kristen kontekst bør det heller være motsatt. Jeg bør bekymre meg hvis det ikke er syner – for det er en klar sammenheng mellom syner og bønn.

Jeg dukker ikke ned i den dramatiske Damaskusreisen til Saulus og hans møte med Jesus,  men på tross av sin bakgrunn gjenkjenner Paulus ham straks som Herre (Se: Finn ”feilen”). Jeg skynder meg videre til Ananias. Det er han som får et syn:

«Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber.»
Apg 9:11

Jeg forventer at Gud skal tale til oss når vi samles i konsentrert bønn, blant annet gjennom syner. Noen syner er som små glimt, noen er tydelige. Noen kommer som et spontant bilde, andre formes gjennom bønn og samtale.

Dagens ’manna’:

Jeg ser mennesker be – og det gjør Gud også!

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

PS Boka på bildet er oversatt i forbindelse med bønneaksjonen i 2013. Du kan bestille den HER

Rykket bort - for å rykke fram

Det må ha ha vært spennende å være Filip. Først diakoni i Jerusalem, så vekkelse i Samaria, så englebesøk med ordre om å dra til Gasa. Der ser han en vogn med en etiopisk hoffmann og Ånden ber ham å gå bort til vognen. 

Og Filip er lydig – ja, nesten overivrig, for han går ikke, slik Ånden ba ham om å gjøre, men han løper bort. 

Antakelig var han redd for å gå glipp av en guddommelig avtale. Samtalen mellom Filip og hoffmannen er interessant (1), men ende mer spennende er relasjonen mellom Filip og Ånden. 

Min personlige erfaring bekrefter at jo mer plass jeg gir til Den hellige ånd, dess mer tar Ånden over livet mitt. Jeg gjenkjenner i relasjonen mellom Filip og Ånden. Ved å følge Åndens anvisninger, er det som om Ånden forstår at Filip stoler på ham, og derfor tar Ånden fullstendig over Filips liv. Det blir veldig tydelig i det som skjer etter at hoffmannen hadde tatt imot Jesus og blitt døpt:

Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei. Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea
Apg 8:39-40

Hvordan i all verden opplevde Filip å bli rykket bort? For hoffmannen virker det som om det overnaturlige var helt naturlig etter det han selv hadde opplevd - han fortsetter "lykkelig videre på sin vei". Uansett hvordan Filip opplevde det eller ei, er virkningen av Ånden den som vi finner i de andre beretningene i Apostelgjerningene når Den hellige ånd er nær: 

Det oppstår et presserende behov for å dele evangeliet med de ufrelste. 

Det er som om Den hellige ånd rykker oss bort, for at vi sammen med Den hellige ånd skal rykke fram med evangeliet.

Dagens ’manna’:

Rykket bort av Ånden for å rykke fram med Ånden!

-------------------------------
(1) ”Forklare eller forkynne?”Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvorfor var det viktig å beordre Filip ut i ørkenen?

Jeg kan tenke meg mer enn en grunn til at Guds engel beordret Philip til forlate vekkelsen i Samaria og dra til Gaza for å møte én enkelt person. Jeg er overbevist om at alle de nyomvendte, brennende kristne i Samaria kunne klare seg selv for en stund; derfor kan en enkel forklaring være at Gud ønsket å fokusere på den store verdien av hvert enkelt individ. Jesus selv viste dette både i ord og handling

«På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»
Luke 15: 7

Denne forklaringen er tilfredsstillende, og vi kan konkludere med at hvert enkelt menneske er gjenstand for Guds oppmerksomhet og kjærlighet – Halleluja!

Men jeg er overbevist om at mannen i ørkenen ikke var et tilfeldig mål, han var ikke bare en ‘hvemsomhelst’ blant nittini andre. Jeg tror at Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, så at etiopierens omvendelse var et sterkt vitnesbyrd om Guds grenseløse frelse for ALLE mennesker i Jesus Kristus! Da den etiopiske hoffmannen tok imot Kristus som sin Herre og Frelser, var det nemlig en viktig profeti som gikk i oppfyllelse.

Etiopieren var viktig fordi han var en evnukk. En av de største utfordringene det første samfunnet av troende sto overfor, var hvordan de skulle forstå og forkynne den grenseløse frelsen i Jesus Kristus. I utgangspunktet var det vanskelig for dem å forstå at ordet om frelse inkludert hedningene, men det var sannsynligvis enda vanskeligere at det også inkludert folk som bokstavelig talt var ekskludert fra enhver mulighet for inkludering. Da Jesaja bar fram profetien:

«For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk»
Jes 56: 7b 

tror jeg at han så de universelle effektene av den lidende tjenerens offer. Dette hadde han profetert om tidligere, og det var også avsnittet hoffmannen leste da Filip møtte ham (1). Like før den siterte profetien om «et bønnens hus for alle folk», står det et løfte om at utlendinger vil bli inkludert, men den spesielle referanse til evnukkene er veldig interessant:

«dem (evnukkene) gir jeg en minnetavle og et navn
i mitt hus og på mine murer.
Dette er bedre enn sønner og døtre.
Jeg gir dem et evig navn
som aldri skal slettes ut.»
Jes 56:5

Jeg vet ikke om Filip tenkte på dette mens han snakket med etiopieren, men profetien ble definitivt oppfylt og ble et stadfestende tegn på inkluderingens og forvandlingen av folks liv fra alle nasjoner i århundrer framover. Så - JA - Filips avstikker til ørkenen var svært viktig for mye mer enn en enkelt tjenestemann fra Etiopia.

"Manna" for i dag:

For meg kan det virke tilfeldig når det skjer,
men Den Hellige Ånd vet hva han gjør!

----------------------------------
(1) Jesaja har i alt fire profetier om den lidende tjener, og den mest kjente finner du i Jesaja 53 – den teksten hoffmannen leste.
NB refleksjonen er skrevet til den 23. juni 2016, men er tilbakedatert for å passe kronologisk inn i serien "En reise gjennom Apostelgjerningene"

Ordredag

Det er litt pussig at Filip blir ”forstyrret” midt i vekkelsen i Samaria. Igjen er det en engel som kommer med beskjed. Det er enda et signal om at englene ble våre ”medtjenere” da Ånden falt. Det virker som at Den hellige ånd velger å bruke engler når det er dramatiske justeringer den berørte trenger å gjøre. I dette tilfellet skal Filip forflytte seg til Gaza.

En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning.
Apg 8:26

Flere av mine norske offiserskolleger er på flyttefot denne uka. De skal ta opp nye ordrer 1. august, men de fleste flytter fra sin nåværende ordre den siste uka før kongress. 

Jeg har levd med dette helt siden jeg var fire år gammel. Den første ordren min var at jeg sammen med min lillesøster måtte flytte til mine besteforeldre ett år mens foreldrene våre var på Frelsesarmeens krigsskole. 

Noen ganger har ny ordre betydd å forlate et pulserende liv til noe som virket øde og uforutsigbart. Som å dra fra Samaria til Gaza (1). Men også de gangene jeg har gått nølende inn i en forandring, har det alltid vært en "etiopisk hoffmann" som trengte en til å forklare skriften. 

Nøkkelen ligger i å la seg lede av Den hellige ånd. Da kan det til og med bli mening i en organisasjons tilsynelatende meningsløse forflytning av personell. Når jeg tenker etter var det muligens en engel med i bildet også. Jeg har alltid hatt betenkeligheter i forhold til beordringssystemet, og ble provosert da jeg på offisersskolen hørte en offiser si: ”Men cannot send me where God cannot use me!” (2)– Men jeg må gi ham rett, for til syvende og sist er det bare en ting som er viktig, og det er relasjonen mellom Den hellige ånd og meg, og den relasjonen er det jeg som har nøkkelen til. 

Dagens ’manna’:

Alltid beredt for Gaza?

----------------------------------------------
NB - denne refleksjonen er redigert den 23. juni 2016
(1) Se refleksjonen: Langt igjæn tæ Royal Albert hall
(2)  Mennesker kan ikke sende meg hvor Gud ikke kan bruke meg

Mer enn retorikk

Jeg elsker å lytte til god forkynnelse – og i en god tale er det plass for retorikk. ”Bare retorikk” får ofte en negativ klang, men kan ha en egenverdi i kraft av å motivere til innsats. Men når forkynnelse underbygges av forkynnerens livsstil, får det ekstra virkning. Peter hadde vitnet for Rådet om at han ikke kunne la være å tale om det han hadde sett og hørt (1). Med livet sitt viste han at dette var mer enn retorikk:

Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria.
Apg 8:25

Han levde som han forkynte. Han ventet ikke på neste oppdrag, han levde i det hele tiden. Underveis forkynte han evangeliet i mange av landsbyene. Det ble resultater av sånn. Guds rike kom til Samaria!

Dagens ’manna’:

Det kristne oppdrag er ikke en programpost på kalenderen       - det er å leve livet i Ånden.

-----------------------------------------------

(1) Se: Hva var motivasjonen? 
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ikke til salgs!

Det er ikke tvil om at det hos noen oppfattes som status å formidle Den hellige ånd. Trollmannen Simon var imponert av Filip og kom til tro, men han var enda mer begeistret da han så hvordan Peter og Johannes formidlet Den hellige ånd. Jeg synes litt synd på Simon. Han hadde ikke vært troende lenge. Hans referansebakgrunn var trollmannens. Det var sikkert slik med trollmenn den gang som det er med tryllekunstnere i dag – de kjøper triks av hverandre. Simon var vitne til det han oppfattet som ”et fantastisk triks”. Det ville han kjøpe.

Da ”Toronto-vekkelsen” var på sitt sterkeste ble jeg selv beskyldt for å drive med samme type triks som illusjonistene. Ikke hadde jeg lært det, ikke hadde jeg kjøpt det og ikke var det noen form for triks – det bare skjedde.

Men stakkars Simon forsto ikke at det var tilfelle for Peter og Johannes også, og han ble kraftig irettesatt:

«Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet. For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.»
Apg 8:20-23

Simon skjønte alvoret og vendte om. Mange av freskene i Nes Kyrkje i Gvarv (ca 1150 e.Kr.) er viet Simon og vitner om en tradisjon som kan tyde på at han fikk en sann omvendelse som resulterte i en sterk tjeneste. Selv om denne tradisjonen ikke er verifiserbar, har de fire årene med jevnlig gudstjenestebesøk og oppdrag som organistvikar i slike omgivelser gjort at jeg føler jeg ”kjenner” Simon. Om det som skjedde videre med Simon er sant, fikk han det i hvert fall gratis!

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd og hans gaver er gratis.

----------------------------------

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Apostelfokus kontra vanlige mennesker?

Det er ingen tvil om at apostlene spilte en nøkkelrolle i den første menigheten – og som nevnt de siste par dagene er det noen utfordringer med det (jfr Apg 8:14-17). 

På sett og vis forstyrrer det tanken om det allmenne presteskap. Dersom alle troende er ”prester” (1 Pet 2:9-10) kan tanken om ”apostolisk suksesjon” virke som en trussel. 

La meg gjøre et tankeeksperiment og teste denne påstanden:  

”Bare apostler formidler Den hellige ånd slik at den kommer ’over’ mennesker.” 

Vi har ikke problemer med at det er forskjell på nådegaver og tjenester, og da bør det heller ikke være et problem at Johannes og Peter kom fra Jerusalem til Samaria for at folket skulle bli døpt i Den hellige ånd.

Problemet oppstår når apostelen bestemmer hvem som skal fortsette embetet. Det åpner for menneskelige feilvurderinger, og det kan gjøre oss mer opptatte av at den menneskelige aksepten er i orden enn en stadig og fullstendig avhengighet av Den hellige ånd.

Det blir enda mer dramatisk når det er noen som hevder at det kun var apostler i den første menigheten og at de formidlet Den hellige ånd som ga sine gaver inntil menigheten var ordenlig etablert. Da menigheten var etablert, var det den som skulle fortsette det som Den hellige ånd lærte den første menigheten. Derfor var det kirken som startet undervisning, sykestuer osv. Det var ikke noe galt i dette, men læren om at apostler og nådegaver forsvant med den første menigheten preger fortsatt deler av den universelle kirken. Det kalles ”dispensasjonslære” og betraktes som vranglære.

Paulus var tydelig på at han var en apostel selv om han ikke var en av de tolv. Det er heller ikke tvil om at han formidlet Den hellige ånd (Jfr Apg 19). Dermed er det bibelsk belegg for å si at ”aposteltjenesten” i hvert fall strakk seg lenger enn til de tolv. Jeg er overbevist at det er mange apostler i Guds menighet i dag. Det er heller ikke tvil i min sjel om at Den hellige ånd formidles gjennom ganske vanlige legfolk.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd virker gjennom vanlige mennesker.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvorfor gjorde han det ikke selv?

Jeg stiller et spørsmål som jeg ikke finner et tilfredsstillende svar på. Det dreier seg om Filip i Samaria og hans «diakonale virksomhet». Han gjorde alt som apostlene gjorde, men med ett unntak - Han formidlet ikke Den hellig ånd på samme måte som dem:

Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.
Apg 8:14-17

Disse versene har ned gjennom århundrene vært årsak til mye debatt - og de har gitt næring til flere «læresetninger» som det har vært vanskelig for en samlet kirke å enes om.

Det enkle svaret på hvorfor ikke Filip formidlet Den hellige ånd selv, kan være at han ikke hadde tro for at han kunne gjøre det. Kanskje han regelrett manglet erfaringen med det. Når det gjelder gaven til å helbrede gitt av Ånden, er det den eneste gaven som står i flertall i Paulus sin liste i 1 Kor 12:9. Jeg har gjennom årene møtt mange som har brukt gaver til å helbrede. Mangfoldet har vist seg i at noen ser mer resultater innenfor ett ”sykdomsfelt”, og da er det gjerne mennesker med denne lidelsen som de velger å be for. De bruker gaven med det ”mål av tro” de har fått (Jfr Rom 12:6). I og med at Lukas understreker hva slags helbredelser Filip var redskap til, forteller det meg at han brukte de gavene han hadde tro til å bruke – og at det var derfor at Peter og Johannes kom. Jeg håper at det var grunnen, og hvorfor skal jeg skrive litt om i morgen.
 
Dagens ’manna’:

Jeg ønsker ikke at mitt mål av tro skal begrense hva Den hellige ånd kan gjøre gjennom meg.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Diakonal virksomhet

Det er viktig å ha en vid forståelse av begrepet ”diakonal virksomhet”. Som ung soldat var jeg litt overrasket over at Frelsesarmeen hele tiden snakket og skrev om sitt sosiale arbeid. Med et sterkt administrativt skille mellom ”felt” og ”sosial”, ble det fort snakk om ”evangelisk-” og ”sosialt-” arbeid. Det ble egentlig feil for begge arbeidsgrenene. Feltet mente at de også drev sosialt arbeid, mens sosialtjenesten følte seg såret over at feltet tok monopol på å være evangelisk.

Det er spennende å legge merke til at alle typiske kjennetegn* på det jeg forbinder med det kristne oppdraget er tilstede i tjenesten til diakonen Filip:

Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus. Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde.
Apg 8:5-6

Filip hadde forlatt Jerusalem på grunn av forfølgelse, men han fortsatte sin diakonale virksomhet i Samaria. Den inkluderte både forkynnelse og betjening av mennesker med tegn og under. Dette er en veldig viktig bekreftelse på at selv om det er forskjell på tjenester finnes det bare ett oppdrag. Vi kan ikke velge å være "bare" et gudstjenestefellesskap eller "bare" et sosialt tiltak. Frelsesarmeen har et sterkt fokus på at det dreier seg om 'ETT oppdrag' - og det er et integrert oppdrag - som gjelder frelse for begge verdener.

Dagens ’manna’:

Ett oppdrag!

------------------------------
* Jeg kommer tilbake til et mulig unntak i morgen.

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Å se det usette - en effekt av Den hellige ånd?

Jeg synes det er rørende og utfordrende å lese talen til Stefanus og den virkningen den hadde på tilhørerne:

Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. 
Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»
Apg 7:54-56

Med ordene: "Men Stefanus", understreker Lukas den store kontrasten mellom Stefanus og tilhørerne. Igjen vektlegger han at Stefanus var "fylt av Den hellige ånd". Det er det som utgjør forskjellen: 

• Åndsfylte mennesker retter blikket mot himmelen. 
• De ser Guds herlighet. 
• De ser Jesus. 
• De løfter blikket og ser det store bildet. 
• De ser det usette, det usynlige. 

Kanskje tilhørerne ønsket å se det Stefanus så? Kanskje det var erkjennelsen av at de ikke så som gjorde vitnesbyrdet hans så provoserende? Og hvorfor så de ikke? Jeg tror utfordringen for tilhørerne var at de ville ha kontrollen og at de selv hadde satt betingelsene for å se. Med en slik innstilling er det umulig å se noe som helst av det som hører til livet med Den hellige ånd. 

Et liv overgitt til Den hellige ånd, er et liv der Han setter betingelsene. Der ønsker jeg å være i dag, og alle dager. 

Dagens 'manna':

Den hellige ånd åpenbarer det usette!

--------------------------
NB Refleksjonen er skrevet til 16. juni 2016, men er datert for å gå inn som en del av "En reise gjennom Apostlenes gjerninger" 

Hvorfor slikt sinne?

Jeg var fascinert av juss før det ble klart at min yngste bror kom til å velge det som sin ”løpebane”. Etter at han gjorde sitt valg, er ikke interessen blitt mindre. Saken mot Stefanus er interessant i all sin grusomhet. For hva var egentlig årsaken til raseriet og steiningen?

Lukas hevder at det ble ført fram ”falske vitner” (Apg 6:13-14). Men er det mulig at de bare gjenga sin tolkning av det de faktisk hadde hørt – og at det var tolkningen som var helt feil? Uansett velger Lukas å gjengi hele forsvarstalen. Jeg kunne gått i detalj, men må huske hvilke ”briller” jeg har på. Talen handler om menneskets motstand mot Den hellige ånd og forkastelse av hans talsmenn gjennom hele historien:

Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.
Apg 7:51

Når et menneske står Den hellige ånd imot, er det fort gjort å mistolke et utsagn som for eksempel: ”Den høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd” (Apg 7:48) – og ta det for å være et angrep på Templet. Når Den hellige ånd i tillegg ”merkes” ved at det skapes uro fordi han overbeviser om synd, er det fort gjort å konkludere: ”det blir nok bra om jeg bare kvitter meg med årsaken til uroen”. ”Årsaken” identifiseres ofte med det mennesket som er Guds redskap. I tillegg er det viktig å huske at loven åpnet for steining av mennesker som ble funnet skyldige i Gudsbespottelse.

Fordi de er bærere av en Ånd som avslører, vil Åndsfylte mennesker alltid virke provoserende. Slik er det fremdeles – og det er ikke bare utenfor menigheten at det skjer.

Da Stefanus ”fylt av Den hellige ånd” så ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd” ble det ”dråpen som fikk steinene til å flyte over”. Han ble kirkehistoriens første martyr.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd er sannhetens ånd.

Derfor vil han alltid utfordre!

-------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Et helt spesielt menneske – eller?

Når jeg leser om Stefanus er det fort å tenke at han var et helt spesielt menneske. Egentlig er det ikke galt å tenke det, men jeg tror det er viktig at han var et helt vanlig menneske som var preget av en helt spesiell Ånd.

Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd … var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket. Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
Apg 6:5,8,15

Når jeg leser Lukas' beskrivelse av Stefanus, er liknende beskrivelser knyttet til helter fra Det 
gamle testamentet, som for eksempel Moses:

Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke.
2 Mos 34:29 (1)

Og Daniel:

Daniel utmerket seg .... fordi det var en usedvanlig ånd i ham.Dan 6:4

Jeg har møtt slike mennesker i min samtid. De behøver ikke å snakke om sin tro eller Den hellige ånd, for det preger dem slik at det merkes. De er rause med nåden og de bruker kraften Gud har gitt dem til å skape forvandling i andre menneskers liv. Det er også noe med deres utstråling som gjør at jeg vet at de har vært sammen med Jesus. 


Er dette helt spesielle mennesker? Ja, men det er Den hellige ånd som har gjort dem spesielle.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd gjør mennesker lik Jesus

------------------------------
(1) Se også: Å tape ansikt fra Krigsropet #7 2007
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Et kriterium for ledelse

Tidlig på 80-tallet begynte jeg å lage diverse undervisningsopplegg om ledelse og har fortsatt med det fram til dags dato. Jeg har et ambivalent forhold til temaet fordi jeg ser spire- og levedyktigheten i det ”selvvoksende” kornet (jfr Mark 4:26-29) – men også dét er et resultat av at noen har sådd, vannet, pleiet og høstet. 

Spørsmålet er sannsynligvis ikke om vi trenger ledelse eller ikke, men hva som er de mest hensiktsmessige institusjonelle og organisatoriske strukturene. Den debatten bør alltid holdes levende. Et behov var årsaken til det jeg oppfatter som det første tegnet på en ”kirkelig struktur” i Urmenigheten: De trengte noen til å ta ansvar for diakonien! Kriteriene var klare:

Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven.
Apg 6:3

Det er interessant at utvelgelsen tilsynelatende skjer på demokratisk vis – et studium av Det nye testamentet med ”demokrati-briller” er et spennende prosjekt, men i dag handler det om ledelseskriterier. Kandidatene skal:

1. ha et godt rykte
2. være fylt av Ånd
3. være fylt av visdom

Det viser hvor totalt avhengig den første menigheten var av Den hellige ånd og at den oppfattet den som en forutsetning for god ledelse. Det er mye mulig at det er feil av meg å dele Ånd og visdom i to punkt. I Det gamle testamentet ble visdom sett på som en gave fra Gud – ofte synonymt med Ånd. Vi kan tilegne oss kunnskap, men å bruke den riktig i ledelse krever visdom. Den kommer fra Gud.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd er og gir visdom.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

En opposisjon påvirket av Den hellige ånd?

Det er mange krefter som jobber mot Guds ord og hans frelsende gjerning i verden i dag. Er det håp om at en slik opposisjonen kan påvirkes, og hva er i så fall tegnene på at det skjer?

Jeg kan vitne om at det har skjedd og at det kommer til å skje, men det er enda mer spennende å se på Rådet som forsøkte å stanse disiplenes evangelisering. 
 
* Den hellige ånd får dem til å kjenne skyld:

«Dere…vil legge skylden for denne mannens blod over på oss» 
Apg 5:18. 

Som nevnt tidligere profeterte Jesus at det var en av Talsmannens oppgaver (Jfr: Joh 16:8) d.v.s. Jesus brukte ikke ordet skyld, men synd. Det er viktig å presisere at synd og skyld ikke er synonymer, men synd fører til at vi føler oss skyldige. Alle kristne har fått sin synd tilgitt, og kan vite det fordi det står i Bibelen (1), men mange fortsetter å slite med skyldfølelse. Den forsvinner først når et menneske våger å se seg selv som en ny skapning i Kristus (2). Religiøst sett hadde Rådsmedlemmene fått tilgivelse for sine synder gjennom sonofferet i Templet, men nå innhentet skyldfølelsen dem. Den er det bare Jesus som kan 
gjøre noe med!!!

* Den hellige ånds nærvær får dem til å tvile på om de har rett. 

Jeg skrev først ”Den hellige ånd får dem til å tvile på….” men det kan oppfattes feil. Det er djevelen som sår tvil. Den hellige ånd sår tro, og den troen kommer i konflikt en tro som er annerledes. Var det akkurat det som skjedde med Gamaliel? Det var i hvert fall han som satte bremsene på, og avslutter en god argumentasjon med følgende oppfordring: «Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» (Apg 5:39). 

Rådet fulgte anbefalingen, men bevarte ansikt ved å piske disiplene. I praksis pisket de dem framover ;-)

Dagens ’manna’:

De som er i opposisjon til evangeliet kan påvirkes av Den hellige ånd.

------------------------------
(1) Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1:9)

(2) Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. 

(2 Kor 5:17)
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

En ny bevissthet

Det er veldig spennende å se den nye bevisstheten som preger de første disiplene. Etter en mirakuløs frigjøring fra fengselet, og uten å tenke at ”nå må vi komme oss avsides og roe nervene litt”, drar de, på Den hellige ånds befaling, tilbake til Tempelplassen og fortsetter undervisningen. 

Det viser at de var ekstremt fokuserte og bevisste på oppdraget – og - det blir et nytt møte med myndighetene av sånn!
 
Rådet hadde bedt dem stoppe ”misjoneringen”, men Peter gjentar det han sa ved forrige møte, og nå har han en enda sterkere bevissthet:

«Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud har gitt dem som er lydige mot ham.»
Apg 5:32

Bevisstheten om at de ikke var alene kommer tydelig fram i frasen ”Vi og Den hellige ånd” – en frase som for øvrig kommer igjen i det viktige Jerusalem-møtet – i motsatt rekkefølge (Jfr Apg 15:28).

Dagens ’manna’:

Jeg er ikke alene – det er Den hellige ånd og jeg.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ny bekreftelse

At et liv med Den hellige ånd er både spennende og alvorlig har kapittel 5 vært et tydelig eksempel på. På forunderlig vis blir disiplene stadig bekreftet i sin tjeneste. Igjen opplevde de forfølgelse. Denne gang hentet øverstepresten støtte fra Saddukeerne som sikkert var ivrige etter å stoppe enhver forkynnelse om oppstandelse og evig liv. 

På nytt ble de satt i fengsel – det er mulig at det gjaldt alle apostlene, 

«men en engel fra Herren åpnet fengselsportene om natten, førte dem ut og sa: ‘Gå og still dere opp på tempelplassen, og la folket få høre hele dette budskapet om livet!’» Apg 5:20

Hva er de bekreftende faktorene?

1. Forfølgelsen (se «…med uro ba de!») 
2. Engelen kom og satte fri. Etter at Den hellige ånd kom, ble det å se engler mer vanlig. At de blir satt fri er i seg selv en bekreftelse av dem, mens Engelens budskap ga ytterligere tre bekreftelser av oppdraget de sto i: 
3. De hadde valgt riktig arena = tempelplassen, nærmere bestemt Salomos søylehall. 
4. De hadde valgt riktig metode = forkynnelse. 
5. De hadde valgt riktig budskap = budskapet om livet.

Jeg tror mye av motløsheten hos kristne i dag handler om manglende bekreftelse. Disiplene opplevde bekreftelse fordi de levde radikalt slik Jesus sa. Kan valget av hvordan vi lever som kristne påvirke graden av bekreftelse? Jeg tror svaret på det er et enkelt: «Ja!»

Dagens ‘manna’:

Herre, gi meg mot til å leve radikalt!

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Tegn og under

I føljetongen om Den hellige ånds virkninger, er tegn og under en naturlig ingrediens

Ved apostlenes hender ble mange tegn og under gjort i folket.
Apg 5:12

Det er mange sterke beretninger om tegn og under i Apostelgjerningene. Dagens vers står i et kort ”oppsummeringsavsnitt” – ikke ulikt det vi finner flere av i evangeliene knyttet til Jesu virksomhet. Arenaen er fremdeles Jerusalem, men nå kommer det også folk med syke fra byene rundt omkring. Det skjedde under til og med når skyggen av Peter falt på de syke. Men det er viktig at dette er en virkning eller en følge og ikke selv målet:  

«Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske» Mark 16:17-18. 

Det var Jesus som profeterte dette. Og - da Talsmannen, Den hellig ånd, kom – ble de troende minnet om det Jesus hadde lært.

Dagens ’manna’:

Tegn og under er en ”naturlig” følge eller virkning av et liv med Den hellige ånd

------------------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Å sette Herrens Ånd på prøve

Jeg har i det siste sett på virkninger av Den hellige ånd. Den virkningen vi ser i beretningen om Ananias og Safira som faller døde om fordi de har løyet for Den hellige ånd, er i mine øyne en av Det nye testamentets mest dramatiske hendelser (Apg 5:1-11). Den er vanskelig å forstå – kanskje umulig, men siden den er tatt med i Lukas sin beretning må den ha noe viktig å formidle.

Her er de lærdommer jeg trekker fra beretningen:

1) Det var ikke tvang, men frivillig for disiplene å selge eiendommen sin og gi overskuddet, eller deler av det, til fellesskapet (Apg 5:4)
2) Den hellige ånd avslører synd (Apg 5:3)
3) Å lyve for Den hellige ånd er å sette Ånden på prøve (Apg 5:9)
4) Å sette Gud på prøve er Satans strategi (Apg 5:3 – jfr Jesu fristelse: Matt 4:7)
5) Et bevisst valg av Satans strategi er livsfarlig (Apg 5:5,10)

Dagens ’manna’:

Guds rike er et velsignet nåderike med en alvorlig grunntone.

--------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Effekten Den hellige ånd hadde på Josef

Jeg tenker ikke på Jakobs sønn som ble Egypts redningsmann og fikk en opphøyd status i det landet. Men jeg innrømmer at det hadde vært interessant å studere relasjonen også den Josef hadde til Den hellige ånd. 

Jeg tenker heller ikke på Josef som hadde rollen som Jesu jordiske far, men på levitten. Det vil forundre meg om mange da tenker: ”Å, han ja!”. Det er ikke sikkert at det hjelper stort om jeg sier at han var Kypriot. Vi kjenner han nemlig under kallenavnet: Barnabas (1). Jeg gjetter at han fikk det navnet på grunn av den effekten Den hellige ånd hadde i livet hans.

Likevel vet vi forbausende lite om Barnabas sammenliknet med Paulus som han ofte nevnes sammen med. Han kommer tidlig inn i historien som en av dem som solgte en åker han eide og kom med pengene til fellesskapet. I hans tilfelle tror jeg det var et riktig og viktig valg (Apg 4:36-37).

Det var han som var ga Paulus tillit og introduserte ham for apostlene (Apg 9:27).
Selv om han ikke førte ordet på samme måte som Paulus, må han ha gjort et sterkt inntrykk på dem som møtte ham. Da de ble tatt for å være gudene Zevs og Hermes, var det Barnabas som folk trodde var Zevs, den øverste guddommen i gresk mytologi (Apg 14:12). Likevel forblir han relativt anonym. Men det jeg kan lære om og fra ham, er at han alltid tok de svakes parti. Og det tror jeg er en virkning av Den hellige ånd. Jeg ser det i minst tre episoder. De to første er allerede nevnt:

1. Han solgte åkeren og ga pengene til fellesskapet for at ingen skulle lide nød.
2. Han støttet Paulus da han var nyfrelst, sårbar, forfulgt av jødene og mistenkeliggjort blant de kristne.
3. Han stilte opp for Johannes Markus og ga ham en ny sjanse etter at han hadde forlatt ”misjonsteamet” på den første reisen (Apg 15:36-41).

Hvem var Barnabas? Jo, det var han som stilte opp for de svake! Ikke rart han ble kalt ”Trøstens sønn”.

Dagens ’manna’:

Å stå på de svakes side er en virkning av Den hellige ånd.

----------------------------------------
(1) Refleksjoner over navnet Barnabas:
* Å leve opp til sitt navn
* Kallenavn

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

…mer virkninger

Da jeg for et par dager siden skrev at forkynnelse av Guds ord med frimodighet er den viktige virkningen av Den hellige ånd og at manifestasjoner bare er ”bivirkninger”, ikke bli oppfattet som at jeg er negativ til bivirkningene. Bivirkninger av Den hellige ånd er aldri negative, men de er ikke selv målet.

Men det er flere virkninger av Den hellige ånd enn forkynnelse:

Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle.
Apg 4:32-33

Enhet - følelsen og tanken om å være ”ett” - er en virkning av Den hellig ånd. Det er fordi en av Guds lengsler er å ”samle”. Som ung var jeg fascinert over at de første kristne solgte det de eide og hadde alt felles. I historisk perspektiv er jeg mer forsiktig med tanken om å selge ”gård og grunn” ettersom det for mange også betød salg av produksjonsmidlene. Men tanken om at alt mitt tilhører Gud og dermed også hans rike tror jeg er i tråd med det Den hellige ånd vil virke i meg. 

Den andre bieffekten er "stor kraft". Jeg tror at nøkkelen til "stor kraft" blir synlig i den forutgående enheten. Det er fantastisk å oppdage kraften som ligger i enhet i mangfold. 

Men en slik enhet krever timevis med forberedelse og vedlikehold. Vi må være rause med hverandre og ikke gi opp, og da vil vi erfare enda en bivirkning, som i det siterte verset blir beskrevet med ordene: "stor nåde var over dem alle". 
Stor nåde kommer over samfunnet, når stor nåde er i samfunnet. Dersom jeg skal være med å skape enhet, må jeg være raus med nåde! 

Dagens ’manna’:

Ett med Gud og ett med hans kropp.

-------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Et holistisk bønneliv for et holistisk oppdrag

Når jeg de siste dagene har vært på bønnemøte i Jerusalem og samtidig har deltatt på en rekke bønnemøter over hele territoriet, har jeg blitt minnet om viktigheten av å be både med ånd og forstand.

I Jerusalem var de troende ofte samlet til bønn, men det var den spente situasjonen som var fokus på dette spesielle bønnemøtet; og disiplene ba ikke bare med forstanden, de var også tilstede med sin ånd og deres ånd kommuniserte med Ånden.

I sin undervisning om nådegavene skriver Paulus:

Jeg vil be med ånden, men også med forstanden, jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden.
1 Kor 14:15

Jeg er overbevist om at dette er viktig. Jeg tror at Gud hører alle bønner enten de er bedt med forstanden eller ånden; men det er noe med den fullstendige overgivelsen som kommer til uttrykk i Guds ord som jeg aldri må glemme:

For Herrens øyne farer over hele jorden, så han med sin makt kan hjelpe dem som helhjertet holder seg til ham. (1978)
2 Krøn 16:9

Da en skriftlærd spurte hva som var det viktigste av alle budene, svarte Jesus:

Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.
Mark 12:29b-30

Referansen til Herrens «énhet» er interessant. Slik han forholder seg til meg som «én», må min respons til ham være som «én» - én enhet av hjerte, sjel, forstand og fysisk kraft. Når jeg er i den store ‘Jeg er’s nærhet, må jeg være der med «alt det ‘jeg er’».

I forrige uke fikk vi være med Generalen til Romania, Moldova, Ukraina og Georgia. I alle landene sang vi William Himes’ vakre sang som på en fantastisk måte beskriver en holistisk overgivelse til et holistisk oppdrag, som inkluderer et holistisk bønneliv. Jeg vil bruke koret som

Dagens ‘manna’: 

Alt det jeg er, alt jeg kan bli
Alt hva jeg har, alt jeg kan gi
La hele meg, Gud, få tjene deg, Gud,
Bruk du meg nå
Bruk mine evner, min forstand
La mine drømmer styres av din plan
For jeg har valgt, Gud, å gi deg alt, Gud
Bruk meg nå!

---------------------------------
NB - Dette innlegget er publisert 5. juni 2016, men datert tilbake på bloggen for å passe inn i kronologien til en reise gjennom Apostlenes gjerninger.  

Bønn har stor kraft i sin virkning

…slik stod det i min første bibel fra 1930 – og ordene passer veldig godt på det som skjer på bønnemøtet i Jerusalem:

Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.
Apg 4:31

Her er det mye spennende på en gang. Som på pinsedagen, er det snakk om at disiplene ble ”fylt av Den hellige ånd”. Men det var neppe en ny "dåp i Den hellige ånd". Jeg tolker det slik at dåpen i Den hellige ånd er den første overgivelsen til, og opplevelsen av Den hellige ånd i og over den troenes liv. At disiplene kort tid etter trengte ”påfyll”, er et sunnhetstegn.

Det andre jeg legger merke til, er at denne gang er de fysiske manifestasjonene helt annerledes. Her står det ingenting om tunger, lyd, vind og ild - men jordskjelv. Dermed er alle de vanligste tegnene på Guds nærvær nevnt i tilknytning til Den hellige ånds åpenbaring i Apostelgjerningene. 

Det er viktig at Den hellige ånd er ikke bundet til noen av dem. Han kunne ha kommet i ”lyden av skjør stillhet”*. Men uansett sterke manifestasjoner eller totalt fravær av dem, er det ikke de som er virkningen. Det som er mest interessant med ”påfyllet” på bønnemøtet i Jerusalem er at virkningen er den samme som på pinsedagen: De talte Guds ord med frimodighet! Det er hovedsaken. Det var også det disiplene hadde bedt om (jfr Apg 4:29) – slike bønner hører Gud. Resten er bare bivirkninger.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med på mange bønnemøter. Sist søndag var jeg på bønnemøte på Sagene. Når vi om noen uker flytter tilbake til Oslo kommer vi til å engasjere oss der. Jeg vil være med et sted hvor bønn står i sentrum. Det som bygges med bønn blir sterkt – særlig når bønnen drives av uro og lengsel etter at bydelen må nås med forkynnelsen om Jesus!

Dagens ’manna” er 2011 av overskriften som er hentet fra Jakob 5:16

Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.

---------------------------------------
* Jfr Elia 1 Kong 19:11-13
** "Reklamen" er fra sist søndag - for program etc. for bønn på Sagene se FB - Det blir 24/7 bønn fra 3. - 10. mars 2013
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne 

Bønn ... har stor kraft i sin virkning

…slik stod det i min første bibel fra 1930 – og ordene passer veldig godt på det som skjedde på bønnemøtet i Jerusalem:

Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet. 
Apg 4:31

Her skjer det mye spennende på en gang. Som på pinsedagen, er det snakk om at disiplene ble ”fylt av Den hellige ånd”. Men det var neppe en ny "dåp i Den hellige ånd". Jeg tolker det slik at dåpen i Den hellige ånd er den første overgivelsen til, og opplevelsen av Den hellige ånd i og over den troenes liv. At disiplene kort tid etter trengte ”påfyll”, er et sunnhetstegn. 
 
Det andre jeg legger merke til, er at denne gang er de fysiske manifestasjonene helt annerledes. Her står det ingenting om tunger, lyd, vind og ild - men jordskjelv. Dermed er alle de vanligste tegnene på Guds nærvær nevnt i tilknytning til Den hellige ånds åpenbaring i Apostelgjerningene.

Det er viktig at Den hellige ånd ikke er bundet til noen av dem. Han kunne ha kommet i ”lyden av skjør stillhet”*. Men uansett sterke manifestasjoner eller totalt fravær av dem, er det ikke de som er virkningen. Det som er mest interessant med ”påfyllet” på bønnemøtet i Jerusalem, er at virkningen er den samme som på pinsedagen: 

De talte Guds ord med frimodighet! 

Det er hovedsaken. Det var også det disiplene hadde bedt om (jfr Apg 4:29) – slike bønner hører Gud. Resten er bare bivirkninger. 

Et av de privilegiene jeg har hatt som kristen, er å få lov til å være en del av bønnenettverk som har hatt fokus på å søke Guds hjerte og be om det som ligger på hans hjerte. Slike bønner har stor kraft i sin virkning. I morgen vil jeg skrive litt mer om det å be med ånden og forstanden.  

Dagens ’manna” er 2011 versjonen av overskriften som er hentet fra Jakob 5:16

Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.

---------------------------------------

* Jfr Elia 1 Kong 19:11-13
NB - innlegget er noe redigert per 4. juni 2016 (original)