Et helt spesielt menneske – eller?

Når jeg leser om Stefanus er det fort å tenke at han var et helt spesielt menneske. Egentlig er det ikke galt å tenke det, men jeg tror det er viktig at han var et helt vanlig menneske som var preget av en helt spesiell Ånd.

Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd … var full av nåde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket. Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
Apg 6:5,8,15

Når jeg leser Lukas' beskrivelse av Stefanus, er liknende beskrivelser knyttet til helter fra Det 
gamle testamentet, som for eksempel Moses:

Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke.
2 Mos 34:29 (1)

Og Daniel:

Daniel utmerket seg .... fordi det var en usedvanlig ånd i ham.Dan 6:4

Jeg har møtt slike mennesker i min samtid. De behøver ikke å snakke om sin tro eller Den hellige ånd, for det preger dem slik at det merkes. De er rause med nåden og de bruker kraften Gud har gitt dem til å skape forvandling i andre menneskers liv. Det er også noe med deres utstråling som gjør at jeg vet at de har vært sammen med Jesus. 


Er dette helt spesielle mennesker? Ja, men det er Den hellige ånd som har gjort dem spesielle.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd gjør mennesker lik Jesus

------------------------------
(1) Se også: Å tape ansikt fra Krigsropet #7 2007
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne